Rettslig kjerne
Dommen klargjør at de nasjonale søksmålsfristene i anskaffelsessaker må utformes slik at de sikrer effektiv klageadgang etter direktiv 89/665. Selv om medlemsstatene kan fastsette frister for å ivareta hurtighet og rettssikkerhet, kan fristen ikke begynne å løpe før den berørte leverandøren hadde eller burde hatt kunnskap om den påståtte overtredelsen. Avvisningsregler som bygger på en vag standard om at søksmål må anlegges «ufortøvet», er ikke tilstrekkelig presise, klare og forutsigbare. En slik ordning gjør fristens reelle innhold avhengig av domstolens skjønn og kan føre til at søksmål anses for sent fremsatt før den uttrykkelige maksimalfristen er utløpt. Det er uforenlig med kravet om effektiv rettslig beskyttelse og den effektive virkningen av klagedirektivet. Nasjonale domstoler må derfor unnlate å anvende slike uforenlige regler og sikre at saken kan prøves innenfor en frist som er i samsvar med direktivet.
Faktum
NHS Business Services Authority gjennomførte en begrenset anbudskonkurranse om en rammeavtale for levering av blodstillere. Uniplex deltok og leverte tilbud. Ved brev 22. november 2007 fikk Uniplex opplyst at rammeavtalen skulle inngås med tre andre leverandører, og selskapet fikk informasjon om poengsum, navn på de valgte leverandørene og adgang til å be om nærmere begrunnelse. Uniplex ba om dette dagen etter. Ved brev 13. desember 2007 ga NHS mer detaljerte opplysninger om evalueringen, blant annet om poengsettingen på pris og leveringsevne. Uniplex mente først da at det hadde tilstrekkelig grunnlag til å identifisere anskaffelsesrettslige feil. Selskapet anla søksmål 12. mars 2008. Etter britisk rett måtte søksmål anlegges «ufortøvet og under alle omstendigheter» innen tre måneder fra da søksmålsgrunnene oppsto, med mulighet for forlengelse etter rettens skjønn. Den nasjonale domstolen ba EU-domstolen om tolkning av direktiv 89/665.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 89/665 skal sikre effektive og hurtige klagemuligheter mot ulovlige beslutninger i offentlige anskaffelser. Direktivet regulerer ikke selv detaljene om søksmålsfrister, og dette hører derfor i utgangspunktet under medlemsstatenes prosessuelle autonomi. Denne autonomien er imidlertid begrenset av blant annet effektivitetsprinsippet og kravene som følger av direktivets formål.
Domstolen fremhevet at det ikke er tilstrekkelig for effektiv klageadgang at en leverandør bare får vite at tilbudet ikke er valgt. Kunnskap om selve avvisningen eller tildelingsutfallet gjør ikke nødvendigvis leverandøren i stand til å identifisere om det foreligger en ulovlighet. Først når leverandøren er gjort kjent med grunnene for beslutningen, kan vedkommende ta klart stilling til om det foreligger et mulig brudd og om det er grunnlag for søksmål. På denne bakgrunn fastslo domstolen at en søksmålsfrist for krav om fastsettelse av overtredelse eller erstatning må løpe fra det tidspunkt saksøkeren hadde eller burde hatt kunnskap om den påståtte overtredelsen.
Domstolen viste også til direktiv 2004/18 artikkel 41 om oppdragsgivers plikt til å gi begrunnelse til forbigåtte søkere og tilbudsgivere. Denne informasjonsplikten harmonerer med en fristordning som knytter friststart til kunnskap om overtredelsen. Videre ble senere endringer i klagedirektivet ved direktiv 2007/66 trukket inn som støtte for samme forståelse, selv om disse endringene ikke direkte gjaldt hovedsakens faktum.
Når det gjaldt den britiske regelen om at søksmål måtte anlegges «ufortøvet», understreket domstolen at hurtighet ikke kan oppnås på bekostning av rettssikkerhet og effektivitet. Fristregler må være presise, klare og forutsigbare. En ordning der domstolen etter skjønn kan avvise et søksmål som ikke er anlagt «ufortøvet», selv om en uttrykkelig tremånedersfrist ennå ikke er utløpt, skaper uakseptabel usikkerhet. Lengden av den reelle fristen blir da uforutsigbar for leverandørene. En slik regel er derfor i strid med artikkel 1 nr. 1 i direktiv 89/665.
Domstolen uttalte videre at når en nasjonal bestemmelse ikke kan tolkes i samsvar med direktivet, må den nasjonale domstolen unnlate å anvende den uforenlige regelen for å sikre den rettsbeskyttelsen som følger av EU-retten. Dette gjaldt også den skjønnsmessige adgangen til å forlenge fristen, fordi slik skjønnsutøvelse ikke kunne reparere mangelen ved en i utgangspunktet uforenlig fristordning.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at klagedirektivet krever at søksmålsfristen i anskaffelsessaker løper fra det tidspunkt leverandøren fikk eller burde fått kjennskap til den påståtte overtredelsen, ikke nødvendigvis fra selve overtredelsestidspunktet. Domstolen fastslo også at en nasjonal regel som krever at søksmål anlegges «ufortøvet», og som gir domstolen adgang til å avvise søksmål på et skjønnsmessig grunnlag før en oppgitt maksimalfrist er utløpt, er uforenlig med direktiv 89/665. Nasjonale domstoler må unnlate å anvende slike regler.
Praktisk betydning
Dommen er sentral for spørsmål om søksmålsfrister og begrunnelsesplikt i anskaffelsessaker. Den viser at effektive klagemuligheter forutsetter at leverandøren får tilstrekkelig informasjon til å identifisere et mulig brudd før fristen begynner å løpe. For oppdragsgivere understreker avgjørelsen betydningen av klare og begrunnede meddelelser om tildelings- og avvisningsbeslutninger. For nasjonale regelverk og domstoler innebærer dommen at fristregler må være forutsigbare og ikke basert på åpne, skjønnsmessige standarder som gjør fristens reelle lengde uklar. I norsk anskaffelsesrett er dommen særlig relevant ved tolkning av regler om klagefrister, begrunnelse, karens og effektiv domstolskontroll.