Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør at direktiv 2014/24 gir oppdragsgiver et vidt skjønn ved utforming av tekniske spesifikasjoner, også i anskaffelser av medisinsk utstyr. Artikkel 42 nr. 3 oppstiller flere tillatte metoder for å beskrive anskaffelsens gjenstand, uten å gi én metode forrang. Oppdragsgiver er derfor ikke i prinsippet forpliktet til bare å beskrive funksjonsresultater eller bare individuelle tekniske egenskaper. Skjønnet er likevel begrenset av artikkel 18 nr. 1 og artikkel 42 nr. 2: spesifikasjonene må sikre lik tilgang, ikke skape uberettigede hindringer for konkurranse, og må være forholdsmessige. Risikoen for ulovlig favorisering øker når spesifikasjonene er svært detaljerte. Dersom spesifikasjoner i realiteten peker mot en bestemt produsent eller løsning, må den nasjonale retten kontrollere om dette innebærer indirekte begunstigelse og om detaljnivået er nødvendig for å oppnå de legitime formålene, herunder hensyn til folkehelse.
Faktum
En offentlig poliklinikk i Kaunas kunngjorde 22. juni 2016 en anskaffelse om leie av diagnostisk medisinsk laboratoriemateriell og kjøp av tilhørende tjenester og materiell. Anskaffelsen var delt i 13 deler, og den delen tvisten gjaldt hadde en verdi på 250 000 euro. Roche Lietuva anførte at de tekniske spesifikasjonene var så detaljerte at de i realiteten var tilpasset bestemte produsenter av blodanalysatorer og dermed begrenset konkurransen. Oppdragsgiveren endret enkelte spesifikasjoner etter klage, men Roche Lietuva opprettholdt innsigelsene og gikk til søksmål. Litauiske domstoler i første og annen instans ga oppdragsgiveren medhold. Senere ble anskaffelsesprosedyren avlyst etter påpekning fra den litauiske anskaffelsesmyndigheten av andre regelbrudd enn dem som var tema for foreleggelsen. Litauens øverste domstol ba deretter EU-domstolen avklare grensene for oppdragsgivers skjønn ved utforming av slike spesifikasjoner.
Domstolens vurdering
Domstolen avklarte først hvilket direktiv som kom til anvendelse. Selv om den foreleggende retten viste til direktiv 2004/18, var anskaffelsen kunngjort etter 18. april 2016, da dette direktivet var opphevet. Derfor skulle direktiv 2014/24 anvendes. Domstolen presiserte samtidig at de relevante bestemmelsene i stor grad viderefører tidligere rettstilstand.
Deretter tok Domstolen stilling til om spørsmålet kunne realitetsbehandles, ettersom konkurransen var avlyst. Den la til grunn sin faste praksis om at prejudisielle spørsmål som gjelder tolkning av EU-retten som hovedregel er relevante, og aksepterte den nasjonale rettens vurdering av at det fortsatt forelå rettslig interesse etter nasjonal rett. Spørsmålet var derfor ikke hypotetisk.
I realiteten fremhevet Domstolen at tekniske spesifikasjoner etter artikkel 42 definerer hvilke egenskaper som kreves av de varer eller tjenester som anskaffes. Artikkel 42 nr. 3 åpner for flere måter å utforme slike spesifikasjoner på: som funksjonskrav, ved henvisning til standarder eller tekniske spesifikasjoner, eller som kombinasjoner. Bestemmelsen oppstiller ingen rangorden mellom disse metodene. Oppdragsgiver har derfor et vidt skjønn, begrunnet i at oppdragsgiver best kjenner sitt behov og hvilke krav som må stilles for å oppnå ønsket resultat.
Dette skjønnet er ikke ubegrenset. Etter artikkel 42 nr. 2 skal tekniske spesifikasjoner gi økonomiske aktører lik tilgang og ikke skape uberettigede hindringer for konkurranse. Dette henger sammen med artikkel 18 nr. 1, som krever likebehandling, ikke-diskriminering, gjennomsiktighet og forholdsmessighet. Domstolen understreket at disse prinsippene er særlig viktige ved tekniske spesifikasjoner, fordi risikoen for forskjellsbehandling er stor både ved valg av krav og ved formuleringen av dem.
Videre viste Domstolen til at konkurransen ikke må kunstig begrenses, og at særlig detaljerte spesifikasjoner øker risikoen for at én produsents produkter indirekte prioriteres. Muligheten til unntaksvis å vise til et bestemt fabrikat, varemerke eller patent etter artikkel 42 nr. 4 må tolkes strengt, og slike henvisninger må som utgangspunkt ledsages av uttrykket «eller tilsvarende».
Til slutt fremhevet Domstolen at forholdsmessighetsprinsippet krever at detaljnivået er nødvendig for å nå formålet. På folkehelseområdet må det tas hensyn til at helse og liv er særlig tungtveiende interesser, og at medlemsstatene har en viss skjønnsmargin ved fastsettelsen av beskyttelsesnivået. Den konkrete vurderingen av om de omtvistede spesifikasjonene begunstiget en tilbyder indirekte eller gikk lenger enn nødvendig, måtte foretas av den nasjonale retten.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at artikkel 18 og 42 i direktiv 2014/24 i utgangspunktet ikke pålegger oppdragsgiver å legge avgjørende vekt enten på apparatenes individuelle egenskaper eller på resultatene av apparatenes funksjon når tekniske spesifikasjoner utformes. Oppdragsgiver har et vidt skjønn til å beskrive behovet. Det avgjørende er at spesifikasjonene samlet sett respekterer likebehandling og forholdsmessighet, og ikke skaper uberettigede konkurransehindringer eller indirekte favoriserer bestemte løsninger. Den konkrete kontrollen tilkommer nasjonal domstol.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for utforming og kontroll av tekniske spesifikasjoner, særlig i komplekse anskaffelser av medisinsk utstyr og andre faglig krevende varer. Den bekrefter at oppdragsgiver kan velge mellom produktnære spesifikasjoner, funksjonskrav eller kombinasjoner, så lenge kravene er saklig begrunnet og forholdsmessige. Samtidig understrekes at detaljrikdom kan øke risikoen for ulovlig konkurransebegrensning. For anskaffelsesretten betyr dette at lovligheten ikke avgjøres av om kravene gjelder egenskaper eller resultater isolert sett, men av om kravene samlet gir lik markedsadgang, er nødvendige for formålet og ikke i realiteten er skreddersydd for én leverandør eller produsent.