Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er at kontrakter under terskelverdiene i direktiv 2004/18 ikke omfattes av direktivets prosedyrebestemmelser, men fortsatt kan være underlagt TEUVs grunnleggende regler og alminnelige prinsipper dersom de har klar grenseoverskridende interesse. En nasjonal utelukkelsesregel om manglende betaling av trygdebidrag utgjør en restriksjon på etableringsfriheten og fri bevegelighet for tjenester fordi den kan begrense deltakelsen i konkurransen. Likevel kan en slik restriksjon være lovlig når den forfølger et legitimt allment hensyn, er egnet til å sikre formålet og ikke går lenger enn nødvendig. Domstolen la vekt på at sikring av leverandørens troverdighet, aktsomhet, seriøsitet og korrekte opptreden overfor ansatte er et legitimt hensyn, og at en presis nasjonal terskel styrker likebehandling og rettssikkerhet. Det at nasjonal rett oppstiller en beløpsgrense, ble ansett som en lemping sammenlignet med direktiv 2004/18 artikkel 45 nr. 2 bokstav e), som ikke fastsetter noe minstebeløp.
Faktum
Comune di Milano kunngjorde en konkurranse om ekstraordinært vedlikehold og installering av tyverisikringsanlegg i kommunale eiendommer. Kontraktsverdien var 4 784 914,61 EUR, altså under terskelverdien for bygge- og anleggskontrakter etter direktiv 2004/18. I konkurransen måtte tilbyderne erklære at de oppfylte de generelle deltakelsesvilkårene etter italiensk rett, herunder at de ikke hadde begått endelig fastslåtte grove overtredelser av regler om betaling av trygdebidrag. Libor fikk først tildelt kontrakten, men etter kontroll av dokumentasjon om trygdebidrag fremgikk det at selskapet ikke hadde betalt 278 EUR innen fristen for mai 2011. Beløpet ble betalt for sent samme dag som tildelingsmeddelelsen. På denne bakgrunn opphevet kommunen tildelingen, utelukket Libor og utpekte Pascolo Srl som ny vinner. Den nasjonale domstolen stilte spørsmål ved om den italienske terskelen og den automatiske virkningen var forholdsmessig etter EU-retten.
Domstolens vurdering
EU-domstolen presiserte først at direktiv 2004/18 ikke kom direkte til anvendelse fordi kontraktens verdi var lavere enn terskelverdien i artikkel 7. For slike kontrakter gjelder likevel traktatens grunnleggende regler og alminnelige prinsipper dersom kontrakten har en viss grenseoverskridende interesse. Det er den nasjonale domstolen som må vurdere om slik interesse foreligger. Domstolen avviste at artikkel 101 TEUV var relevant, fordi utelukkelse fra en anskaffelsesprosedyre ikke er en avtale, samordnet opptreden eller beslutning fra en sammenslutning av foretak.
Deretter vurderte Domstolen artikkel 49 og 56 TEUV. En regel som utelukker leverandører med grove overtredelser av plikten til å betale trygdebidrag, kan gjøre deltakelse i offentlige kontrakter vanskeligere og dermed utgjøre en restriksjon. En slik restriksjon kan imidlertid være berettiget dersom den forfølger et legitimt formål av allmenn interesse og er forholdsmessig.
Domstolen godtok at formålet med den italienske regelen var å sikre leverandørens troverdighet, aktsomhet, seriøsitet og korrekte atferd overfor egne ansatte. Dette ble ansett som et legitimt allment hensyn. Videre fant Domstolen at en leverandørs unnlatelse av å betale trygdebidrag generelt er egnet til å indikere manglende troverdighet og seriøsitet, slik at regelen var egnet til å fremme formålet.
Ved nødvendighetsvurderingen la Domstolen særlig vekt på at nasjonal rett oppstilte en presis terskel: differansen måtte både overstige 100 EUR og 5 % av skyldig beløp. En slik klar terskel ble ansett å fremme likebehandling og rettssikkerhet. Domstolen viste også til at artikkel 45 nr. 2 bokstav e) i direktiv 2004/18 gir medlemsstatene et betydelig skjønn ved utforming av utelukkelsesregler for manglende betaling av trygdebidrag, og at direktivet ikke oppstiller noe minstebeløp for restanse. Når nasjonal rett likevel fastsetter et minimumsbeløp før utelukkelse inntrer, innebærer dette snarere en lemping av utelukkelsesgrunnlaget enn en skjerpelse. Domstolen fant derfor ikke grunnlag for å anse ordningen som uforholdsmessig. Den omstendighet at nasjonal rett hadde høyere terskel for skatte- og avgiftsrestanser, endret ikke denne vurderingen.
Konklusjon
EU-domstolen kom til at artikkel 49 TEUV, artikkel 56 TEUV og forholdsmessighetsprinsippet ikke er til hinder for nasjonal lovgivning som pålegger oppdragsgiver å utelukke en tilbyder fra en bygge- og anleggskontrakt under terskelverdi når leverandøren har restanse i trygdebidrag som både overstiger 100 EUR og 5 % av skyldig beløp. Dette forutsetter at kontrakten har en viss grenseoverskridende interesse, slik at traktatprinsippene kommer til anvendelse. Artikkel 101 TEUV var ikke relevant.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for anskaffelser under EØS-/EU-terskelverdi når kontrakten likevel kan ha klar grenseoverskridende interesse. Den viser at medlemsstatene kan oppstille relativt strenge og automatiske utelukkelsesregler om betaling av trygdebidrag, så lenge reglene er klart utformet og kan begrunnes i legitime hensyn som leverandørens pålitelighet og seriøsitet. For oppdragsgivere understreker dommen betydningen av forutberegnelige og objektive terskler i konkurransegrunnlag og nasjonalt regelverk. For leverandører illustrerer dommen at også mindre restanser kan få konsekvenser dersom nasjonal rett uttrykkelig knytter utelukkelse til slike terskler.