Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er tolkningen av transportsektorens virkeområde i direktiv 2004/17 artikkel 5 nr. 1. EU-domstolen presiserer for det første at det foreligger et «nett» for transporttjenester med jernbane når tjenestene ytes på en jernbaneinfrastruktur som forvaltes av en nasjonal myndighet etter regler som fastsetter vilkår for tilgang og kapasitetstildeling. Det er ikke avgjørende at infrastrukturforvalteren etter jernbaneregelverket skal imøtekomme søknader om kapasitet i størst mulig utstrekning. For det andre fastslår Domstolen at et jernbaneforetaks utførelse av offentlige transporttjenester ved bruk av jernbanenettet utgjør «drift av nett». Begrepet «drift» omfatter dermed ikke bare nettforvaltning, men også utøvelse av retten til å anvende nettet for å levere transporttjenester til allmennheten. Dommen avklarer dermed at offentlige jernbaneforetak som driver slik transportvirksomhet, kan være omfattet av forsyningsdirektivet også når de ikke selv forvalter infrastrukturen.
Faktum
SJ AB er et aksjeselskap heleid av den svenske staten og driver jernbanetransport. I januar 2012 inngikk selskapet to kontrakter om rengjøring av de togene det driver, med verdier på henholdsvis 56 og 60 millioner svenske kroner, uten forutgående kunngjort konkurranse. Konkurrensverket mente SJ var underlagt den svenske loven om anskaffelser innen vann, energi, transport og posttjenester, fordi selskapet drev offentlig transport på jernbane. SJ bestred dette og anførte at virksomheten ikke falt innenfor lovens virkeområde. De svenske underinstansene ga SJ medhold, blant annet fordi Trafikverket som infrastrukturforvalter ikke ble ansett å fastsette slike vilkår for virksomheten at det forelå et «nett» i lovens og direktivets forstand. Högsta förvaltningsdomstolen forela deretter tolkningsspørsmål for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at det ikke var bestridt at SJ, som fullt ut statseid foretak, var et offentlig foretak etter direktiv 2004/17 artikkel 2. Det avgjørende var derfor om selskapet utøvde en virksomhet som nevnt i artikkel 5 om transporttjenester. Domstolen behandlet først om det forelå et «nett» etter artikkel 5 nr. 1 annet ledd. Bestemmelsen angir at et nett for transportytelser anses å bestå når driften skjer på vilkår fastsatt av en kompetent myndighet, for eksempel om ruter, kapasitet og betjeningshyppighet.
Domstolen la vekt på den sektorspesifikke jernbanereguleringen i direktiv 2012/34. Etter dette regelverket er tilgang til jernbaneinfrastrukturen underlagt et normert system med nettredegjørelse, søknader om kapasitet, planlegging, samordning ved konflikter, og regler om overbelastet infrastruktur og prioriteringskriterier. Disse rammene innebærer at vilkårene for bruk av infrastrukturen er fastsatt av kompetent myndighet eller infrastrukturforvalter innenfor et offentligrettslig regelverk. At infrastrukturforvalteren skal imøtekomme søknader i størst mulig utstrekning, utelukker ikke at slike vilkår foreligger. Tvert imot viser dette at tilgangen til nettet skjer innenfor på forhånd fastsatte regler.
Domstolen avviste derfor argumenter om at fri konkurranse, manglende statsfinansiering, fravær av særstilling for SJ og foretakets egne kommersielle beslutninger om transporttilbud skulle være avgjørende. Slike forhold kunne ikke i seg selv utelukke at virksomheten ble utført på vilkår fastsatt av en kompetent myndighet.
Når det gjaldt det andre spørsmålet, tolket Domstolen uttrykkene «tilgjengeliggjøring» og «drift» av nett. Den skilte mellom forvaltning av nettet og bruk av nettet. «Tilgjengeliggjøring av nett» viser til forvaltning av nettet, mens «drift av nett» viser til utøvelsen av retten til å anvende jernbanenettet for å utføre transporttjenester. Et jernbaneforetak som tilbyr allmennheten transporttjenester ved å bruke jernbanenettet, driver dermed et nett i bestemmelsens forstand, selv om foretaket ikke selv forvalter infrastrukturen.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at det foreligger et nett for jernbanetransport etter direktiv 2004/17 artikkel 5 nr. 1 når transporttjenester ytes på en nasjonalt forvaltet jernbaneinfrastruktur under regler som gjennomfører direktiv 2012/34, også der infrastrukturforvalteren skal imøtekomme kapasitetsanmodninger så langt kapasiteten rekker. Videre slo Domstolen fast at et jernbaneforetaks utførelse av transporttjenester til allmennheten ved bruk av jernbanenettet utgjør «drift av nett». Dette peker klart i retning av at SJs anskaffelser falt innenfor forsyningsdirektivets virkeområde, men den nasjonale domstolen måtte anvende tolkningen i hovedsaken.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning for avgrensningen av hvem som er oppdragsgiver i forsyningssektorene, særlig innen jernbane. Den viser at et offentlig foretak som driver person- eller godstransport på jernbane kan være omfattet av forsyningsregelverket selv om foretaket ikke eier eller forvalter infrastrukturen. Det avgjørende er om virksomheten består i drift av et nett for betjening av allmennheten på vilkår fastsatt i et offentligrettslig system. For anskaffelsespraksis betyr dette at støttefunksjoner som rengjøring, vedlikehold eller andre tjenestekjøp kan måtte anskaffes etter forsyningsreglene dersom de er knyttet til slik virksomhet. Dommen er særlig relevant ved vurderingen av virkeområdet og statusen som oppdragsgiver i transportsektoren.