Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør flere grunnleggende skillelinjer i anskaffelsesretten. For det første skal begrepet «staten» i direktiv 71/305 tolkes funksjonelt og formålsorientert, slik at også organer som er lovregulerte, myndighetsavhengige og statsfinansierte kan omfattes, selv om de ikke formelt er integrert i statsadministrasjonen. For det andre opprettholder dommen skillet mellom etterprøving av leverandørens egnethet og tildeling av kontrakt: erfaring i tilsvarende arbeider er et lovlig kriterium for teknisk kapasitet, mens tildeling må bygge på laveste pris eller objektive kriterier for det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Et nasjonalt kriterium som «det mest akseptable tilbudet» er bare forenlig med direktivet dersom det ikke åpner for vilkårlig valg. For det tredje anerkjenner dommen at en sosial betingelse, som sysselsetting av langtidsledige, kan være tillatt som en supplerende særlig betingelse, men bare dersom den ikke medfører direkte eller indirekte diskriminering og er uttrykkelig kunngjort. Endelig fastslås både plikten til direktivkonform tolkning og at artiklene 20, 26 og 29 kan ha direkte virkning overfor staten.
Faktum
Saken oppsto i Nederland etter en anbudskonkurranse om en offentlig bygge- og anleggskontrakt i forbindelse med utskifting. Beentjes BV hadde inngitt det laveste tilbudet, men fikk ikke kontrakten. Oppdragsgiver la i stedet til grunn et annet tilbud og viste til tre forhold: at Beentjes ikke hadde tilstrekkelig særlig erfaring i det aktuelle arbeidet, at selskapets tilbud ikke fremsto som det mest akseptable, og at selskapet ikke syntes i stand til å sysselsette langtidsledige. De to første forholdene fulgte av det nederlandske anbudsreglementet UAR, som kunngjøringen henviste generelt til, mens kravet om sysselsetting av langtidsledige var uttrykkelig nevnt i kunngjøringen. Den nasjonale domstolen spurte EU-domstolen om det aktuelle utskiftingsorganet måtte anses som staten eller et lokalt organ etter direktiv 71/305, om de nevnte kriteriene kunne brukes etter direktivet, og om direktivets bestemmelser kunne påberopes av en privat tilbyder i nasjonal rett.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om den lokale kommisjonen for utskifting falt inn under direktivets personelle virkeområde. Den la vekt på at organets sammensetning og funksjoner var fastsatt ved lov, at medlemmene ble utnevnt av offentlige myndigheter, at staten garanterte for forpliktelsene som fulgte av kommisjonens rettsakter, og at staten finansierte kontraktene. For å sikre direktivets effektive virkning måtte begrepet «staten» tolkes formålsbestemt. Organet ble derfor ansett å høre til staten, selv om det ikke formelt var integrert i statsadministrasjonen.
Deretter presiserte Domstolen skillet mellom kvalifikasjonsvurdering og tildeling. Etter direktivets system er dette to forskjellige prosesser, selv om de i praksis kan skje samtidig. Ved egnethetsvurderingen kan oppdragsgiver bare bygge på kriterier som gjelder leverandørens økonomiske, finansielle og tekniske kapasitet. Kravet om særlig erfaring i det arbeid som skal utføres, ble ansett som et lovlig kriterium for teknisk kapasitet etter artikkel 20 og 26. Når et slikt kriterium følger av nasjonal lovgivning som kunngjøringen viser til, oppstiller direktivet ikke et særskilt krav om at kriteriet i seg selv må gjentas i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget.
For tildelingen viste Domstolen til artikkel 29. Dersom oppdragsgiver ikke tildeler på grunnlag av laveste pris alene, må tildelingen bygge på objektive kriterier som identifiserer det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Et nasjonalt uttrykk som «det mest akseptable tilbudet» kan derfor bare være lovlig dersom det i nasjonal rett forstås som en objektiv sammenligning av tilbudene og ikke gir oppdragsgiver et ubetinget fritt valg. I slike tilfeller må kriteriene angis i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget; en generell henvisning til nasjonal lovgivning er ikke tilstrekkelig.
Når det gjaldt vilkåret om å sysselsette langtidsledige, mente Domstolen at dette verken var et kvalifikasjonskrav eller et tildelingskriterium etter direktivet. Det kunne likevel være forenlig med direktivet som en supplerende særlig betingelse, forutsatt at vilkåret ikke medførte direkte eller indirekte forskjellsbehandling av tilbydere fra andre medlemsstater. Vurderingen av eventuell diskriminerende virkning ble overlatt til den nasjonale domstolen. Et slikt vilkår måtte dessuten angis uttrykkelig i kunngjøringen.
Til slutt fastslo Domstolen at artiklene 20, 26 og 29 var ubetingede og tilstrekkelig presise. De kunne derfor påberopes av private overfor staten. Domstolen fremhevet også nasjonale domstolers plikt til å tolke intern rett i lys av direktivets ordlyd og formål.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at det aktuelle nederlandske utskiftingsorganet måtte anses som en del av staten etter direktiv 71/305. Erfaring i tilsvarende arbeider kan brukes ved egnethetsvurderingen som et kriterium for teknisk kapasitet. Tildelingskriterier må derimot være objektive og, når laveste pris ikke brukes alene, angis i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget. Et sosialt vilkår om sysselsetting av langtidsledige kan aksepteres som en særlig betingelse dersom det ikke virker diskriminerende og er kunngjort. Artiklene 20, 26 og 29 kan påberopes direkte av private overfor staten.
Praktisk betydning
Dommen er en tidlig og sentral avgjørelse om strukturen i anskaffelsesregelverket. Den brukes særlig for å holde adskilt kvalifikasjonskrav, tildelingskriterier og kontraktsvilkår. Den viser også at oppdragsgiverbegrepet tolkes funksjonelt, slik at lovregulerte og offentlig kontrollerte organer kan være omfattet selv uten formell plass i statsforvaltningen. For praksis er dommens viktigste poeng at objektive tildelingskriterier må kunngjøres, at generelle henvisninger til nasjonal regulering ikke er nok, og at sosiale hensyn kan brukes bare innenfor rammene av likebehandling og ikke-diskriminering. Dommen har fortsatt betydning som rettskilde for kunngjøring, transparens og skillet mellom leverandørvurdering og tilbudsvurdering.