Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen i dommen er tolkningen av overgangsordningen i artikkel 8 nr. 2 i forordning 1370/2007. EU-domstolen slo fast at bestemmelsen innførte en tiårig overgangsperiode fra forordningens ikrafttredelse til 2. desember 2019, hvor kompetente myndigheter ved inngåelse av kontrakter om offentlig persontransport med jernbane og på vei ikke var forpliktet til å etterleve artikkel 5. Begrepet «inngåelse av kontrakter» omfatter vedtaket om å inngå kontrakten, ikke tidspunktet for kontraktens utløp. Dermed er det avgjørende om tildelingsvedtaket ble truffet før 3. desember 2019. Samtidig presiserte Domstolen at overgangsordningen bare utsatte anvendelsen av artikkel 5, ikke øvrige bestemmelser i forordningen. Artikkel 4 om kontraktens obligatoriske innhold og maksimale løpetid gjaldt derfor fortsatt. Dommen fastslår dermed et tydelig skille mellom regler om tildelingsmåte og regler om kontraktsvarighet i overgangsperioden.
Faktum
Regione Toscana kunngjorde 5. oktober 2013 en prosedyre for å inngå en konsesjonskontrakt om lokal offentlig trafikkbetjening med buss i regionen. Kontrakten hadde en planlagt løpetid på 108 måneder og omfattet årlig 90 000 000 kilometer lokal busstransport. To enheter viste interesse og ble invitert til å levere tilbud: det italienske transportkonsortiet Mobit og Autolinee Toscane SpA. Autolinee Toscane var et italiensk selskap kontrollert gjennom konsernstrukturen til RATP, en fransk offentlig institusjon som drev persontransport i Île-de-France på grunnlag av en kontrakt som utløp 31. desember 2039. Toscana tildelte kontrakten midlertidig til Autolinee Toscane 24. november 2015 og endelig 2. mars 2016. Mobit utfordret tildelingen og anførte blant annet at Autolinee Toscanes deltakelse var ulovlig etter forordning 1370/2007, fordi RATP angivelig hadde en direkte tildelt kontrakt og derfor kunne være omfattet av begrensningene for intern operatør. Den italienske høyeste forvaltningsdomstolen forela spørsmålene for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at det først måtte avklares om artikkel 5 i forordning 1370/2007 overhodet kom til anvendelse ratione temporis på den aktuelle tildelingsprosedyren. Forordningen trådte i kraft 3. desember 2009, men artikkel 8 inneholder særskilte overgangsbestemmelser. Etter artikkel 8 nr. 2 første ledd skal inngåelsen av kontrakter om offentlig trafikkbetjening med jernbane og på vei være i samsvar med artikkel 5 senest 3. desember 2019.
Domstolen la avgjørende vekt på bestemmelsens klare ordlyd. Den fastslo at denne innførte en tiårig overgangsperiode hvor medlemsstatenes kompetente myndigheter ennå ikke var forpliktet til å følge artikkel 5 ved inngåelse av kontrakter om offentlig persontransport på vei. Begrepet «inngåelse av kontrakter» ble forstått som vedtaket om å inngå kontrakten med en operatør. Det var derfor ikke avgjørende at kontrakten kunne løpe etter overgangsperiodens utløp, så lenge kontraktens varighet holdt seg innenfor grensene i artikkel 4 nr. 3 og 4.
Domstolen støttet denne tolkningen på fortale punkt 31, som viser at EU-lovgiver ønsket å gi myndigheter og operatører tid til å omstille seg. Også forarbeidene til forordningen og senere lovgivningshistorie ble trukket inn. Kommisjonen hadde i 2013 foreslått å begrense overgangsordningen til bare visse deler av artikkel 5, men dette ble ikke vedtatt. Endringen i forordning 2016/2338 bekreftet tvert imot at artikkel 5 som helhet først skulle gjelde fra 3. desember 2019 for persontransport på vei.
Domstolen presiserte samtidig at medlemsstatene kunne gjennomføre artikkel 5 tidligere gjennom nasjonale tiltak etter artikkel 8 nr. 2 annet ledd. I hovedsaken syntes dette imidlertid ikke å være skjedd. Videre understreket Domstolen at overgangsordningen ikke ga adgang til kontrakter med ubegrenset løpetid. Artikkel 4 var fortsatt anvendelig, fordi artikkel 8 nr. 2 bare utsatte anvendelsen av artikkel 5. En busskontrakt kunne derfor som utgangspunkt ikke overstige ti år, med de unntak som følger av artikkel 4 nr. 4. Den aktuelle kontrakten på 108 måneder, altså ni år, syntes å respektere denne grensen.
På dette grunnlaget besvarte Domstolen spørsmålene slik at artikkel 5 ikke gjaldt for en tildelingsprosedyre gjennomført før 3. desember 2019. En kompetent myndighet som før denne datoen ved tildelingsvedtak avsluttet en anbudskonkurranse og inngikk en konsesjonskontrakt om lokal persontransport på vei, var derfor ikke forpliktet til å etterleve artikkel 5.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at overgangsbestemmelsen i artikkel 8 nr. 2 i forordning 1370/2007 utsatte anvendelsen av artikkel 5 til 3. desember 2019 for kontrakter om offentlig persontransport på vei og med jernbane. For en tildelingsprosedyre som ble avsluttet før denne datoen, gjaldt derfor ikke artikkel 5. Det innebar at den kompetente myndigheten ikke var bundet av artikkel 5 ved tildelingen. Derimot gjaldt artikkel 4 fortsatt, slik at kontraktens løpetid måtte ligge innenfor de rammene forordningen oppstiller.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for vurderingen av eldre kontrakter om offentlig persontransport som ble tildelt før 3. desember 2019. Den klargjør at forordning 1370/2007 artikkel 5 ikke kan brukes som selvstendig grunnlag for å angripe slike tildelinger, med mindre medlemsstaten hadde innført tidligere nasjonal gjennomføring. Samtidig viser dommen at overgangsperioden ikke satte øvrige regler i forordningen ut av kraft. Særlig måtte kontraktens varighet fortsatt vurderes etter artikkel 4. For offentlige oppdragsgivere og rettsanvendere innebærer dette at man ved historiske saker må skille mellom regler om tildelingsprosedyre og regler om kontraktens innhold og løpetid, og undersøke om det forelå nasjonale regler som gikk lenger enn EU-rettens minimum i overgangsperioden.