Rettslig kjerne
Dommen klargjør for det første at søksmålsgjenstanden i en traktatbruddssak etter EF-traktaten avgrenses av den administrative forhåndsprosedyren, særlig den grunngitte uttalelsen. Kommisjonen kan derfor ikke for Domstolen bygge søksmålet på en selvstendig klage om manglende heving eller avlysning av allerede inngåtte kontrakter dersom denne klagen ikke uttrykkelig fremgår av den grunngitte uttalelsen. For det andre fastslår dommen at handlinger begått av en oppdragsgiver som er et offentligrettslig organ kan tilregnes medlemsstaten i traktatbruddssaker; ellers ville anskaffelsesdirektivene miste sin effektivitet. For det tredje bekrefter dommen at oppdragsgivers kontraktsvilkår og praksis må være forenlige med direktiv 93/37 og direktiv 89/665: kunngjøring, frister, tekniske spesifikasjoner, begrunnelsesplikt, adgang til overprøving og erstatning kan ikke undergraves gjennom standardvilkår eller lokal preferanse. Dommen knytter også lokal opprinnelsespreferanse og produktspesifikasjoner til forbudet mot handelshindringer etter traktaten.
Faktum
Delstaten Niederösterreich besluttet å flytte sitt sete fra Wien til Sankt Pölten og satte i gang et større byggeprosjekt med nye administrasjonsbygg og kultursenter. Kommisjonen ble i 1995 kjent med en kunngjort anskaffelse knyttet til prosjektet. Konkurransen bygget på standardvilkår, AAVB, som blant annet ga oppdragsgiver fri adgang til å forkaste tilbud uten begrunnelse og uten ansvar, og som ved likeverdige tilbud favoriserte materialer fra Niederösterreich eller leveranser fra lokale foretak. En kunngjøring om et sentralisert styringssystem inneholdt også tekniske spesifikasjoner som viste til blant annet Unix-relaterte standarder og produkter, og tilbudsfristen var satt til tre uker. Kommisjonen mente dette var i strid med EU-retten. Østerrike opplyste senere at vilkårene og praksisen var endret fra februar 1996, men fastholdt at enkelte allerede tildelte kontrakter ikke kunne settes i bero eller heves.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først flere avvisningsinnsigelser. Den presiserte at traktatbruddssøksmålets gjenstand bestemmes av den administrative forhåndsprosedyren. Den delen av Kommisjonens anførsler som kunne forstås som en selvstendig klage over at Østerrike ikke hadde hevet allerede inngåtte kontrakter, kunne ikke prøves, fordi dette ikke var uttrykkelig angitt i den grunngitte uttalelsen. At Kommisjonen generelt hadde bedt staten treffe alle nødvendige tiltak, var ikke tilstrekkelig til å introdusere en særskilt klage om heving. Medlemsstatens rett til forsvar krevde at en slik klage fremgikk klart. Avvisningsinnsigelsene om korte frister og om særskilt prosedyre etter håndhevelsesdirektivet førte ikke frem; Domstolen uttalte at den spesielle prosedyren i direktiv 89/665 ikke erstatter Kommisjonens kompetanse til å anlegge traktatbruddssak.
I realiteten la Domstolen til grunn at Østerrike fra tiltredelsen 1. januar 1995 var bundet av anskaffelsesdirektivene. Det var ubestridt at Nöplan var en oppdragsgiver etter direktiv 93/37. Selv om den var en selvstendig juridisk person, kunne dens handlemåte tilregnes Østerrike. Domstolen viste til at direktivene ellers ville miste sin effektive virkning.
Domstolen konstaterte videre at Østerrike ikke hadde bestridt det materielle innholdet i de påståtte overtredelsene. På grunnlag av AAVB og den omtalte kunngjøringen la Domstolen derfor til grunn brudd på reglene om kunngjøring og minste tilbudsfrist, på forbudet mot ulovlige tekniske spesifikasjoner, på plikten til å opplyse forbigåtte tilbydere om grunnene for avvisning og om valg av leverandør, samt på systemet for kvalifikasjonsvurdering og tildelingskriterier. Videre var klausulen som favoriserte materialer fra Niederösterreich eller lokale leverandører, og den aktuelle tekniske spesifikasjonen, i strid med artikkel 30 i traktaten om fri varebevegelse. Endelig undergravde AAVB tilbydernes rettsvern ved å utelukke rettigheter og erstatningskrav på forhånd, i strid med direktiv 89/665. På denne bakgrunn fastslo Domstolen traktatbrudd for de aktuelle kontraktstildelingene.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Østerrike hadde misligholdt sine forpliktelser etter direktiv 93/37, direktiv 89/665 og EF-traktaten artikkel 30 i forbindelse med kontraktstildelinger knyttet til prosjektet i Sankt Pölten. Bruddene gjaldt blant annet kunngjøring, tilbudsfrister, tekniske spesifikasjoner, begrunnelsesplikt, rettsmidler og lokal preferanse. Domstolen avviste bare den delen av saken som kunne oppfattes som en egen klage om plikt til å heve allerede inngåtte kontrakter, fordi dette ikke var tilstrekkelig angitt i den grunngitte uttalelsen.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som kilde både for anskaffelsesrettens materielle krav og for prosessuelle spørsmål i traktatbruddssaker. For offentlige oppdragsgivere viser den at standardvilkår ikke kan brukes til å sette til side direktivfestede regler om kunngjøring, begrunnelse, tildelingskriterier og klageadgang. Lokale preferanser og merkebundne spesifikasjoner er særlig risikofylte. For rettskildebildet er dommen sentral fordi den understreker at handlinger utført av et offentligrettslig organ kan tilregnes staten i EU-retten. Den illustrerer også at Kommisjonen må angi sine klager presist i den grunngitte uttalelsen dersom de senere skal kunne pådømmes.