Rettslig kjerne
Dommen klargjør innholdet i finansieringskriteriet i definisjonen av «offentligrettslig organ» i direktiv 92/50, 93/36 og 93/37 artikkel 1 bokstav b). EU-domstolen skiller mellom offentlig støtte uten særskilt kontraktsmessig motytelse og betaling som utgjør vederlag i gjensidig bebyrdende kontraktsforhold. Stipender og tilskudd til forskning samt studentstøtte som betales til universitetene og dekker studieavgifter for navngitte studenter, er offentlig finansiering. Betaling for avtalte forskningsytelser eller andre tjenester, som rådgivning og konferansetilrettelegging, er derimot ikke offentlig finansiering i denne sammenheng. Videre fastslår Domstolen at uttrykket «for mer enn halvpartens vedkommende» betyr mer enn 50 prosent, og at beregningen skal omfatte samtlige inntekter, også kommersielle inntekter. Kvalifikasjonen som oppdragsgiver skal skje årlig, med utgangspunkt i regnskapsåret der konkurransen iverksettes, basert på tall tilgjengelige ved årets begynnelse. Dersom organet da er oppdragsgiver, er det bundet av direktivene gjennom hele den aktuelle anskaffelsesprosedyren.
Faktum
Saken oppsto etter at H.M. Treasury opprettholdt britiske universiteter på listen over offentligrettslige organer i vedlegg I til direktiv 93/37. University of Cambridge bestred at anskaffelsesdirektivene gjaldt generelt for universiteter, og ønsket domstolsprøving av departementets standpunkt. Den nasjonale retten viste til at universitetenes inntekter kom fra ulike kilder: offentlige bevilgninger knyttet til forskning og studenttall, gaver og legater, inntekter fra bolig- og serveringsvirksomhet, samt betaling for forsknings- og andre tjenester bestilt av blant annet offentlige organer og private aktører. High Court stilte derfor fire prejudisielle spørsmål om hvordan uttrykket «hvis drift … finansieres … for mer enn halvpartens vedkommende» skulle forstås etter direktiv 92/50, 93/36 og 93/37, herunder hvilke betalinger som teller, hvordan prosentkravet skal beregnes, om kommersielle inntekter skal medregnes, og hvilken referanseperiode som skal brukes.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i formålet med anskaffelsesdirektivene: å fjerne hindringer for fri bevegelighet og motvirke at innenlandske tilbydere favoriseres. I lys av dette vurderte den finansieringskriteriet i definisjonen av offentligrettslig organ. Domstolen viste til at de tre alternative kriteriene i artikkel 1 bokstav b) annet avsnitt tredje strekpunkt – offentlig finansiering, offentlig kontroll eller offentlig oppnevning av flertallet i organene – alle uttrykker en nær tilknytning til det offentlige. Når det gjelder finansiering, er likevel ikke enhver betaling fra en oppdragsgiver relevant. Bare ytelser som finansierer eller støtter organets virksomhet gjennom et økonomisk bidrag uten særlig motytelse, utgjør offentlig finansiering i direktivenes forstand.
På dette grunnlaget fant Domstolen at stipender eller tilskudd til forskningsarbeid er offentlig finansiering. Det samme gjelder studentstøtte som utdanningsmyndigheter betaler til universitetet og som svarer til undervisningsgebyrer for bestemte studenter. Slike betalinger er reelt sett støtteordninger uten kontraktsmessig motytelse. Motsatt gjelder betalinger som skjer som vederlag for bestemte forskningsoppdrag eller andre tjenester, som rådgivning eller tilrettelegging av konferanser. Her foreligger et gjensidig bebyrdende avtaleforhold der oppdragsgiveren har en økonomisk interesse i ytelsen, og slike betalinger faller derfor utenfor begrepet offentlig finansiering.
Når det gjelder terskelen, avviste Domstolen at uttrykket «for mer enn halvpartens vedkommende» kunne forstås kvalitativt eller som et strengere dominanskrav. Ordlyden måtte forstås etter sitt vanlige innhold: mer enn halvparten. Beregningen av finansieringsandelen skal videre omfatte samtlige inntekter, også inntekter fra forretningsmessig virksomhet. Ellers ville man ikke få en korrekt prosentberegning av den offentlige andelen av organets samlede drift.
For tidsdimensjonen la Domstolen vekt på rettssikkerhet og forutsigbarhet. Kvalifikasjonen som oppdragsgiver skal foretas årlig. Det relevante tidspunktet er regnskapsåret der anbudskonkurransen for den konkrete kontrakten er igangsatt, og beregningen skal bygge på tall som er tilgjengelige ved begynnelsen av dette regnskapsåret, også dersom tallene er forventede. Et organ som er oppdragsgiver når konkurransen starter, forblir bundet av direktivene for den aktuelle kontrakten til prosedyren er avsluttet, selv om finansieringsforholdene senere endrer seg.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at offentlig finansiering etter de aktuelle direktivene omfatter støtte og tilskudd uten særskilt kontraktsmessig motytelse, men ikke betaling som vederlag for avtalte tjenester. Kravet om at driften er finansiert for mer enn halvparten av det offentlige betyr mer enn 50 prosent. Ved beregningen skal alle inntekter tas med, også kommersielle. Vurderingen av om et organ er oppdragsgiver skal foretas årlig med utgangspunkt i regnskapsåret da konkurransen settes i gang, og statusen består for den konkrete anskaffelsen til prosedyren er avsluttet.
Praktisk betydning
Dommen har grunnleggende betydning for avgrensningen av hvem som er oppdragsgiver etter anskaffelsesregelverket, særlig for universiteter, stiftelser, forskningsinstitusjoner og andre hybridenheter med sammensatt finansiering. Den viser at vurderingen ikke kan bygge på formelle merkelapper alene, men må ta utgangspunkt i inntektenes karakter. Offentlige tilskudd uten direkte motytelse teller som offentlig finansiering, mens betaling for konkrete leveranser normalt ikke gjør det. Dommen er også viktig metodisk ved at den krever at alle inntekter inngår i prosentberegningen og at vurderingen knyttes til et bestemt regnskapsår og tidspunktet for kunngjøring eller igangsetting av konkurransen. Dette styrker forutberegneligheten for både oppdragsgivere og leverandører.