Rettslig kjerne
Domstolens sentrale avklaring er at artikkel 19 i direktiv 93/37/EØF pålegger oppdragsgiver å angi minstekravene for varianttilbud i selve konkurransegrunnlaget. Dette kan ikke erstattes av en generell henvisning til en nasjonal bestemmelse om at alternativet skal være «kvalitativt likeverdig». Kravet er knyttet til gjennomsiktighet og likebehandling: tilbyderne må på forhånd ha lik og tilstrekkelig informasjon om hvilke tekniske eller funksjonelle krav et varianttilbud må oppfylle for å kunne bli vurdert. Domstolen presiserte videre at artikkel 19 og artikkel 30 regulerer ulike stadier i anskaffelsesprosessen. Først må det avklares om et varianttilbud lovlig kan tas i betraktning etter artikkel 19. Bare der dette er oppfylt, kan oppdragsgiver gå videre til tildelingsvurderingen etter artikkel 30. Dommen etablerer dermed et klart skille mellom adgang til å vurdere et varianttilbud og den etterfølgende sammenligningen av tilbudene.
Faktum
Asfinag kunngjorde en konkurranse om reparasjon av en motorveistrekning i Østerrike. Konkurransegrunnlaget bygget på en «offisiell prosjektløsning» med betongdekke for deler av arbeidene, og opplyste at varianttilbud var tillatt. Det ble imidlertid ikke angitt uttrykkelige tekniske minstekrav for slike tilbud. Konkurransegrunnlaget viste bare til østerriksk lovgivning, som åpnet for alternative tilbud dersom de sikret utførelse av kvalitativt likeverdig arbeid. Traunfellner leverte et varianttilbud der asfaltdekke av bitumenbasert materiale ble foreslått i stedet for betong, og dette tilbudet hadde lavest pris. Etter teknisk vurdering mente oppdragsgiver at asfaltløsningen hadde kortere levetid og dårligere deformasjonsmotstand enn betong, og varianttilbudet ble derfor avvist. Tvisten for den nasjonale klagenemnden gjaldt lovligheten av avvisningen.
Domstolens vurdering
Domstolen avviste først å besvare det første spørsmålet, fordi det i realiteten ba Domstolen avgjøre om Traunfellners konkrete tilbud var et «varianttilbud». Etter artikkel 234 EF var dette et spørsmål om anvendelse av EU-retten på faktum i hovedsaken, noe som tilligger den nasjonale instansen, ikke Domstolen.
Når det gjaldt det andre spørsmålet, tok Domstolen utgangspunkt i ordlyden i artikkel 19 annet ledd. Dersom oppdragsgiver ikke har forbudt varianttilbud, skal oppdragsgiver angi i konkurransegrunnlaget hvilke minstekrav slike tilbud må oppfylle. Dette er et selvstendig krav. En ren henvisning til en nasjonal lovbestemmelse som krever «kvalitativt likeverdig arbeid», uten å angi hvilke sammenligningsparametere som skal brukes for å vurdere likeverdighet, oppfyller ikke direktivet. Domstolen bygget dette også på hensynet til gjennomsiktighet og likebehandling: tilbyderne må få lik informasjon om hvilke krav som gjelder for at et varianttilbud kan bli tatt i betraktning.
I vurderingen av det tredje spørsmålet presiserte Domstolen skillet mellom artikkel 19 og artikkel 30. Artikkel 19 regulerer forutsetningene for i det hele tatt å kunne ta varianttilbud i betraktning. Artikkel 30 gjelder et senere stadium, nemlig tildelingen av kontrakten på grunnlag av fastsatte kriterier. Følgelig kan artikkel 30 bare anvendes på varianttilbud som lovlig er tatt i betraktning etter artikkel 19. Når oppdragsgiver ikke har oppfylt plikten til å angi minstekrav for varianttilbud, kan slike tilbud ikke anses behørig tatt i betraktning etter direktivet.
De fjerde og femte spørsmålene ble avvist som hypotetiske. Domstolen viste til at den nasjonale tvisten gjaldt lovligheten av beslutningen om å avvise Traunfellners varianttilbud, ikke lovligheten av den senere tildelingsbeslutningen eller den videre gjennomføringen av prosedyren etter avvisningen. Spørsmål om oppdragsgiver likevel kunne avslutte konkurransen ved å tildele kontrakten, eller hvordan varianttilbud eventuelt måtte behandles videre, lå derfor utenfor det som var nødvendig for å avgjøre hovedsaken.
Konklusjon
Dommen fastslår at når varianttilbud er tillatt, må oppdragsgiver angi konkrete minstekrav for slike tilbud i konkurransegrunnlaget. En generell henvisning til nasjonal rett om at tilbudet må være «kvalitativt likeverdig», er ikke tilstrekkelig etter artikkel 19 i direktiv 93/37/EØF. Domstolen klargjør også at reglene om tildelingskriterier i artikkel 30 først kommer til anvendelse når et varianttilbud lovlig kan tas i betraktning etter artikkel 19. Spørsmål som gjaldt den videre prosedyren etter den omtvistede avvisningen, ble avvist som hypotetiske.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er sentral for anskaffelser der oppdragsgiver åpner for alternative eller variantbaserte løsninger. Den viser at oppdragsgiver ikke kan nøye seg med generelle henvisninger til lov eller standardformuleringer om likeverdighet. Kravene som varianttilbud må oppfylle, må beskrives så klart i konkurransegrunnlaget at leverandørene på forhånd vet hva som skal til for å bli vurdert. Dommen har også praktisk betydning ved å skille mellom kvalifiseringen av varianttilbud og den etterfølgende evalueringen: først må grunnlaget for å akseptere varianten være lovlig fastsatt, deretter kan tilbudet vurderes etter tildelingskriteriene.