Rettslig kjerne
Dommens sentrale rettslige kjerne er at begrepet «staten» i anskaffelsesdirektivene skal forstås funksjonelt og vidt. Det omfatter ikke bare den utøvende makt, men også organer som utøver lovgivende og dømmende myndighet, herunder slike organer i en forbundsstat. Et lovgivende organ som Vlaamse Raad er derfor en oppdragsgiver etter direktiv 89/440 og 93/37. Når kontraktene overstiger terskelverdiene, utløses plikt til å følge direktivenes regler om kunngjøring og tildelingsprosedyre. Domstolen presiserer også at unntak fra kunngjøringsplikten bare gjelder der vilkårene for forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring er oppfylt. Disse unntakene kan ikke anvendes uten konkret grunnlag. Medlemsstaten kan dessuten ikke påberope nasjonal rett, institusjonell autonomi eller manglende nasjonal gjennomføring som begrunnelse for å unnlate å oppfylle direktivforpliktelser.
Faktum
Vlaamse Raad, det flamske parlamentet i Belgia, besluttet i 1993 å oppføre egne lokaler i Brussel. For prosjektet ble det gjennomført en begrenset anbudskonkurranse hvor 32 virksomheter ble invitert, uten at det ble kunngjort i De europeiske fellesskaps tidende, verken for totalprosjektet eller for de enkelte delkontraktene. Det fremgår av dommen at hver delkontrakt oversteg terskelverdien. Delkontrakt nr. 4 om innredning og sanitæranlegg ble først gjennomført som en nasjonal ikke-åpen prosedyre uten forutgående kunngjøring. Etter evalueringen ble det valgt et tilbud fra en virksomhet som senere ble insolvent. Vlaamse Raad annullerte da prosedyren og gikk over til en prosedyre med ett enkelt tilbud, fortsatt uten kunngjøring. Kommisjonen innledet traktatbruddsprosedyre, mens Belgia anførte at lovgivende organer ikke var bundet fordi nasjonal gjennomføring ikke omfattet dem.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om Vlaamse Raad var en oppdragsgiver. Med utgangspunkt i den identiske definisjonen i direktiv 89/440 og 93/37 uttalte den at begrepet «staten» nødvendigvis omfatter alle organer som utøver lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Dette gjelder også organer som utøver slike funksjoner på føderalt nivå i en forbundsstat. Domstolen bygget videre på tidligere praksis, særlig Beentjes, hvor statsbegrepet var tolket funksjonelt. På den bakgrunn fant den at det ville være inkonsekvent å utelukke et lovgivende organ når også organer som ikke formelt er integrert i statsadministrasjonen kan omfattes. Vlaamse Raad måtte derfor anses som en oppdragsgiver.
Deretter konstaterte Domstolen at de aktuelle delkontraktene oversteg terskelverdiene og dermed falt innenfor direktivenes virkeområde. Kontraktene skulle derfor ha vært tildelt etter de prosedyrene og kunngjøringsreglene som følger av direktivene. Etter bestemmelsene om kunngjøring foreligger plikt til å kunngjøre ved åpen, begrenset og forhandlet prosedyre med forutgående kunngjøring. Bare der vilkårene for forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring er oppfylt, faller kunngjøringsplikten bort.
Domstolen la til grunn at Belgia ikke bestred at det ikke var publisert kunngjøring i OJEC/TED, og heller ikke at vilkårene for forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring ikke var oppfylt. Belgias henvisning under hovedforhandlingen til sikkerhetsunntaket i artikkel 4 i direktiv 93/37 ble forkastet, dels fordi anførselen kom sent, dels fordi det ikke var fremlagt noe som viste at kontraktene falt innenfor unntakstilfellene. Også anførselen om at nasjonal lovgivning ikke gjaldt for lovgivende organer ble avvist. Etter fast rettspraksis kan en medlemsstat ikke påberope sin interne rettsorden for å rettferdiggjøre manglende oppfyllelse av direktivforpliktelser. Domstolen fastslo derfor traktatbrudd både for manglende kunngjøring og for uberettiget bruk av forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring for delkontrakt nr. 4.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Belgia hadde misligholdt sine forpliktelser etter direktiv 89/440 og direktiv 93/37. Vlaamse Raad var en oppdragsgiver fordi et lovgivende organ omfattes av begrepet «staten» i direktivene. Belgia hadde derfor plikt til å kunngjøre anskaffelsen i OJEC/TED og til å anvende direktivenes ordinære tildelingsprosedyrer. Vilkårene for forhandlet prosedyre uten forutgående kunngjøring var ikke oppfylt, og nasjonale konstitusjonelle eller lovgivningsmessige forhold kunne ikke frita staten fra EU-rettslige plikter.
Praktisk betydning
Dommen er viktig fordi den avklarer at anskaffelsesregelverket ikke bare binder tradisjonelle forvaltningsorganer, men også lovgivende organer når de inngår offentlige kontrakter. Avgjørelsen understreker også at unntak fra kunngjøringsplikt og konkurranse skal tolkes strengt og krever at direktivets vilkår faktisk er oppfylt. For offentlige bygge- og anleggsanskaffelser viser dommen at oppdeling i delkontrakter ikke fritar fra regelverket når terskelverdiene er nådd. Videre bekrefter den et grunnleggende EU-rettslig prinsipp: mangelfull nasjonal gjennomføring eller interne statsrettslige forhold kan ikke brukes som forsvar i en traktatbruddssak.