Rettslig kjerne
Avgjørelsen gjelder først og fremst prosessuelle grenser for prøving av anskaffelsessaker ved EU-domstolene, ikke en full materiell avklaring av anskaffelsesregelverket. Domstolen slo fast at en saksøker mangler rettslig interesse i å få prøvd øvrige annullasjonsgrunner dersom utfallet uansett ville blitt en ny beslutning med samme innhold overfor saksøkeren. I denne saken bygget dette på at Retten hadde opprettholdt lovligheten av et obligatorisk kontraktskrav om tysk tillatelse, og at tilbyderen selv hadde erkjent at den ikke kunne få slik tillatelse. Domstolen presiserte videre at en formalitetsinnsigelse ikke nødvendigvis må fremmes i særskilt dokument med mindre parten ber om separat avgjørelse før realitetsbehandling. Saken illustrerer også skillet mellom prøving av en unionsinstitusjons anskaffelsesbeslutning og prøving av nasjonal lovgivnings forenlighet med EU-retten. Etter dommen måtte slike innvendinger i utgangspunktet reises for nasjonale domstoler, eventuelt med prejudisiell foreleggelse.
Faktum
ESB kunngjorde i 2005 en konkurranse med forhandling for levering av it-rådgivnings- og utviklingstjenester med sikte på å inngå rammeavtaler med to leverandører. Evropaïki Dynamiki deltok gjennom konsortiet E2Bank. I konkurransegrunnlaget var det oppstilt et krav om at leverandøren ved kontraktsinngåelsen måtte ha tillatelse etter den tyske Arbeitnehmerüberlassungsgesetz (AÜG) til utleie av midlertidig arbeidskraft. Konsortiet leverte tilbud og vedla bindende tilsagn om å innhente tillatelsen, samt kopier av søknader sendt til tyske myndigheter. Etter evalueringen ble konsortiet rangert som nummer fire, og ESB gikk videre med andre tilbydere. Evropaïki Dynamiki anførte blant annet at tillatelseskravet var vilkårlig, diskriminerende overfor ikke-tyske leverandører og i strid med EU-retten. Retten forkastet søksmålet, og selskapet anket til EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først om anken kunne tas til realitetsbehandling. ESB hadde innvendt at fullmakten bare gjaldt saken for Retten. Domstolen leste fullmakten slik at den dekket den perioden som var nødvendig for å avslutte alle rettssaker etter gjeldende regler, og la derfor til grunn at også anken var omfattet.
Når det gjaldt første ankegrunn, slo Domstolen fast at artikkel 114 i Rettens prosessreglement ikke krever at enhver formalitetsinnsigelse fremsettes i et særskilt dokument. Særskilt dokument er bare nødvendig dersom parten ønsker en egen avgjørelse om realitetsbehandling før saken behandles i substans. En formalitetsinnsigelse kan derfor fremmes i tilsvar og avgjøres i dommen.
I den sentrale andre ankegrunnen vurderte Domstolen reglene om søksmålsinteresse. Den viste til fast praksis om at en saksøker ikke har berettiget interesse i annullasjon når det er klart at en ny beslutning bare ville bekrefte det samme resultatet. Etter at Retten hadde forkastet angrepet mot lovligheten av kravet om tysk tillatelse, og når Evropaïki Dynamiki uttrykkelig hadde erkjent at selskapet ikke kunne få slik tillatelse, kunne en prøving av de øvrige anførslene ikke sette saksøkeren i bedre stilling. Retten kunne derfor unnlate å prøve de første syv anførslene. Domstolen avviste også et nytt argument i anken om at tillatelsen kunne vært oppnådd gjennom en filial i Tyskland, fordi dette ikke var anført for Retten og dermed lå utenfor ankens rammer.
Den tredje ankegrunnen, som angrep at tillatelsen skulle være obligatorisk og at kravet var i strid med EU-retten, førte ikke frem. Slik domsteksten foreligger, fremgår det at anken samlet ble forkastet, og at Domstolen ikke satte til side Rettens tilnærming til skillet mellom prøving av ESBs anskaffelsesbeslutning og prøving av den tyske lovgivningens forenlighet med EU-retten. Dommen bekrefter dermed en tilbakeholden prosessuell kontroll i slike saker og at innsigelser mot nasjonale regler må føres i riktig prosessuelt spor.
Konklusjon
EU-domstolen forkastet anken i sin helhet og opprettholdt Rettens avgjørelse. Retten hadde ikke anvendt prosessreglene feil ved å behandle formalitetsinnsigelsen, og den hadde heller ikke tatt feil når den la til grunn at Evropaïki Dynamiki manglet fortsatt søksmålsinteresse i de øvrige anførslene etter at tillatelseskravet var blitt stående. Selskapet ble pålagt å betale sakskostnadene. Dommen avklarer særlig prosessuelle spørsmål om søksmålsinteresse og ankens rammer i anskaffelsessaker.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning særlig for prosess i anskaffelsessaker for EU-domstolene og for unionsinstitusjoners kontrakter. Den viser at en leverandør må kunne oppnå en konkret fordel av et annullasjonssøksmål; hvis et selvstendig og lovlig avvisnings- eller kvalifikasjonskrav uansett stenger for kontraktstildeling, kan øvrige innsigelser miste betydning. Dommen understreker også at innvendinger mot nasjonal lovgivnings forenlighet med EU-retten som hovedregel må prøves nasjonalt, ikke indirekte gjennom et annullasjonssøksmål mot oppdragsgiver. For offentlige anskaffelser illustrerer avgjørelsen dessuten betydningen av å identifisere om et krav springer ut av konkurransegrunnlaget, av nasjonal rett eller av begge deler.