Rettslig kjerne
Dommen avklarer at begrepet oppdragsgiver etter det eldre vareanskaffelsesdirektivet 77/62/EØF skal tolkes funksjonelt, ut fra direktivets formål om å sikre fri bevegelighet for varer og åpne markedene for konkurranse. Et organ kan omfattes selv om det er organisert som et privatrettslig selskap og ikke formelt inngår i statsforvaltningen. Det avgjørende er om staten har opprettet organet, gitt det bestemte oppgaver av allmenn interesse og har slike styrings- og kontrollmuligheter at organets økonomiske virksomhet, også indirekte, er underlagt statlig kontroll. Dommen viser også at Kommisjonens særskilte foreløpige prosedyre etter direktiv 89/665/EØF ikke begrenser adgangen til å reise traktatbruddssak etter EF-traktaten artikkel 169. Videre slås det fast at handlinger begått av en oppdragsgiver som omfattes av anskaffelsesdirektivene, kan tilregnes medlemsstaten i traktatbruddssaker, fordi direktivenes virkning ellers ville bli svekket.
Faktum
Coillte Teoranta var opprettet ved irsk lov som et selskap under selskapsrettslig form. Selskapet skulle drive skogbruk og tilknyttet virksomhet på kommersielt grunnlag, men hadde også oppgaver knyttet til nasjonalparker og tilbud i allmennhetens interesse. Staten hadde overført betydelige eiendeler til selskapet, og finansministeren var majoritetsaksjeeier. Relevante ministre godkjente blant annet vedtekter, endringer, utnevnelser, godtgjørelse, revisjon, låneopptak og visse investeringer, og kunne gi instrukser om statlig skogpolitikk og bestemte tjenester. I 1994 utlyste Coillte en kontrakt om levering av kunstgjødsel over terskelverdi, men uten kunngjøring i EF-tidende. Kontrakten ble tildelt, og en ikke-valgt tilbyder gikk til sak nasjonalt. Kommisjonen mottok også klage og anla senere traktatbruddssak mot Irland.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først saksbehandlingsinnsigelsen. Den slo fast at prosedyren i artikkel 3 i direktiv 89/665/EØF er et særskilt og foreløpig virkemiddel som verken erstatter eller begrenser Kommisjonens kompetanse til å reise traktatbruddssak etter EF-traktaten artikkel 169. At det verserte en nasjonal sak om samme kontrakt, var derfor ikke til hinder for søksmålet. Domstolen uttalte også at dersom handlinger begått av en oppdragsgiver ikke kunne tilregnes medlemsstaten, ville anskaffelsesdirektivene miste effektivitet.
I realiteten avgrenset Domstolen først relevant regelverk. Siden både kunngjøringen og tildelingen fant sted før gjennomføringsfristen for direktiv 93/36/EØF var utløpt, var det direktiv 77/62/EØF som fikk anvendelse.
Deretter vurderte Domstolen om Coillte Teoranta var oppdragsgiver etter artikkel 1 bokstav b i direktiv 77/62. Den avviste at selskapet kunne anses som staten eller regionale eller lokale myndigheter direkte, blant annet fordi selskapet hadde egen rettssubjektivitet og ikke tildelte kontrakter på vegne av slike myndigheter. Spørsmålet var derfor om selskapet falt inn under den irske kategorien i vedlegg I: «andre offentlige myndigheter hvis offentlige varekontrakter er underlagt statlig kontroll».
Domstolen la avgjørende vekt på en funksjonell tolkning av oppdragsgiverbegrepet. Denne tilnærmingen ble begrunnet med direktivets formål om å fjerne handelshindringer og sikre fri bevegelighet for varer. I den konkrete vurderingen pekte Domstolen på at staten hadde opprettet Coillte, gitt det bestemte oppgaver, hovedsakelig knyttet til forvaltning av nasjonale skoger og skogsindustrier, men også oppgaver i allmennhetens interesse. Staten hadde dessuten myndighet til å utpeke selskapets øverste ledelse.
Videre la Domstolen vekt på at statsråden kunne instruere selskapet om etterlevelse av statlig skogpolitikk og om å yte bestemte tjenester eller opprettholde bestemte fasiliteter, samt at statsråden og finansministeren hadde flere fullmakter i finansielle forhold. Dette ga staten mulighet til å kontrollere selskapets økonomiske virksomhet. Selv om det ikke fantes en uttrykkelig bestemmelse om kontroll med selve kontraktstildelingene, mente Domstolen at staten i det minste kunne utøve slik kontroll indirekte. På det grunnlaget ble Coillte ansett som en offentlig myndighet hvis kontrakter var underlagt statlig kontroll, og dermed som oppdragsgiver etter direktiv 77/62. Manglende kunngjøring i EF-tidende innebar derfor traktatbrudd fra Irlands side.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Irland hadde misligholdt sine forpliktelser etter direktiv 77/62/EØF, som endret ved direktiv 88/295/EØF, fordi Coillte Teoranta ikke kunngjorde varekontrakten om kunstgjødsel i EF-tidende. Coillte måtte anses som oppdragsgiver fordi selskapet var opprettet av staten, tillagt bestemte oppgaver og underlagt slik statlig styring og kontroll at det falt inn under vedlegg I til direktivet. Irland ble også dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for avgrensningen av hvilke organer som omfattes av anskaffelsesregelverket, særlig der virksomheten er organisert som selskap og driver kommersielt. Den viser at formell selskapsrettslig organisering ikke er avgjørende dersom staten har opprettet organet, gitt det bestemte oppgaver og kan utøve styring eller kontroll over virksomheten. For offentlige anskaffelser innebærer dette at vurderingen av oppdragsgiverstatus må være materiell og funksjonell. Dommen illustrerer også at medlemsstaten kan holdes ansvarlig for manglende etterlevelse hos slike enheter, og at Kommisjonen kan bruke traktatbruddssøksmål selv om andre klagemekanismer eller nasjonale prosesser finnes.