Rettslig kjerne
Dommen avklarer hvordan en blandet kontrakt skal kvalifiseres etter direktiv 71/305/EØF. EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktivet bare gjelder offentlige bygge- og anleggskontrakter, det vil si kontrakter der kontraktens gjenstand er utførelse av bygge- og anleggsarbeider. Dersom kontrakten også inneholder andre elementer, er det ikke tilstrekkelig at bygge- og anleggsarbeider inngår som en del av leveransen. Det avgjørende er om disse arbeidene utgjør kontraktens egentlige gjenstand, eller om de bare er accessoriske i forhold til en annen hovedytelse. Er bygge- og anleggsarbeidene accessoriske i forhold til overdragelsen av goder, faller kontrakten utenfor direktivets anvendelsesområde. Dommen etablerer dermed et hovedgjenstands- eller accessoritetssynspunkt for kvalifikasjonen av blandede kontrakter. EU-domstolen overlot den konkrete vurderingen til den nasjonale domstolen.
Faktum
Bakgrunnen var to sammenknyttede anbudskonkurranser kunngjort av myndighetene på Kanariøyene i 1989. Den ene gjaldt endelig tillatelse til å innrede og åpne et spillekasino i Hotel Santa Catalina i Las Palmas, og den andre gjaldt bruk av hotellets installasjoner og drift av hotellvirksomheten. Kontraktsopplegget innebar at den valgte aktøren skulle drive hotellet og kasinoet, og samtidig foreta visse endringer, ombygginger og istandsettelser i hotellet og tilknyttede lokaler. En eksisterende leietaker, Gestión Hotelera Internacional, anførte for den nasjonale domstolen at konkurransen i realiteten omfattet bygge- og anleggsarbeider og derfor skulle ha vært kunngjort i De europeiske fellesskapers tidende etter direktiv 71/305. Den nasjonale domstolen ba derfor EU-domstolen om tolkningsavklaring.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok først stilling til innsigelsen om at prejudisiell foreleggelse var unødvendig fordi direktivet allerede var gjennomført i nasjonal rett. Domstolen avviste dette og viste til fast praksis om at det er den nasjonale domstolen som vurderer behovet for en prejudisiell avgjørelse, og at tolkning av et direktiv kan være nødvendig for å sikre direktivkonform anvendelse av nasjonal gjennomføringslovgivning.
I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i definisjonen av offentlige bygge- og anleggskontrakter i artikkel 1 i direktiv 71/305, lest i sammenheng med direktiv 71/304 og listen over relevante bygge- og anleggsaktiviteter. Deretter beskrev den den aktuelle kontraktsstrukturen slik den fremgikk av foreleggelsen: formålet var å få innredet og åpnet et spillekasino og samtidig sikre drift av hotellet, mens det også skulle utføres visse ombyggings- og istandsettingsarbeider.
Domstolen understreket at kontrakter om innredning og åpning av et spillekasino og drift av hotellvirksomhet ikke i seg selv faller inn under direktiv 71/305. Den la også vekt på at anbudsdokumentene ikke ga noen nærmere presis beskrivelse av gjenstanden for bygge- og anleggsarbeidene, at det ikke var fastsatt et konkret beløp for arbeidene som sådan, og at tilbyderne etter kontraktsopplegget ikke selv nødvendigvis skulle utføre disse arbeidene.
På dette grunnlaget formulerte Domstolen den sentrale tolkningsregelen: En blandet kontrakt som omfatter både bygge- og anleggsarbeider og overdragelse av goder, er ikke en offentlig bygge- og anleggskontrakt når bygge- og anleggsarbeidene bare er accessoriske i forhold til kontraktens hovedgjenstand. Domstolen viste til støtte for denne forståelsen også til sekstende betraktning i direktiv 92/50/EØF, som bekrefter at bygge- og anleggsarbeider ikke endrer kontraktens klassifikasjon dersom de bare er accessoriske og ikke utgjør kontraktens gjenstand.
Den konkrete vurderingen av om arbeidene faktisk var accessoriske, overlot Domstolen uttrykkelig til den nasjonale rettsinstansen. Siden svaret på første spørsmål var at direktivet ikke kommer til anvendelse dersom arbeidene bare er accessoriske, fant Domstolen det unødvendig å besvare spørsmålet om kunngjøringsplikt særskilt.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at en blandet kontrakt som både omfatter bygge- og anleggsarbeider og overdragelse av goder, faller utenfor direktiv 71/305/EØF dersom bygge- og anleggsarbeidene bare er accessoriske i forhold til overdragelsen av goder. Avgjørelsen gir dermed en klassifikasjonsregel for blandede kontrakter basert på kontraktens hovedgjenstand. Om arbeidene i den konkrete saken var accessoriske, måtte avgjøres av den nasjonale domstolen. Det andre spørsmålet om kunngjøring ble ikke besvart.
Praktisk betydning
Dommen er sentral for klassifisering av blandede kontrakter i anskaffelsesretten. Den viser at det ikke er nok at en kontrakt inneholder et element av bygge- og anleggsarbeider for at regelverket for bygge- og anleggskontrakter skal komme til anvendelse. Oppdragsgiver og håndhevende organer må identifisere kontraktens hovedgjenstand og vurdere om bygge- og anleggsarbeidene er selvstendige og sentrale, eller bare accessoriske. Dette har betydning for valg av regelsett, kunngjøringsplikter og rettslig kvalifikasjon. Dommen uttrykker et grunnleggende prinsipp som også har relevans ved senere direktiver om blandede kontrakter.