Rettslig kjerne
Dommens rettslige kjerne er at vertsstaten bare kan pålegge utenlandske tjenesteytere å overholde lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidstakere innenfor rammene av direktiv 96/71/EF. For minstelønn etter artikkel 3 nr. 1 bokstav c kreves det at lønnssatsen er fastsatt ved lov eller administrative bestemmelser, eller ved tariffavtaler/voldgiftskjennelser som er erklært allment bindende, eventuelt etter direktivets alternative modell i artikkel 3 nr. 8 annet ledd dersom staten ikke har et system for allmenngjøring. Den aktuelle tyske delstatsregelen oppfylte ikke disse vilkårene, fordi tariffavtalen ikke var allment bindende og kravet bare gjaldt offentlige kontrakter. Dermed kunne lønnssatsen ikke behandles som en minstelønn som kunne håndheves overfor utenlandske tjenesteytere. Kravet innebar dessuten en restriksjon på fri utveksling av tjenester etter artikkel 49 EF, og restriksjonen kunne ikke begrunnes med arbeidstakervern, tariffautonomi eller hensyn til trygdeordningens økonomiske balanse i den foreliggende situasjonen.
Faktum
Land Niedersachsen tildelte i 2003 etter åpen anbudskonkurranse en byggekontrakt om oppføring av en bygning ved fengselet Göttingen-Rosdorf til Objekt und Bauregie GmbH & Co. KG. Kontrakten hadde en verdi på 8 493 331 euro ekskl. merverdiavgift og inneholdt en forpliktelse til å overholde tariffbestemmelser, herunder å betale arbeidstakerne på byggeplassen den minstelønnen som gjaldt på utførelsesstedet etter tariffavtalen «Offentlig bygge- og anleggsarbeid». Hovedleverandøren benyttet et polsk foretak som underleverandør. I 2004 oppsto mistanke om at underleverandøren betalte lavere lønn enn den tariffestede satsen. Ifølge tiltalen hadde 53 arbeidstakere mottatt bare 46,57 % av den fastsatte minstelønnen. Både hovedleverandøren og delstaten hevet kontrakten. Delstaten gjorde også gjeldende krav på konvensjonalbot. Tvisten for nasjonal domstol gjaldt blant annet om delstatslovens tariffkrav kunne anvendes, eller om det stred mot EU-retten.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at situasjonen falt inn under direktiv 96/71/EF om utstasjonering av arbeidstakere, selv om den aktuelle delstatsloven ikke særskilt var vedtatt for å regulere utstasjonering. Når en tjenesteyter i en medlemsstat utfører byggearbeider i en annen medlemsstat og bruker utstasjonerte arbeidstakere, skal direktivets regler tas i betraktning.
Domstolen presiserte deretter hvilke lønns- og arbeidsvilkår vertsstaten kan håndheve overfor utenlandske tjenesteytere. Etter artikkel 3 nr. 1 kan det kreves overholdelse av blant annet minstelønn, men bare når denne er fastsatt ved lov eller administrative bestemmelser, eller ved tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som er erklært allment bindende. Dersom staten ikke har et system for allmenngjøring, åpner artikkel 3 nr. 8 annet ledd for visse alternativer. I Tyskland fantes det imidlertid en ordning for å erklære tariffavtaler allment bindende, og den aktuelle tariffavtalen «Offentlig bygge- og anleggsarbeid» var ikke erklært allment bindende. Videre gjaldt den aktuelle lønnssatsen bare offentlige kontrakter, ikke hele sektoren, og den kunne derfor ikke anses allment gjeldende i direktivets forstand.
På denne bakgrunn kom Domstolen til at lønnssatsen ikke var fastsatt på en måte som gjorde den til en «minstelønn» etter direktiv 96/71 artikkel 3 nr. 1 bokstav c. Den kunne heller ikke begrunnes med artikkel 3 nr. 7 om gunstigere vilkår for arbeidstakerne, fordi denne bestemmelsen ikke gir vertsstaten adgang til å pålegge utenlandske tjenesteytere vilkår som går utover direktivets ufravikelige minimum.
Deretter vurderte Domstolen artikkel 49 EF. Kravet om å betale lokal tariffestet lønn påførte utenlandske tjenesteytere fra lavlønnsstater en ekstra økonomisk byrde og kunne dermed gjøre grensekryssende tjenesteyting mindre attraktiv. Det forelå derfor en restriksjon på fri utveksling av tjenester. Restriksjonen kunne ikke rettferdiggjøres med arbeidstakervern, fordi ordningen bare omfattet offentlige kontrakter og derfor ikke fremsto som et generelt og nødvendig beskyttelsestiltak for arbeidstakere i byggesektoren. Heller ikke hensynet til fagforeningers uavhengige organisering av arbeidslivet eller trygdeordningens økonomiske stabilitet kunne begrunne tiltaket på grunnlag av sakens opplysninger.
Konklusjon
EU-domstolen svarte at direktiv 96/71/EF, sammenholdt med artikkel 49 EF, er til hinder for en nasjonal ordning som pålegger offentlige oppdragsgivere bare å tildele byggekontrakter til foretak som forplikter seg til å betale tariffestet lønn på utførelsesstedet, når denne lønnssatsen ikke er fastsatt på en måte direktivet aksepterer. Kravet utgjorde en restriksjon på fri utveksling av tjenester og kunne ikke begrunnes i de påberopte allmenne hensynene i den aktuelle situasjonen.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er sentral for forståelsen av hvor langt en oppdragsgiver eller lovgiver kan gå i å stille lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter overfor grensekryssende tjenesteytere etter den eldre EU-rettslige reguleringen. Dommen viser at slike krav ikke fritt kan knyttes til lokale tariffavtaler dersom vilkårene ikke er gjort generelt bindende etter direktivets system. For anskaffelsesretten illustrerer saken at kontraktsvilkår i offentlige kontrakter også må vurderes opp mot reglene om tjenestefrihet og sekundærlovgivningen om utstasjonering. Dommens premisser må samtidig leses i lys av senere regelverksutvikling, men den står fortsatt som en viktig kilde om forholdet mellom anskaffelseskrav, lønnsvilkår og fri bevegelighet.