Rettslig kjerne
Dommen klargjør at miljøansvarsdirektivet 2004/35 ikke kan anvendes utenfor sitt tidsmessige og materielle virkeområde, og at slike tilfeller da reguleres av nasjonal rett innenfor rammene av traktaten og øvrig avledet EU-rett. For aktiviteter omfattet av vedlegg III gjelder det i utgangspunktet objektivt miljøansvar, slik at myndighetene ikke må bevise at operatøren har handlet forsettlig eller uaktsomt. Dette fritar imidlertid ikke myndighetene fra å undersøke forurensningens opprinnelse og fastslå årsakssammenheng mellom den aktuelle operatørens aktivitet og miljøskaden. Ved diffus forurensning kan nasjonal rett tillate presumsjoner om årsakssammenheng, for eksempel basert på geografisk nærhet og samsvar mellom utslippsstoffer og virksomhetens produksjon, men bare når disse presumsjonene bygger på troverdige bevis. Domstolen understreket dermed både medlemsstatenes handlingsrom og de rettssikkerhetsgarantier som følger av direktivet. Det anskaffelsesrettslige spørsmålet ble ikke realitetsbehandlet fordi foreleggelsen manglet tilstrekkelige faktiske og rettslige opplysninger.
Faktum
Tvisten sprang ut av omfattende forurensning i bukten Rada di Augusta i Priolo Gargallo på Sicilia, et industriområde med olje- og petrokjemisk virksomhet siden 1960-årene. Flere selskaper, blant annet ERG, Polimeri Europa og Syndial, eide eller drev anlegg i området. Italienske myndigheter påla virksomhetene ulike tiltak for sikring, opprydding og gjenoppretting, herunder fjerning av forurensede sedimenter og senere oppføring av en demning samt fysisk tilbakeholding av grunnvann. Virksomhetene bestred påleggene og anførte blant annet at tiltakene var uforholdsmessige, teknisk uegnede og ilagt uten tilstrekkelig kontradiksjon. De gjorde også gjeldende at forurensningen kunne stamme fra tidligere operatører og andre kilder. Den foreleggende retten ønsket derfor avklart hvordan direktiv 2004/35 skulle forstås, og reiste i tillegg spørsmål om direkte overdragelse av planleggings- og gjennomføringsoppgaver til et privat selskap var forenlig med direktiv 2004/18.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til direktiv 2004/35s tidsmessige virkeområde. Etter artikkel 17 og betraktning 30 gjelder direktivet ikke for skade forårsaket av emisjoner, hendelser eller begivenheter før 30. april 2007, og heller ikke for skade etter denne datoen dersom den følger av en bestemt aktivitet som fant sted og ble avsluttet før denne datoen. Direktivet kan derimot gjelde for skade etter 30. april 2007 når den stammer fra aktiviteter som fortsatte etter denne datoen. Den konkrete vurderingen av om vilkårene var oppfylt, måtte foretas av den nasjonale domstolen.
Deretter presiserte Domstolen at miljøansvarsordningen etter direktivet forutsetter at det kan fastslås en årsakssammenheng mellom identifiserbar forurensning og en operatørs aktivitet. Dette følger blant annet av betraktning 13, artikkel 4 nr. 5 og artikkel 11 nr. 2. Ved diffus forurensning er direktivet bare anvendelig dersom slik årsakssammenheng kan fastslås. Direktivet regulerer imidlertid ikke nærmere hvordan beviskravet skal utformes. På dette punktet har medlemsstatene en vid skjønnsmargin til å fastsette nasjonale bevisregler, så lenge de holder seg innenfor traktatens rammer.
Domstolen aksepterte derfor at nasjonal rett kan tillate at myndighetene bygger på en presumsjon om årsakssammenheng, for eksempel når virksomhetens anlegg ligger nær det forurensede området, og når det er samsvar mellom forurensningen og de stoffene operatøren bruker. En slik presumsjon må likevel støttes av troverdige bevis. Prinsippet om at forurenseren betaler kan ikke begrunne at operatører pålegges kostnader for forurensning de ikke har forårsaket.
For aktiviteter omfattet av vedlegg III slo Domstolen fast at det ikke kreves bevis for forsett eller uaktsomhet. Ansvarsordningen er objektiv. Det fritar likevel ikke myndighetene fra å undersøke den konstaterte forurensningens opprinnelse og fastslå årsakssammenheng etter nasjonale bevisregler før utbedringstiltak pålegges. Operatørene har dessuten rett til å bestride både tiltakene og årsakssammenhengen, og kan fritas for kostnadsansvar dersom de beviser at skaden skyldes tredjemann.
Når det gjaldt spørsmålet om direktiv 2004/18 og direkte tildeling til et privat selskap, avviste Domstolen spørsmålet. Foreleggelsen inneholdt ikke tilstrekkelige opplysninger om den aktuelle oppdragsgiveren, kontraktens verdi, tildelingsakten eller de konkrete vilkårene for oppdraget. Domstolen kunne derfor ikke gi en saklig korrekt tolkningsuttalelse.
Konklusjon
Domstolen fastslo at direktiv 2004/35 bare gjelder innenfor sitt tidsmessige og materielle virkeområde. For vedlegg III-aktiviteter kan myndighetene pålegge utbedringstiltak uten å bevise skyld, fordi ansvaret er objektivt. De må likevel undersøke forurensningens opprinnelse og fastslå årsakssammenheng mellom operatørens aktivitet og skaden. Ved diffus forurensning kan nasjonal rett bygge på presumsjoner, men bare når disse støttes av troverdige bevis. Spørsmålet om offentlige kontrakter etter direktiv 2004/18 ble avvist på grunn av utilstrekkelig faktisk og rettslig grunnlag i foreleggelsen.
Praktisk betydning
For offentlige anskaffelser har dommen begrenset direkte betydning, fordi det anskaffelsesrettslige spørsmålet ble avvist. Den viser likevel et viktig metodisk poeng: EU-domstolen gir ikke tolkningsuttalelser om anskaffelsesdirektiver uten tilstrekkelig beskrivelse av kontrakten, oppdragsgiveren, tildelingsmåten og den rettslige rammen. I en rettskildebase er dommen først og fremst relevant som eksempel på avvisning av et anskaffelsesrettslig spørsmål på grunn av mangelfull prejudisiell foreleggelse. Mer generelt illustrerer avgjørelsen skillet mellom materiell regulering av miljøansvar og anskaffelsesrettslige regler om hvordan oppryddings- eller infrastrukturoppdrag eventuelt skal tildeles. For oppdragsgivere og domstoler understreker dette behovet for presis saksopplysning når anskaffelsesrettslige tolkningsspørsmål bringes inn for EU-domstolen.