Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør at anskaffelser under direktivets terskelverdier ikke faller utenfor EU-retten dersom kontrakten har klar grenseoverskridende interesse. I slike tilfeller gjelder traktatens grunnleggende regler og de avledede prinsippene, særlig likebehandling, gjennomsiktighet og forholdsmessighet. Medlemsstatene har et visst skjønn til å vedta tiltak som skal motvirke interessekonflikter, samordning eller konkurransevridning i anbudskonkurranser. Dette skjønnet er likevel begrenset av forholdsmessighetsprinsippet. En ordning som på rent formelt grunnlag knytter automatisk utelukkelse og strafferettslige sanksjoner til en bestemt sammenslutningsform, uten konkret vurdering av om tilbudene faktisk er påvirket eller koordinert, går for langt. Særlig problematisk er det når den strengere regelen bare rammer én type konsortium, mens i det vesentlige sammenlignbare sammenslutningsformer er underlagt en mildere ordning. Dommen gjelder derfor både rekkevidden av EU-rettens grunnprinsipper under terskelverdiene og grensene for nasjonale, preventive utelukkelsesregler.
Faktum
Comune di Milano kunngjorde i 2007 en konkurranse om bygge- og anleggsarbeider knyttet til folkeregisterets kontorer. Serrantoni Srl deltok i konkurransen samtidig som selskapet var medlem av den faste foretakssammenslutningen Consorzio stabile edili Scrl. Milano kommune utelukket både Serrantoni og konsortiet med hjemmel i italiensk rett, som forbød at et fast konsortium og medlemsforetak deltok i samme konkurranse. Ved overtredelse skulle også straffelovens regler kunne komme til anvendelse. Serrantoni og konsortiet anfektet avgjørelsen og gjorde gjeldende at ordningen var uforenlig med EU-retten. Den foreleggende italienske domstolen pekte på at regelen rammet faste konsortier strengere enn andre konsortieformer, selv om disse etter dens vurdering i stor grad hadde likt formål og lik oppbygning. Den opplyste også at konsortiets tilbud ikke var inngitt på Serrantonis vegne eller i selskapets interesse.
Domstolens vurdering
Domstolen begynte med å fastslå at kontraktens verdi lå klart under terskelverdien i artikkel 7 nr. 1 bokstav c) i direktiv 2004/18. Direktivet kom derfor ikke til anvendelse på selve anskaffelsesprosedyren, og spørsmålet om tolkningen av artikkel 4 i direktivet var ikke nødvendig å besvare. Samtidig understreket Domstolen at kontrakter under terskelverdiene ikke av den grunn faller helt utenfor EU-rettens rekkevidde. Dersom kontrakten har klar grenseoverskridende interesse, må oppdragsgiver overholde traktatens grunnleggende regler og de alminnelige prinsippene som følger av dem, særlig likebehandling og gjennomsiktighet. Om det foreligger slik interesse, må vurderes konkret av den nasjonale domstolen.
Domstolen avgrenset deretter hvilke traktatbestemmelser som var relevante. Den fant at situasjonen ikke reiste spørsmål etter artikkel 39 EF om fri bevegelighet for arbeidstakere eller artikkel 81 EF om konkurransebegrensende avtaler, og besvarelsen ble derfor konsentrert om de grunnleggende prinsippene knyttet til etableringsfrihet og tjenestefrihet.
Når det gjaldt realiteten, uttalte Domstolen at medlemsstatene har en viss skjønnsmargin til å vedta tiltak som skal sikre etterlevelse av likebehandling og gjennomsiktighet i offentlige konkurranser. De kan derfor gripe inn mot situasjoner som kan fremme samordning eller andre forhold som undergraver reell konkurranse. Men slike tiltak må være forholdsmessige og må ikke gå lenger enn nødvendig.
Den omtvistede italienske regelen innebar automatisk utelukkelse av både et fast konsortium og dets medlemsforetak når de leverte konkurrerende tilbud i samme konkurranse, også der konsortiets tilbud ikke var inngitt på medlemsforetakets vegne eller i dets interesse. Domstolen la vekt på at denne automatiske reaksjonen bare gjaldt faste foretakssammenslutninger, mens andre sammenslutningsformer etter den foreleggende rettens beskrivelse var underlagt en mindre streng ordning. Under disse omstendighetene gikk regelen utover det som var nødvendig. EU-retten var derfor til hinder for en slik nasjonal bestemmelse i kontrakter under terskelverdiene med klar grenseoverskridende interesse.
Konklusjon
Domstolen kom til at EU-retten er til hinder for en nasjonal regel som ved en anskaffelse under terskelverdien, men med klar grenseoverskridende interesse, automatisk utelukker både et fast konsortium og dets medlemsforetak når de inngir konkurrerende tilbud i samme prosedyre, selv om konsortiets tilbud ikke er inngitt på medlemmenes vegne eller i deres interesse. Første spørsmål om direktiv 2004/18 ble ikke besvart fordi direktivet ikke kom til anvendelse på den aktuelle kontrakten.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig for anskaffelser under EØS-terskelverdiene. Den viser at slike anskaffelser fortsatt kan være underlagt EU/EØS-rettslige grunnprinsipper dersom de har klar grenseoverskridende interesse. Dommen begrenser adgangen til å bruke automatiske avvisnings- eller utelukkelsesregler som bygger på tilbydernes organisasjonsform alene. Oppdragsgivere og lovgiver må kunne begrunne slike regler i et legitimt formål og sikre at de er forholdsmessige. Saken illustrerer også at regler som retter seg strengere mot én bestemt sammenslutningsform enn mot sammenlignbare former, kan komme i konflikt med likebehandlingsprinsippet. Dommen gir derimot ikke en generell rett til at nærstående enheter alltid kan levere parallelle tilbud; den avviser bare en ubetinget og rent formell automatikk i den foreliggende ordningen.