Rettslig kjerne
Dommen bekrefter et grunnleggende utgangspunkt i traktatbruddssaker om gjennomføring av direktiver: Medlemsstatene må ha vedtatt de nødvendige nasjonale gjennomføringstiltakene innen den fristen som følger av direktivet. Det er ikke tilstrekkelig at et lovforslag er fremlagt eller at gjennomføring forventes å skje snart. Når det er ubestridt at gjennomføring ikke har funnet sted innen fristen, vil EU-domstolen fastslå traktatbrudd. I denne saken bygget dette på artikkel 45 nr. 1 i direktiv 93/38/EØF, som påla medlemsstatene både å gjennomføre direktivet senest 1. juli 1994 og straks underrette Kommisjonen. Dommen er prosessuelt enkel, men rettslig klar: manglende rettidig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver i forsyningssektorene utgjør i seg selv et brudd på EØF-retten, og senere varsler om kommende lovgivning avhjelper ikke oversittelsen av gjennomføringsfristen.
Faktum
Kommisjonen anla sak etter EF-traktaten artikkel 169 med påstand om at Frankrike hadde misligholdt sine forpliktelser etter direktiv 93/38/EØF. Direktivet gjelder samordning av fremgangsmåtene ved tilbudsgivning innen vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon. Etter artikkel 45 nr. 1 skulle medlemsstatene vedta nødvendige gjennomføringstiltak senest 1. juli 1994 og straks underrette Kommisjonen. Kommisjonen mottok ingen melding om franske gjennomføringstiltak og sendte derfor åpningsbrev 20. januar 1995. Da dette ikke ble besvart, sendte Kommisjonen en begrunnet uttalelse 16. januar 1996 med to måneders frist. De franske myndighetene opplyste i et brev av 17. august 1995 at et lovforslag var fremlagt for senatet. Kommisjonen mottok imidlertid ingen opplysninger om at lovgivningsprosessen var avsluttet. Frankrike bestred ikke det påståtte traktatbruddet.
Domstolens vurdering
EU-domstolens vurdering er kort og knyttet til det ubestridte faktum at direktivet ikke var gjennomført innen den fastsatte fristen. Domstolen tok utgangspunkt i artikkel 45 nr. 1 i direktiv 93/38/EØF, som uttrykkelig påla medlemsstatene å vedta nødvendige tiltak for å etterkomme direktivet senest 1. juli 1994 og straks underrette Kommisjonen om dette.
Domstolen la til grunn at Kommisjonen ikke hadde mottatt underretning om franske gjennomføringstiltak og derfor hadde fulgt traktatbruddsprosedyren ved å sende åpningsbrev og senere begrunnet uttalelse. Under den rettslige behandlingen var det sentrale at Frankrike ikke bestred traktatbruddet. Den franske republikk anførte bare at et lovforslag og supplerende gjennomføringskunngjøringer forventes vedtatt snart.
Dette var ikke tilstrekkelig. Domstolen bygget på at den relevante vurderingen er om nødvendige lover eller administrative bestemmelser faktisk var vedtatt innen fristen. Opplysninger om pågående lovarbeid, fremleggelse av lovforslag eller forventet snarlig vedtak oppfyller ikke gjennomføringsplikten. Domstolen foretok derfor ingen nærmere materiell analyse av enkeltbestemmelser i direktivet eller av nasjonale tiltak, fordi det avgjørende var at gjennomføring ikke hadde funnet sted innen fristen.
På dette grunnlaget tok Domstolen Kommisjonens påstand til følge og fastslo at Frankrike hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter artikkel 45 nr. 1 i direktiv 93/38 ved ikke innen den fastsatte fristen å ha vedtatt nødvendige lover eller administrative bestemmelser. Som tapende part ble Frankrike også pålagt å betale sakskostnadene.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Den franske republikk hadde begått traktatbrudd ved ikke innen fristen å gjennomføre direktiv 93/38/EØF. Dommen er avgrenset til gjennomføringsplikten etter artikkel 45 nr. 1 og bygger på at manglende rettidig vedtakelse av nødvendige nasjonale bestemmelser var ubestridt. At lovforslag var fremlagt og at supplerende tiltak kunne ventes, endret ikke dette. Frankrike ble derfor dømt for brudd og pålagt sakskostnadene.
Praktisk betydning
Avgjørelsen har først og fremst betydning som en klar bekreftelse av medlemsstatenes plikt til rettidig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver, her i forsyningssektorene. For offentlige anskaffelser illustrerer dommen at gjennomføringsfrister håndheves strengt, og at uferdig lovarbeid ikke er tilstrekkelig. Dommen sier lite om materiell tolkning av anskaffelsesreglene, men er relevant som rettskilde om forholdet mellom EU-rettslige gjennomføringsforpliktelser og nasjonal lovgivningsprosess. Den er særlig nyttig ved vurderingen av overgangsperioder, implementeringsmangler og Kommisjonens traktatbruddssøksmål ved manglende gjennomføring av anskaffelsesregelverk.