Rettslig kjerne
Dommens kjerne er den tidsmessige avgrensningen av anskaffelsesdirektivers anvendelse på pågående prosedyrer. EU-domstolen slo fast at når traktatbruddsanførselen gjelder oppdragsgiverens valg av prosedyre, her bruk av forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring, må anvendelig regelverk som utgangspunkt vurderes på tidspunktet da dette prosessvalget ble truffet. Valget av prosedyre er et særskilt stadium som normalt skjer ved prosedyrenes innledning og fastlegger de vesentlige rammene for konkurransegjennomføringen. Direktivet inneholdt ingen overgangsregler for allerede innledede prosedyrer. Domstolen bygget videre på prinsippet om at fellesskapsretten ikke krever inngrep i bestående rettsforhold etablert før gjennomføringsfristens utløp. Når Kommisjonen ikke godtgjorde at det etter tilbaketrekking av en tidligere beslutning var innledet nye forhandlinger med sikte på å reforhandle kontraktens vesentlige vilkår, kunne direktiv 93/38 ikke brukes som målestokk for den opprinnelige prosedyrebeslutningen.
Faktum
Bakgrunnen var et lettbaneprosjekt i Rennes. Det interkommunale transportorganet Sitcar valgte i 1989 det automatiske lettbanesystemet VAL. I 1990 besluttet Sitcar at prosjektering og utførelse av systemet og tilknyttet utstyr skulle bli gjenstand for en totalentreprisekontrakt med Matra, forutsatt at selskapet aksepterte en garantert veiledende pris. I 1991 opplyste Matra om garantipris og foreslo enkelte prosjektjusteringer. Etter at Rennes bydistrikt overtok, godkjente det i 1993 kontrakten og ga Semtcar fullmakt til å undertegne. En fransk forvaltningsdomstol annullerte imidlertid erklæringen om offentlig interesse for prosjektet i 1994. I 1995 trakk bydistriktsrådet tilbake vedtaket fra 1993 og ba om gjenopptakelse og ferdigstillelse av forhandlingene med Matra. I 1996 godkjente rådet utkastet til forhandlet kontrakt og ga fullmakt til undertegning. Kommisjonen mente denne tildelingen uten kunngjøring stred mot direktiv 93/38.
Domstolens vurdering
Domstolen avgrenset først tvisten. Kommisjonens traktatbruddssøksmål gjaldt ikke generelt prosjektet eller kontraktens innhold, men den bestemte beslutningen om å benytte anskaffelse uten konkurranse, altså forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring. Det avgjørende spørsmålet ble derfor om direktiv 93/38 var ratione temporis anvendelig på denne prosedyrebeslutningen.
Domstolen fremhevet at beslutningen om hvilken anskaffelsesprosedyre som skal følges, og om det skal kunngjøres konkurranse, utgjør et selvstendig stadium i tildelingsprosessen. Det er på dette stadiet de vesentlige kjennetegnene ved prosedyren fastlegges. Av den grunn må vurderingen av hvilket regelverk som gjelder, som hovedregel knyttes til tidspunktet da denne beslutningen ble truffet, ikke til tidspunktet da kontrakten senere blir endelig godkjent eller undertegnet.
På grunnlag av dokumentene i saken fant Domstolen at forhandlingene mellom oppdragsgiveren og Matra var i gang senest i 1990 og på et avansert stadium i 1991. Forhandlinger er det karakteristiske kjennetegnet ved en forhandlet prosedyre. Dermed var den aktuelle prosedyren innledet før 1. juli 1994, som var fristen for gjennomføring av direktiv 93/38, og til og med før direktivet ble kunngjort. Direktivet inneholdt ingen overgangsregler for prosedyrer som allerede var innledet og fortsatt pågikk ved denne datoen.
Domstolen viste deretter til Tögel-dommen og prinsippet om at fellesskapsretten ikke krever at oppdragsgivere griper inn i bestående rettsforhold etablert før gjennomføringsfristens utløp. Dette prinsippet kunne etter Domstolens syn anvendes på stadier i en anskaffelsesprosedyre som var avsluttet før denne fristen.
Kommisjonen anførte at vedtaket fra 1993 var trukket tilbake, slik at beslutningen fra 1996 måtte anses som en ny tildeling underlagt direktiv 93/38. Domstolen godtok ikke dette på det foreliggende grunnlaget. Den la vekt på at formuleringen om å gjenoppta og ferdigstille forhandlingene tydet på en videreføring og oppdatering av eksisterende forhandlinger. Et brev fra Matra i 1995 underbygget at det forhandlede tilbudet fra 1993 fortsatt ble opprettholdt. Kommisjonen hadde ikke bevist at det etter tilbaketrekkingen var innledet nye forhandlinger som viste en hensikt om å reforhandle kontraktens vesentlige vilkår. På den bakgrunn ble søksmålet avvist.
Konklusjon
EU-domstolen avviste Kommisjonens traktatbruddssøksmål. Domstolen tok ikke stilling til om vilkårene for å bruke forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring etter direktiv 93/38 artikkel 20 nr. 2 bokstav c var oppfylt. Avgjørelsen bygger i stedet på at den omtvistede prosedyren og prosedyrevalget var innledet før direktivets gjennomføringsfrist, og at Kommisjonen ikke hadde godtgjort at det senere ble startet en ny prosedyre med reforhandling av vesentlige kontraktsvilkår.
Praktisk betydning
Dommen er særlig viktig for spørsmålet om hvilket anskaffelsesregelverk som gjelder i langvarige og sammensatte anskaffelsesforløp. Den viser at ved vurderingen av lovligheten av valg av prosedyre må man identifisere når dette valget faktisk ble truffet. En senere formell godkjenning, undertegning eller administrativ videreføring innebærer ikke uten videre at en ny anskaffelsesprosedyre er startet. Samtidig antyder dommen at resultatet kan bli annerledes dersom det kan bevises at partene etterpå innledet nye forhandlinger om kontraktens vesentlige vilkår. For offentlige anskaffelser understreker avgjørelsen derfor betydningen av klar dokumentasjon om prosedyrestart, forhandlingsforløp og eventuelle senere endringer.