Rettslig kjerne
EU-domstolen fastslår at klageadgangen til å kreve erstatning etter direktiv 89/665 ikke kan gjøres betinget av at oppdragsgiver har handlet culpøst. Direktivet krever effektive og hurtige klagemuligheter ved overtredelser av anskaffelsesregelverket. Når medlemsstatene kan begrense prøvingen etter kontraktsinngåelse til erstatning, må denne erstatningsadgangen fungere som et reelt og effektivt rettsmiddel. En nasjonal ordning som krever culpa, selv i form av en presumsjon for culpa med omvendt bevisbyrde, innebærer fortsatt risiko for at skadelidte leverandør mister erstatning eller at avgjørelsen forsinkes gjennom særskilt skyldvurdering. Det undergraver direktivets effektivitetsformål. Dommen bygger dermed på at ulovlighet i seg selv er det relevante utgangspunktet for erstatningsadgangen etter direktivet, ikke subjektiv skyld hos oppdragsgiver. Medlemsstatenes prosessuelle autonomi er her begrenset av effektivitetsprinsippet.
Faktum
Stadt Graz utlyste i 1998 en åpen anbudskonkurranse på EU-plan om levering av bituminøs varmblanding i perioden 1. mars til 20. desember 1999. Entreprenørvirksomheten HFB leverte det laveste tilbudet, men opplyste i et følgebrev at et nytt asfaltanlegg først ville være operativt fra 17. mai 1999. Strabag m.fl. klaget og anførte at HFBs tilbud skulle avvises fordi leveransen ikke kunne oppfylles fra kontraktens start. Det regionale klageorganet ga ikke medhold, og Stadt Graz tildelte kontrakten til HFB. Senere opphevet Verwaltungsgerichtshof avgjørelsen fordi HFBs tilbud avvek fra kunngjøringen, og et annet nasjonalt organ fastslo at tildelingen var ulovlig. Strabag m.fl. krevde deretter 300 000 euro i erstatning ved ordinære domstoler. Etter østerriksk rett var erstatning betinget av culpa hos oppdragsgiver, med presumsjon for culpa og begrensede fritaksgrunner.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i artikkel 1 nr. 1 og artikkel 2 nr. 1 bokstav c) i direktiv 89/665. Disse bestemmelsene pålegger medlemsstatene å sikre effektive og hurtige klagemuligheter mot oppdragsgiveres beslutninger som strider mot anskaffelsesregelverket, og å gi adgang til å tilkjenne erstatning til personer som har lidt skade på grunn av en overtredelse. Domstolen fremhevet at direktivet fastsetter minstekrav, og at medlemsstatene i utgangspunktet har prosessuell autonomi. Denne autonomien er imidlertid begrenset av blant annet effektivitetsprinsippet.
Domstolen konstaterte at verken ordlyden i direktivet eller dets system tilsier at retten til erstatning kan gjøres avhengig av en bestemt skyldform hos oppdragsgiver. Direktivets bestemmelser viser til overtredelser av anskaffelsesreglene, ikke til culpa. Dette ble knyttet til direktivets formål om effektive rettsmidler.
Et sentralt moment var at direktivet tillater medlemsstatene å begrense rettsmidlene etter kontraktsinngåelse til erstatning. Når erstatning i slike tilfeller kan være det praktiske hovedrettsmiddelet, kan adgangen ikke gjøres mer byrdefull enn de øvrige rettsmidlene i artikkel 2 nr. 1. Dersom erstatning forutsetter culpa, risikerer en leverandør enten å miste erstatning selv om det foreligger et anskaffelsesrettslig brudd, eller å måtte gjennom en ytterligere og tidskrevende skyldprøving. Begge deler svekker effektiviteten og hurtigheten som direktivet krever.
Domstolen avviste at det gjorde noen avgjørende forskjell at den østerrikske ordningen bygget på en presumsjon for culpa og ikke påla skadelidte å bevise skyld direkte. Også en slik ordning åpner for at oppdragsgiver kan frita seg fra ansvar, og skaper dermed den samme risikoen for bortfall eller forsinkelse av erstatningskravet. At oppdragsgiver eventuelt kunne støtte seg på en tidligere avgjørelse fra nasjonalt klageorgan, endret ikke dette. På den bakgrunn konkluderte Domstolen med at direktivet er til hinder for nasjonale regler som gjør erstatning betinget av culpa. De øvrige prejudisielle spørsmålene ble derfor ikke besvart.
Konklusjon
Direktiv 89/665 er til hinder for nasjonale regler som gjør erstatning ved brudd på anskaffelsesregelverket avhengig av at oppdragsgiver har handlet culpøst. Dette gjelder også når nasjonal rett oppstiller en presumsjon for culpa og oppdragsgiver bare i begrenset grad kan frita seg. Dommen avklarer at erstatningsadgangen etter klagedirektivet skal være et effektivt rettsmiddel ved overtredelser, og ikke avhenge av subjektiv skyldvurdering. EU-domstolen besvarte ikke de øvrige spørsmålene om bindende virkning av nasjonale klageavgjørelser.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for utformingen av nasjonale erstatningsregler i offentlige anskaffelser. Den viser at medlemsstatene ikke kan kreve at en leverandør i tillegg til å påvise et anskaffelsesrettslig brudd og et tap også må føre eller gjennomgå en særskilt skyldvurdering av oppdragsgiver. For anskaffelsesretten innebærer dette at erstatningsrettsmiddelet må være reelt tilgjengelig og effektivt, særlig i situasjoner hvor kontrakten allerede er inngått og andre rettsmidler er mindre praktiske eller avskåret. Dommen sier derimot ikke at enhver ulovlighet automatisk utløser erstatning; den gjelder spesifikt at culpa som ansvarsvilkår ikke kan oppstilles etter direktiv 89/665.