Rettslig kjerne
Dommen gjelder den grunnleggende EU-rettslige plikten for medlemsstatene til å gjennomføre anskaffelsesdirektiver innen den fristen direktivet angir. Når en medlemsstat ikke har vedtatt de nødvendige lover, forskrifter eller administrative bestemmelser innen fristen i den grunngitte uttalelsen, foreligger traktatbrudd. Det er da uten betydning at staten viser til kommende lovgivning eller til at tidligere nasjonale regler allerede dekker deler av området. Domstolen presiserer også at dersom det er konstatert at nødvendige gjennomføringstiltak ikke er vedtatt, er det ikke nødvendig å ta særskilt stilling til en parallell anførsel om manglende underretning til Kommisjonen om slike tiltak. I anskaffelsesrettslig sammenheng illustrerer dommen at nye direktiver kan pålegge medlemsstatene selvstendige og nye forpliktelser, også der tidligere direktiver allerede er implementert i nasjonal rett. Eksisterende regulering fritar derfor ikke staten fra å sikre full og rettidig gjennomføring av nye eller reviderte anskaffelsesdirektiver.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Italia etter EF-traktaten artikkel 169. Bakgrunnen var at direktiv 93/36/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av varekontrakter skulle være gjennomført innen 14. juni 1994, og at Kommisjonen ikke hadde mottatt melding om italienske gjennomføringstiltak. Kommisjonen sendte derfor åpningsbrev 9. august 1994 og senere en grunngitt uttalelse 25. oktober 1995 med frist på to måneder til å treffe nødvendige tiltak. Italia svarte ikke Kommisjonen før søksmål ble reist. For Domstolen bestred ikke Italia at direktivet ikke var gjennomført innen fristen. Staten anførte bare at tiltak snart ville bli vedtatt, og viste til et lovutkast som skulle delegere myndighet til regjeringen til å gjennomføre direktivet ved lovgivningsdekret. Italia viste også til at grunnleggende regler om varekontrakter allerede lenge hadde vært del av nasjonal rett gjennom tidligere direktiv 77/62/EØF.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i artikkel 34 nr. 1 første ledd i direktiv 93/36/EØF, som påla medlemsstatene å sette i kraft nødvendige lover, forskrifter og administrative bestemmelser innen 14. juni 1994 og straks underrette Kommisjonen om dette. Det avgjørende vurderingstemaet var derfor om Italia hadde vedtatt slike tiltak innen den relevante fristen.
Italia bestred ikke at gjennomføring ikke hadde funnet sted innen fristen. Staten opplyste bare at den arbeidet med kommende lovgivning og at et utkast til fellesskapslov for 1995/1996 ville gi regjeringen hjemmel til å gjennomføre direktivet senere. Domstolen la til grunn at slike fremtidige planer ikke kunne avhjelpe den allerede inntrådte unnlatelsen. Siden direktivet ikke var gjennomført innen den fastsatte fristen, måtte traktatbrudd konstateres.
Domstolen avviste også Italias argument om at forsømmelsen var av underordnet betydning fordi de grunnleggende reglene om tildeling av varekontrakter allerede fulgte av nasjonal rett som gjennomførte direktiv 77/62/EØF. Domstolen fremhevet at Italia ikke bestred at direktiv 93/36/EØF innebar nye forpliktelser som skulle ha vært gjennomført innen 14. juni 1994. Tidligere gjennomføring av eldre anskaffelsesdirektiver kunne derfor ikke erstatte eller oppfylle plikten til å gjennomføre det nye direktivet fullt ut.
Når det gjaldt Kommisjonens påstand om at Italia også hadde misligholdt plikten til å underrette Kommisjonen om gjennomføringstiltak, uttalte Domstolen at det ikke var nødvendig å ta særskilt stilling til dette. Begrunnelsen var at Italia ikke hadde vedtatt slike tiltak innen fristen fastsatt i den grunngitte uttalelsen. I en slik situasjon er spørsmålet om manglende underretning ikke et selvstendig nødvendig avgjørelsestema. Domsslutningen ble derfor at traktatbrudd forelå på grunn av manglende vedtak av nødvendige gjennomføringstiltak, mens søksmålet for øvrig ble avvist.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Italia hadde misligholdt sine forpliktelser etter artikkel 34 nr. 1 første ledd i direktiv 93/36/EØF ved ikke å vedta nødvendige nasjonale gjennomføringstiltak innen fristen. At Italia hadde planer om senere gjennomføring, eller at eldre regler allerede regulerte deler av samme område, endret ikke dette. Domstolen fant det ikke nødvendig å ta særskilt stilling til manglende underretning til Kommisjonen, og avviste søksmålet for øvrig. Italia ble dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har først og fremst betydning som en klassisk traktatbruddsavgjørelse om rettidig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. For offentlige anskaffelser viser den at medlemsstater må sikre full og formell gjennomføring av nye direktiver innen fristen, også når nasjonal rett allerede bygger på eldre anskaffelsesregler. Delvis materiell dekning eller henvisning til kommende lovgivning er ikke tilstrekkelig. Dommen illustrerer også at Kommisjonen kan vinne frem med påstand om manglende gjennomføring uten at Domstolen behøver å behandle spørsmålet om manglende notifikasjon særskilt. For rettskildebruk er avgjørelsen viktig som støtte for at implementeringsplikten er streng og fristbundet.