Rettslig kjerne
Dommen fastslår at unntakene fra plikten til å bruke åpen eller begrenset konkurranse ved offentlige bygge- og anleggskontrakter skal tolkes strengt. Den medlemsstaten som påberoper seg unntak etter direktiv 93/37/EØF artikkel 7 nr. 3, har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt. Generelle henvisninger til teknisk kompleksitet eller behov for kontinuitet er ikke tilstrekkelige til å godtgjøre at bare én bestemt leverandør kan utføre arbeidene etter artikkel 7 nr. 3 bokstav b. Videre kan en oppdragsgiver ikke påberope seg særlig hast etter bokstav c når situasjonen springer ut av oppdragsgiverens egne planleggings- og finansieringsvalg. For unntaket om gjentakelse av lignende arbeider etter bokstav e presiserer dommen at treårsfristen løper fra inngåelsen av den opprinnelige kontrakten, ikke fra ferdigstillelsen av arbeidene. Denne forståelsen begrunnes både i ordlyden på flere språk, i unntaksbestemmelsens karakter og i hensynet til rettssikkerhet og objektivt fastsettbare skjæringstidspunkter.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssøksmål mot Italia etter at Magistrato per il Po di Parma hadde tildelt tre kontrakter om flomverntiltak uten ordinær konkurranse. Kontraktene gjaldt ferdigstillelse eller videreutvikling av oversvømmelsesmagasiner knyttet til Parma-, Enza- og Terdoppio-vassdragene. Verdiene var om lag 37 000 millioner, 21 000 millioner og 19 500 millioner italienske lire. De opprinnelige kontraktene som arbeidene bygget videre på, var tildelt i 1982 og 1988. De omtvistede kontraktene ble godkjent i oktober 1997. Italia gjorde under den administrative prosessen gjeldende at vilkårene for forhandlet prosedyre uten konkurranse forelå, særlig fordi arbeidene var gjentakelser av lignende arbeider etter et grunnprosjekt, fordi kunngjøringene for de opprinnelige kontraktene åpnet for dette, og fordi treårsfristen etter italiensk syn måtte regnes fra overlevering eller ferdigstillelse av de opprinnelige arbeidene.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at de aktuelle kontraktene var omfattet av direktiv 93/37/EØF, og at de var tildelt ved anskaffelse uten konkurranse. En slik fremgangsmåte er bare tillatt i de uttømmende oppregnede tilfellene i artikkel 7 nr. 3. Domstolen understreket at disse unntakene må tolkes strengt, fordi de fraviker de reglene som skal sikre effektiviteten av traktatens rettigheter på anskaffelsesområdet. Bevisbyrden for at ekstraordinære omstendigheter foreligger, ligger hos den som påberoper seg unntaket.
Når det gjaldt artikkel 7 nr. 3 bokstav b, godtok Domstolen at hensynet til kontinuitet i komplekse flomsikringsarbeider kan være en relevant teknisk grunn. Det var likevel ikke nok å vise generelt til at arbeidene var komplekse og vanskelige. Særlig når arbeidene var oppdelt i delparter over mange år, måtte Italia konkret godtgjøre hvorfor bare den opprinnelige leverandøren kunne utføre de nye arbeidene. Det hadde Italia ikke gjort. Heller ikke anførselen om at det forelå en kontraktsforpliktelse til å tildele senere delarbeider til samme leverandør, førte frem; opplysningene viste tvert imot bare at oppdragsgiveren hadde en mulighet, ikke en plikt.
For artikkel 7 nr. 3 bokstav c fant Domstolen at det ikke forelå en ekstremt presserende situasjon som ikke kunne tilskrives oppdragsgiveren. De opprinnelige kontraktene var inngått på 1980-tallet, og det var fra starten forutsatt at arbeidene skulle utføres i etapper etter hvert som finansiering ble tilgjengelig. Den påberopte hasten var dermed et resultat av oppdragsgiverens egne ordninger, ikke en uforutsett hendelse.
Etter artikkel 7 nr. 3 bokstav e avviste Domstolen Italias syn om at treårsfristen løp fra ferdigstillelsen av arbeidene under den opprinnelige kontrakten. Etter en sammenligning av språkversjonene slo Domstolen fast at uttrykket viser til inngåelsen av den opprinnelige kontrakten. Denne tolkningen støttes av at unntaksbestemmelser skal avgrenses strengt, og av rettssikkerhetshensyn: datoen for kontraktsinngåelse er sikker og objektiv, mens ferdigstillelsestidspunktet kan være usikkert og påvirkes under gjennomføringen. Siden de opprinnelige kontraktene var inngått i 1982 og 1988 og de nye i 1997, var treårsfristen klart overskredet.
Domstolen avviste også Italias anførsel om unnskyldelig feil som følge av den italienske språkversjonen. I en traktatbruddssak bygger vurderingen på en objektiv konstatering av om medlemsstaten har oppfylt sine forpliktelser, og en slik feil kan ikke rettferdiggjøre manglende etterlevelse.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Italia hadde tilsidesatt direktiv 93/37/EØF ved å tildele de omtvistede bygge- og anleggskontraktene uten konkurranse uten at vilkårene for unntak var oppfylt. Verken tekniske grunner, særlig hast eller unntaket for gjentakelse av lignende arbeider kunne påberopes. Dommen presiserer særlig at treårsfristen i artikkel 7 nr. 3 bokstav e løper fra inngåelsen av den opprinnelige kontrakten. Italia ble også dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning for vurderingen av når oppdragsgivere kan bruke forhandlet prosedyre uten konkurranse etter de klassiske unntaksreglene. Den viser at slike unntak må dokumenteres konkret og ikke kan begrunnes med generelle henvisninger til teknisk kompleksitet, kontinuitet eller prosjektmessige hensyn. Den er også viktig for skillet mellom uforutsette hasteforhold og situasjoner som skyldes egen planlegging, finansiering eller organisering. For gjentakelse av lignende arbeider gir dommen en klar tidsregel: fristen regnes fra kontraktsinngåelsen for den opprinnelige kontrakten. Avgjørelsen styrker dermed kravene til forutberegnelighet, rettssikkerhet og etterprøvbar begrunnelse ved bruk av unntak fra konkurranse.