Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør to sentrale punkter i anskaffelsesretten. For det første fastslår Domstolen at et organs virksomhet kan anses "finansiert av staten" etter artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt første alternativ i direktiv 92/50 selv om midlene ikke utbetales direkte fra statsbudsjettet. Det avgjørende er at finansieringen skjer gjennom en lovregulert, obligatorisk ordning som sikrer organets virksomhet uten særskilt kontraktsmessig motytelse. For det andre avviser Domstolen at dette finansieringskriteriet forutsetter at staten kan gripe direkte inn i det aktuelle organets kontraktstildelinger. Tilstrekkelig tilknytning til det offentlige foreligger når organets eksistens og finansiering er avhengig av en offentligrettslig ordning. Dommen presiserer videre at unntaket for kringkastingsforetaks kjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale og kontrakter om sendetid skal tolkes innskrenkende. Bare kontrakter som gjelder disse ytelsene, faller utenfor direktivet; øvrige tjenestekontrakter, som rengjøring, er i utgangspunktet omfattet.
Faktum
Saken oppsto etter at den tyske lisensoppkrevingssentralen GEZ i 2005 innhentet tilbud fra flere rengjøringsselskaper om rengjøring av lokalene i Köln, uten å gjennomføre en formell anbudsprosedyre etter EU-reglene. Kontrakten hadde en anslått årlig verdi på over 400 000 euro. Et av selskapene, GEWA, fikk ikke kontrakten og brakte saken inn for tysk klageorgan, som kom til at kontrakten var omfattet av anskaffelsesreglene fordi den ikke gjaldt egentlig kringkastingsvirksomhet. De tyske offentligrettslige kringkastingsforetakene anket og gjorde gjeldende at de ikke var oppdragsgivere, fordi de hovedsakelig ble finansiert gjennom kringkastingsavgift betalt av borgerne og ikke gjennom statlige budsjettmidler, og fordi staten verken kontrollerte driften eller kunne påvirke styresammensetningen. Den foreleggende domstolen ba derfor EU-domstolen tolke direktiv 92/50.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i formålet med anskaffelsesdirektivene: å sikre fri bevegelighet og effektiv konkurranse, og å motvirke risikoen for at oppdragsgivere favoriserer nasjonale leverandører eller lar seg styre av andre hensyn enn økonomiske. Begrepet "oppdragsgiver" og særlig "offentligrettslig organ" måtte derfor tolkes formålsorientert.
Når det gjaldt finansieringskriteriet, fremhevet Domstolen at ordlyden i artikkel 1 bokstav b) annet ledd tredje strekpunkt første alternativ ikke krever direkte finansiering fra staten. Det avgjørende var ikke om pengene formelt stammet fra statsbudsjettet, men om virksomheten for mer enn halvparten ble finansiert gjennom en offentligrettslig ordning. De tyske kringkastingsforetakene mottok hoveddelen av sine midler gjennom en lisens som var lovregulert, obligatorisk, beregnet og innkrevd etter offentligrettslige regler. Betalingsplikten oppsto ved innehav av radio- eller fjernsynsapparat, uavhengig av faktisk bruk. Midlene var dermed ikke knyttet til noen avtalt eller individuell motytelse. Etter Domstolens syn innebar dette at virksomheten var finansiert av staten i direktivets forstand.
Domstolen avviste videre at anvendelsen av finansieringskriteriet forutsatte at staten hadde adgang til å påvirke det aktuelle organets kontraktstildelinger direkte. Bestemmelsens ordlyd oppstiller ikke et slikt vilkår. Selv om tysk konstitusjonell rett sikret kringkastingsforetakenes uavhengighet i programvirksomheten, utelukket ikke dette risikoen for at de ved andre anskaffelser kunne opptre på måter som anskaffelsesreglene skal motvirke. Statens manglende adgang til å gripe inn i programfastsettelsen var derfor ikke avgjørende for om foretakene var oppdragsgivere ved kjøp av andre tjenester.
Til slutt behandlet Domstolen unntaket i artikkel 1 bokstav a) nr. iv) for kontrakter om kringkastingsforetaks innkjøp, utvikling, produksjon eller koproduksjon av programmateriale og kontrakter om sendetid. Siden dette er et unntak fra direktivets hovedregel, skulle det tolkes innskrenkende. Unntaket gjaldt bare kontrakter som gjaldt de uttrykkelig nevnte tjenestene, altså ytelser nært knyttet til kringkastingsforetakenes egentlige public service-oppgave på programområdet. Alminnelige støtte- eller hjelpetjenester, som rengjøring, falt ikke inn under unntaket og var derfor omfattet av direktivet dersom foretaket ellers var oppdragsgiver.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at tyske offentligrettslige kringkastingsforetak som i hovedsak finansieres gjennom lovbestemt kringkastingsavgift, er finansiert av staten i direktiv 92/50s forstand. Det er ikke et vilkår at staten kan utøve direkte innflytelse på kontraktstildelingen. Domstolen presiserte også at unntaket for kringkastingsrelaterte kontrakter bare gjelder de uttrykkelig angitte kontraktstypene om programmateriale og sendetid. Andre kontrakter, som rengjøringstjenester, omfattes av anskaffelsesreglene dersom de øvrige vilkårene er oppfylt.
Praktisk betydning
Dommen har betydning for avgrensningen av hvem som er oppdragsgiver, særlig for organer med selvstendig stilling, særskilt samfunnsoppdrag og finansiering gjennom lovbestemte avgifter eller lignende ordninger. Den viser at vurderingen av "offentlig finansiering" ikke er begrenset til direkte budsjettbevilgninger. Dommen er også viktig for tolkningen av sektorunntak: unntak for bestemte kontraktstyper skal tolkes snevert, og støttetjenester rundt kjernevirksomheten faller ikke automatisk utenfor anskaffelsesregelverket. I praksis understøtter avgjørelsen en funksjonell og formålsorientert vurdering av oppdragsgiverstatus og av unntakenes rekkevidde.