Rettslig kjerne
Kjernen i avgjørelsen er at medlemsstatene ikke kan omklassifisere en tjeneste på en måte som bryter med tjenestens faktiske karakter, dersom dette brukes til å unnta tjenesten fra de EU-rettslige reglene som ellers gjelder. For offentlig persontransport i nasjonale farvann må anvendelsen av forordning 1370/2007 skje med forbehold for forordning 3577/92. Forordning 3577/92 bygger på prinsippet om fri utveksling av tjenester innen sjøtransport og krever at kontrakter om offentlig tjeneste inngås uten forskjellsbehandling av EU-redere. Domstolen la til grunn at forordning 3577/92 ikke inneholder noen adgang til å inngå slike kontrakter uten forutgående konkurranse på samme måte som artikkel 5 nr. 6 i forordning 1370/2007 gjør for jernbane. En nasjonal regel som likestiller hurtigbåttransport med jernbanetransport, og som dermed åpner for direkte tildeling, er derfor uforenlig med EU-retten når den setter til side de reglene som gjelder for sjøtransport.
Faktum
Saken oppsto etter at det italienske transportdepartementet i 2015 hadde konkurranseutsatt en kontrakt om passasjersjøtransport med hurtigbåt mellom Messina og Reggio di Calabria. Kontrakten ble tildelt Ustica Lines, senere Liberty Lines, for tre år. Da kontrakten utløp 30. september 2018, ble tjenesten ikke konkurranseutsatt på nytt. I stedet besluttet departementet å la Bluferries, et heleid datterselskap av Rete Ferroviaria Italiana (RFI), utføre tjenesten uten særskilt anbudskonkurranse. Grunnlaget i nasjonal rett var en italiensk bestemmelse som åpnet for at visse forbindelser med hurtigbåt kunne drives på samme måte som jernbanetransport til sjøs mellom Sicilia og fastlandet. Liberty Lines angrep denne løsningen for italienske domstoler og gjorde blant annet gjeldende at tjenesten faktisk var sjøtransport og ikke kunne unntas fra konkurranse.
Domstolens vurdering
Domstolen avgrenset først saken. Den delen av spørsmålet som gjaldt virkninger for konkurransen og mulig enerett eller statsstøtte til RFI, ble ikke behandlet fordi den foreleggende retten ikke hadde gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalen og eventuelt vederlag. Domstolen begrenset derfor vurderingen til om den nasjonale omkvalifiseringen var forenlig med forordning 3577/92.
Deretter slo Domstolen fast at artikkel 1 i forordning 3577/92 uttrykker prinsippet om fri utveksling av tjenester innen kabotasjeseiling. Etter artikkel 4 nr. 1 kan en medlemsstat inngå kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegge public service-forpliktelser for fast fart til, fra og mellom øyer, men dette må skje uten forskjellsbehandling av EU-redere.
Domstolen vurderte så forholdet til forordning 1370/2007. Etter artikkel 1 nr. 2 kan medlemsstatene anvende denne forordningen på offentlig persontransport på indre vannveier og i nasjonale farvann, men for nasjonale farvann uttrykkelig med forbehold for bestemmelsene i forordning 3577/92. Dette innebærer, ifølge Domstolen, at forordning 3577/92 har forrang ved konflikt.
Videre pekte Domstolen på at artikkel 5 nr. 6 i forordning 1370/2007 åpner for direkte tildeling av kontrakter om offentlig trafikbetjening med jernbane, men at forordning 3577/92 ikke inneholder en tilsvarende adgang for sjøtransport. Reglene er altså ikke identiske for de to transportformene.
På den bakgrunn uttalte Domstolen at medlemsstatene ikke kan tillate en nasjonal omkvalifisering av tjenester som ser bort fra deres faktiske karakter, dersom resultatet er at tjenestene unntas fra de reglene som ellers gjelder. Dette gjelder særlig når omkvalifiseringen brukes for å muliggjøre kontraktsinngåelse uten offentlig anbudskonkurranse. En nasjonal regel som sidestiller hurtigbåtbasert passasjersjøtransport med jernbanetransport til sjøs, og som av den grunn fører tjenesten ut av det regelsettet som gjelder for sjøtransport, er derfor i strid med forordning 3577/92.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at forordning 3577/92 artikkel 1 nr. 1 og artikkel 4 nr. 1 er til hinder for nasjonal lovgivning som sidestiller sjøtransporttjenester med jernbanetransporttjenester når dette medfører at tjenesten unntas fra de anskaffelsesreglene som gjelder for sjøtransport. Dommen bygger på at anvendelsen av forordning 1370/2007 på transport i nasjonale farvann må skje med forbehold for forordning 3577/92, og at tjenestens faktiske karakter ikke kan settes til side ved nasjonal klassifisering.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig for grensedragningen mellom transportregelverk og anskaffelsesregelverk i sektorer der nasjonal lov forsøker å integrere ulike transportformer. For offentlige oppdragsgivere viser dommen at valg av hjemmelsgrunnlag og kontraktsmodell må ta utgangspunkt i tjenestens faktiske karakter, ikke i en nasjonal etikett som gjør direkte tildeling enklere. Der en tjeneste reelt er sjøtransport i nasjonale farvann, kan den ikke behandles som jernbanetransport bare for å benytte unntak eller særlige tildelingsregler som gjelder jernbane. Dommen understreker også at sektorregler må leses i sammenheng, og at forrangsforhold mellom EU-rettsakter får direkte betydning for om konkurranse må gjennomføres.