Rettslig kjerne
Dommen fastslår at unntak fra kunngjøringsplikten i forsyningsdirektivet skal tolkes strengt, og at bevisbyrden ligger på den som påberoper unntaket. For unntaket om tekniske årsaker etter artikkel 20 nr. 2 bokstav c kreves det både at det foreligger tekniske grunner knyttet til kontraktsgjenstanden, og at disse gjør det absolutt nødvendig å tildele kontrakten til én bestemt leverandør. For unntaket om tvingende hast etter bokstav d kreves det kumulativt en uforutsett hendelse, tvingende hast som gjør ordinære frister umulige å overholde, og årsakssammenheng mellom hendelsen og hastverket. At frister er satt i en administrativ godkjenningsprosess, er i utgangspunktet ikke en uforutsett hendelse, men en forutsigbar del av prosjektgjennomføringen. Dommen presiserer dessuten at Kommisjonen fritt kan velge traktatbruddssøksmål etter artikkel 226 EF, og at slike søksmål ikke blir uten formål så lenge kontrakten ikke er fullt oppfylt ved utløpet av fristen i den grunngitte uttalelsen.
Faktum
Det statlige greske elektrisitetsselskapet DEI planla et system for avsvovling, stabilisering, transport og deponering av fast avfall fra varmekraftverket i Megalopolis. I forbindelse med miljøgodkjenning satte det kompetente ministeriet frister for å søke endelig tillatelse til avfallshåndtering og for å installere et transportbåndsystem for aske mellom kraftverket og gruvene i Thoknia. Med henvisning til disse fristene besluttet DEI i juli 1999 å benytte forhandling uten forutgående kunngjøring og inviterte konsortiet Koch/Metka og selskapet Dosco til å gi tilbud. Dosco trakk seg senere fra prosedyren. Etter flere måneders forhandlinger tildelte DEI i august 2000 kontrakten til Koch/Metka. Kommisjonen mente kontrakten skulle vært kunngjort i TED etter direktiv 93/38, sendte åpningsbrev og deretter grunngitt uttalelse, og anla deretter traktatbruddssøksmål mot Hellas.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først Hellas' avvisningsinnsigelser. Den slo fast at Kommisjonen ikke trenger å godtgjøre noen særskilt søksmålsinteresse ved traktatbruddssøksmål etter artikkel 226 EF. Det er Kommisjonen som i allmennhetens interesse avgjør om søksmål skal reises og hvilket forhold som skal angripes. Videre var søksmålet ikke uten formål, fordi den aktuelle kontrakten ikke var fullt oppfylt ved utløpet av fristen i den grunngitte uttalelsen; om lag 85 % av arbeidene var ferdigstilt, men det var ikke tilstrekkelig til å avskjære søksmålet. Den grunngitte uttalelsen var heller ikke ugyldig som upresis, fordi Kommisjonen i en slik sak ikke må angi hvilke konkrete avhjelpende tiltak medlemsstaten må treffe når søksmålet bare gjelder selve overtredelsen. Heller ikke det forhold at Kommisjonen kunne ha brukt den særlige intervensjonsprosedyren etter håndhevelsesdirektivet for forsyningssektorene, utelukket traktatbruddssøksmål.
I realiteten la Domstolen til grunn at kontrakten som utgangspunkt var underlagt kunngjøringsplikt etter direktiv 93/38. Unntakene i artikkel 20 nr. 2 bokstav c og d måtte tolkes strengt, og Hellas bar bevisbyrden. For tekniske årsaker etter bokstav c viste Domstolen til at det kreves to kumulative vilkår: tekniske grunner må foreligge, og disse må gjøre det absolutt nødvendig å tildele kontrakten til én bestemt leverandør. Selv om arbeidene kunne innebære tekniske utfordringer, hadde Hellas ikke godtgjort at Koch/Metka var den eneste leverandøren i Fellesskapet som kunne utføre kontrakten. At DEI også inviterte Dosco til å gi tilbud, viste tvert imot at andre leverandører i prinsippet kunne være aktuelle. Også tidligere tilsvarende arbeider på samme sted hadde vært konkurranseutsatt med kunngjøring.
For tvingende hast etter bokstav d viste Domstolen til tre kumulative vilkår: uforutsett hendelse, tvingende hast og årsakssammenheng. Fristene satt av miljømyndigheten var ikke uforutsette, men en påregnelig del av godkjenningsprosessen. DEI kunne dessuten ha startet en kunngjort anskaffelsesprosedyre allerede da miljøvurderingsprosessen begynte, omtrent tre år før fristene utløp. Vilkårene for unntak var derfor ikke oppfylt, og Hellas hadde misligholdt direktivet ved å unnlate forutgående kunngjøring.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Hellas hadde overtrådt direktiv 93/38, særlig artikkel 20 nr. 1 og artikkel 21, ved å la DEI tildele kontrakten ved forhandling uten forutgående kunngjøring. Verken unntaket for tekniske årsaker eller unntaket for tvingende hast kunne anvendes. Dommen understreker at slike unntak skal tolkes strengt, og at oppdragsgiver eller medlemsstaten må dokumentere at alle vilkår er oppfylt. Hellas ble også dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen er sentral for forståelsen av hvor snevert unntakene fra kunngjøringsplikt skal anvendes i forsyningssektorene. Den viser at teknisk kompleksitet ikke er nok; det må dokumenteres at bare én bestemt leverandør objektivt kan utføre kontrakten. Videre kan oppdragsgiver normalt ikke påberope tvingende hast når tidsnøden springer ut av egen prosjektplanlegging eller forutsigbare myndighetsprosesser. For offentlige oppdragsgivere betyr dommen at tidlig anskaffelsesplanlegging er avgjørende, særlig der prosjektet forutsetter miljøgodkjenninger eller andre tillatelser. Dommen har også prosessuell betydning ved å klargjøre at Kommisjonen kan reise traktatbruddssøksmål selv om kontrakten er langt på vei gjennomført, så lenge den ikke er fullt oppfylt.