Rettslig kjerne
Dommen fastslår at medlemsstatene riktignok kan fastsette nærmere prosessuelle regler for klageadgang etter direktiv 89/665, men de kan ikke definere eller praktisere vilkåret om «interesse i å få tildelt kontrakten» slik at direktivets effektive virkning svekkes. En regel eller praksis som gjør klageadgangen avhengig av at leverandøren først har benyttet en meklingsordning, er uforenlig med artikkel 1 nr. 3 når dette forsinker eller svekker den effektive og raske prøvingen direktivet krever. Domstolen legger særlig vekt på at et rent meklingsorgan ikke har de håndhevelsesbeføyelser som artikkel 2 nr. 1 krever, som midlertidige tiltak, opphevelse av ulovlige beslutninger eller erstatning. Manglende bruk av et slikt organ kan derfor ikke føre til at en deltaker i konkurransen anses å ha mistet den rettslige interessen i kontrakten.
Faktum
Asfinag gjennomførte en konkurranse om en offentlig tjenestekontrakt knyttet til anleggsledelse for bompengeanlegg i Østerrike. Fritsch mfl., et konsortium av tilbydere, deltok i konkurransen og fikk senere beskjed om at deres tilbud var rangert som nummer to og at kontrakten var tildelt en annen tilbyder. Deretter begjærte de prøving for Bundesvergabeamt med påstand om at kontrakten ikke var tildelt den beste tilbyderen. Asfinag anførte at konsortiet ikke lenger hadde nødvendig interesse i kontrakten fordi det ikke tidligere hadde brukt den nasjonale meklingsordningen for offentlige anskaffelser ved B-VKK. Etter østerriksk rett kunne en erklæring fra Bundesvergabeamt danne grunnlag for senere erstatningssøksmål. Den foreleggende instansen spurte derfor om artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 tillot at klageretten ble begrenset på denne måten.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først spørsmålet om den foreleggende instansen hadde karakter av domstol i traktatens forstand. Den viste til at Bundesvergabeamt etter nasjonal rett kunne avgi en bindende erklæring om hvorvidt kontrakten ikke var tildelt den beste tilbyderen, og at denne erklæringen både var et vilkår for og bindende i senere erstatningssak for sivile domstoler. På denne bakgrunn la Domstolen til grunn at den hadde kompetanse til å besvare spørsmålene.
I realiteten omformulerte Domstolen spørsmålene til om artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 er til hinder for at en tilbyder som har deltatt i konkurransen, anses å ha mistet sin interesse i å få kontrakten fordi den ikke først henvendte seg til en meklingskommisjon som B-VKK. Vurderingen ble tatt ut fra direktivets formål. Domstolen viste til at håndhevelsesdirektivet skal styrke mekanismene som sikrer effektiv anvendelse av anskaffelsesdirektivene, særlig mens overtredelser fortsatt kan rettes. Derfor krever artikkel 1 nr. 1 effektiv og så rask som mulig prøving av ulovlige beslutninger.
Et krav om forutgående mekling var etter Domstolens syn uforenlig med disse formålene. For det første ville en slik plikt nødvendigvis forsinke innledningen av klageprosedyrene. For det andre hadde en ren meklingskommisjon ikke de fullmaktene som artikkel 2 nr. 1 krever at klageorganene skal ha, herunder adgang til midlertidige tiltak og opphevelse av ulovlige beslutninger. Henvisning til et slikt organ kunne dermed ikke sikre effektiv håndhevelse av anskaffelsesreglene.
Domstolen presiserte videre at selv om medlemsstatene kan fastsette nærmere regler for klageprosedyrer, gir dette dem ikke adgang til å tolke begrepet «interesse i å få tildelt en offentlig kontrakt» på en måte som begrenser direktivets effektivitet. En tilbyder som faktisk har deltatt i konkurransen, kan derfor ikke anses å ha mistet denne interessen bare fordi den unnlot å benytte en nasjonal meklingsordning før klage ble inngitt.
Konklusjon
Artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 er til hinder for at en tilbyder som har deltatt i en offentlig anskaffelsesprosedyre, mister sin interesse i å få tildelt kontrakten fordi den ikke først har henvendt seg til en meklingskommisjon som B-VKK. Medlemsstatene kan fastsette prosessuelle regler for klageadgang, men ikke på en måte som svekker kravet til effektiv og rask prøving. Manglende bruk av et meklingsorgan uten håndhevelsesbeføyelser kan derfor ikke stenge for klage eller etterfølgende erstatningsspor.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for forståelsen av klageadgang i offentlige anskaffelser. Den viser at nasjonale ordninger ikke kan gjøre leverandørens søksmålsinteresse eller klagerett avhengig av at leverandøren først må bruke uformelle eller rent meglende trinn som ikke gir effektiv håndhevelse. For anskaffelsesretten innebærer dette at prosessuelle vilkår må vurderes opp mot håndhevelsesdirektivets krav til effektivitet og hurtighet. Dommen sier ikke at alle deltakere alltid har medhold, men at adgang til prøving ikke kan avskjæres med henvisning til manglende bruk av en forutgående meklingsordning som forsinker eller svekker rettsmiddelvernet.