Rettslig kjerne
Dommens rettslige kjerne er at plikten til kunngjøring etter direktiv 92/50 ikke kan omgås ved at oppdragsgiver i en tidligere kunngjøring tar inn en generell mulighet for senere tilleggsoppdrag. Prinsippet om likebehandling i artikkel 3 nr. 2 og det tilhørende gjennomsiktighetskravet innebærer at hver enkelt kontrakts gjenstand og tildelingskriterier må være klart definert. Dette er avgjørende både for valg av korrekt anskaffelsesprosedyre og for kontrollen av om prosedyrekravene er overholdt. Domstolen slo videre fast at unntaket i artikkel 11 nr. 3 bokstav c) for kontrakter som er et ledd i en plan- og designkonkurranse må tolkes innskrenkende. Det kreves et direkte funksjonelt ledd mellom konkurransen og den aktuelle kontrakten, og det må etter reglene foreligge at kontrakten skal inngås med vinneren eller en av vinnerne. Et prosjekt i flere faser oppfyller ikke dette vilkåret når konkurransen gjaldt første fase, mens den senere kontrakten gjelder en annen fase som bare eventuelt kunne tildeles samme aktør.
Faktum
Communauté urbaine du Mans gjennomførte et prosjekt for planlegging og oppføring av renseanlegget i Chauvinière. Arbeidsplanen besto av tre faser: først en gjennomførbarhetsundersøkelse, deretter en kontrakt om undersøkelser og bistand til byggherren, og til slutt utforming og utførelse av arbeidene. I 1996 ble det kunngjort en plan- og designkonkurranse for første fase. Kunngjøringen opplyste at søkeren hvis forslag ble valgt, kunne bli anmodet om å medvirke ved gjennomføringen av sitt forslag innenfor en senere kontrakt i fase to, blant annet om bistand til byggherren. Den senere kontrakten i fase to, med verdi 4 502 137,90 FRF, ble likevel tildelt uten ny kunngjøring i EF-Tidende. Kommisjonen innledet traktatbruddsprosedyre mot Frankrike. Etter den administrative prosedyren begrenset Kommisjonen søksmålet til spørsmålet om manglende kunngjøring av kontrakten i andre fase.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først en prosessuell innsigelse fra Frankrike om at Kommisjonen hadde fremsatt en ny anførsel for sent. Domstolen minnet om at gjenstanden for et traktatbruddssøksmål fastlegges i den administrative prosedyren, og at søksmålet må bygge på de samme grunnlag og anførsler som den begrunnede uttalelsen. Samtidig kan Kommisjonen utdype tidligere anførsler. Henvisningen til at tildelingskriteriene ikke var klart angitt, ble ansett som en utdyping av den opprinnelige anførselen og var derfor tillatt.
I realiteten la Domstolen til grunn at den omtvistede kontrakten var omfattet av direktiv 92/50. Tjenestene tilhørte vedlegg I A, og terskelverdien var overskredet. Etter artikkel 15 nr. 2 skulle kontrakten derfor som utgangspunkt kunngjøres.
Frankrikes hovedsyn var at kunngjøringen fra 1996, som nevnte muligheten for at vinneren kunne få oppdrag i andre fase, var tilstrekkelig. Dette avviste Domstolen. Med utgangspunkt i artikkel 3 nr. 2 uttalte den at likebehandling og gjennomsiktighet krever at gjenstanden for hver enkelt kontrakt og tildelingskriteriene defineres klart. Disse elementene er avgjørende både for å fastslå hvilken prosedyre som skal brukes, og for å kontrollere om regelverket er fulgt. En ren mulighet for senere tildeling på grunnlag av kriterier fastsatt for en annen kontrakt kan ikke sidestilles med tildeling i samsvar med direktivets prosedyrer.
Domstolen vurderte deretter unntaket i artikkel 11 nr. 3 bokstav c). Som unntak fra et grunnleggende krav skulle bestemmelsen tolkes innskrenkende, og den som påberoper seg unntaket, har bevisbyrden. Domstolen pekte for det første på at deler av fase to ikke falt inn under begrepet plan- og designkonkurranse, særlig bistand til byggherren ved vurderingen av tilbud i fase tre. For det andre presiserte Domstolen at uttrykket "er et ledd i en plan- og designkonkurranse" forutsetter et direkte funksjonelt ledd mellom konkurransen og kontrakten. Siden konkurransen gjaldt fase én og var innrettet mot kontrakt for denne fasen, manglet et slikt direkte funksjonelt ledd til kontrakten i fase to. I tillegg ga kunngjøringen bare adgang, ikke plikt, til å tildele oppdraget til konkurransevinneren. Dermed var heller ikke vilkåret om at kontrakten skal inngås med vinneren eller en av vinnerne oppfylt.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Frankrike hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 92/50, særlig artikkel 15 nr. 2, ved å tildele kontrakten om bistand til byggherren uten kunngjøring i EF-Tidende. Dommen slår fast at en tidligere kunngjort plan- og designkonkurranse ikke uten videre kan brukes som grunnlag for senere kontrakter i andre prosjektfaser. Unntaket for kontrakter som er et ledd i en plan- og designkonkurranse forutsetter et direkte funksjonelt ledd og må tolkes strengt.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for anskaffelser der oppdragsgiver deler et prosjekt i flere faser og ønsker å knytte senere oppdrag til en tidligere konkurranse eller konkurransevinner. Den viser at oppdragsgiver må definere kontraktsgjenstand og tildelingskriterier klart for hver kontrakt, og at generelle forbehold om mulige senere oppdrag ikke fritar fra kunngjøringsplikt. For anskaffelsesretten mer generelt understreker avgjørelsen den nære sammenhengen mellom likebehandling, gjennomsiktighet og korrekt valg av prosedyre. Den gir også veiledning om at unntak fra kunngjøring ved konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring skal anvendes restriktivt.