Rettslig kjerne
Dommen gjelder først og fremst læren om valg av rettsgrunnlag for EU-rettsakter. Domstolen gjentok at rettsgrunnlaget må bestemmes ut fra objektive, domstolskontrollerbare momenter, særlig rettsaktens formål og innhold. Selv om de omtvistede beslutningene hadde et handelspolitisk siktemål og gjaldt gjensidig markedsadgang i offentlige anskaffelser, omfattet avtalen også tjenesteyting på selvstendig grunnlag. Etter Domstolens daværende forståelse av artikkel 113 falt bare grensekryssende tjenesteyting innenfor bestemmelsen. Når avtalen også dekket ytelser gjennom kommersiell tilstedeværelse eller fysiske personers tilstedeværelse i den andre partens territorium, kunne beslutningene ikke vedtas bare på grunnlag av artikkel 113. Feilen i rettsgrunnlag innebar annullasjon. Samtidig ble virkningene av de annullerte beslutningene opprettholdt, fordi en umiddelbar bortfallseffekt kunne skade opparbeidede rettigheter, og avtalen allerede var utløpt.
Faktum
Europaparlamentet anla annullasjonssøksmål mot to rådsbeslutninger fra 10. mai 1993. Den ene godkjente et memorandum of understanding mellom Det europeiske økonomiske fellesskap og USA om offentlige anskaffelser. Den andre utvidet retten til å nyte godt av bestemmelsene i direktiv 90/531/EØF til amerikanske produkter, leverandører og entreprenører innen visse forsyningssektorer. Begge beslutningene var vedtatt med EØF-traktaten artikkel 113 som eneste rettsgrunnlag. Parlamentet gjorde gjeldende at dette var feil, fordi beslutningene berørte områder hvor traktaten ellers krevde rettsgrunnlag som ga Parlamentet en samarbeidsrolle. Rådet og Kommisjonen anførte at tiltakene i hovedsak gjaldt felles handelspolitikk og derfor kunne baseres på artikkel 113 alene. Storbritannia og Kommisjonen intervenerte til støtte for Rådet.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til søksmålsadgangen. Den viste til fast rettspraksis om at Parlamentet kan reise annullasjonssøksmål når formålet er å beskytte dets egne rettigheter, og når søksmålet bygger på anførsler om krenkelse av disse. Fordi Parlamentet gjorde gjeldende at feil rettsgrunnlag hadde fratatt det medvirkning etter den daværende samarbeidsprosedyren, var søksmålet tillatt.
I realiteten gjentok Domstolen hovedregelen om rettsgrunnlag: valget må bero på objektive forhold som kan prøves rettslig, særlig rettsaktens formål og innhold. Den undersøkte derfor de to beslutningenes materielle rekkevidde. Avtalen som var godkjent ved beslutning 93/323 hadde som formål å åpne anskaffelsesmarkedene bilateralt og gjensidig. Den gjaldt ikke bare vareanskaffelser, men også bygge- og anleggskontrakter og andre tjenester. Domstolen fremhevet at disse tjenestene var angitt selvstendig, blant annet vedlikehold, reparasjon, transport, datatjenester, reklame og regnskap.
Deretter knyttet Domstolen vurderingen til sin uttalelse 1/94, hvor den hadde slått fast at bare grensekryssende tjenesteyting etter daværende rettstilstand falt inn under artikkel 113. De aktuelle beslutningene omfattet imidlertid ikke bare slike ytelser. De gjaldt også leveranser og tjenester som kunne utføres gjennom kommersiell tilstedeværelse eller ved fysiske personers tilstedeværelse på den andre avtalepartens territorium. Dermed gikk beslutningene utover rammen for artikkel 113 som eneste hjemmel.
På den bakgrunn forkastet Domstolen Rådets syn om at beslutningene kunne opprettholdes på artikkel 113 alene. Den annullerte begge beslutningene. Samtidig begrenset den annullasjonens virkninger. En umiddelbar bortfallseffekt kunne skade rettigheter som allerede var oppstått på grunnlag av beslutningene, og avtalen var dessuten utløpt 30. mai 1995. Av hensyn til rettssikkerheten opprettholdt Domstolen derfor samtlige virkninger av de annullerte beslutningene.
Konklusjon
EU-domstolen kom til at Rådet hadde valgt feil rettsgrunnlag. Beslutningene om EU–USA-avtalen om offentlige anskaffelser og om utvidelse av rettigheter etter direktiv 90/531/EØF kunne ikke vedtas utelukkende med hjemmel i EØF-traktaten artikkel 113, fordi de også omfattet tjenesteyting som falt utenfor bestemmelsens daværende rekkevidde. Begge beslutningene ble derfor annullert. Av hensyn til rettssikkerheten ble likevel alle virkninger av de annullerte beslutningene opprettholdt.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som rettskilde om valg av korrekt rettsgrunnlag for EU-tiltak som berører offentlige anskaffelser, særlig når anskaffelsesregler kobles til handelspolitikk overfor tredjeland. For anskaffelsesretten viser den at markedsåpning i offentlige kontrakter ikke automatisk kan behandles som ren handelspolitikk dersom tiltaket også regulerer tjenester på en måte som faller utenfor den aktuelle traktathjemmelens rekkevidde. Dommen har også institusjonell betydning: feil rettsgrunnlag kan innebære krenkelse av Parlamentets medvirkningsrett og lede til annullasjon, selv om virkningene i særlige tilfeller opprettholdes av hensyn til rettssikkerhet.