Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør forholdet mellom klare nasjonale formkrav i tilbudet og adgangen til avhjelping etter direktiv 2014/24 artikkel 56 nr. 3. Domstolen legger til grunn at likebehandling og gjennomsiktighet normalt ikke er til hinder for avvisning uten retting når en opplysning er uttrykkelig påkrevd etter nasjonal rett, og det klart følger at manglende oppfyllelse medfører avvisning. Det er da ikke avgjørende at selve kunngjøringen ikke gjentar plikten ord for ord, dersom den uttrykkelig viser til de nasjonale anskaffelsesreglene. Samtidig trekker dommen en viktig grense: Dersom konkurransegrunnlaget eller obligatoriske skjemaer faktisk gjorde det umulig å oppgi arbeidskraftskostnadene særskilt, kan en rigid avvisning være uforenlig med gjennomsiktighet og forholdsmessighet. I en slik situasjon kan oppdragsgiver gi tilbyderen en frist til å bringe tilbudet i samsvar med de nasjonale kravene. Dommen nyanserer dermed tidligere praksis om uklare eller skjulte krav og understreker betydningen av om kravet var klart tilgjengelig og praktisk mulig å oppfylle.
Faktum
Montelanico kommune kunngjorde en åpen anbudskonkurranse over EØS-terskelverdiene. Etter italiensk rett skulle tilbyderne i sitt økonomiske tilbud oppgi arbeidskraftskostnader særskilt. Kunngjøringen nevnte ikke denne plikten uttrykkelig, men viste generelt til den italienske anskaffelsesloven. Seks tilbydere leverte tilbud, blant dem Gea Srl og Lavorgna Srl. Etter tilbudsfristen ba anbudskommisjonen enkelte tilbydere, herunder Gea, om å oppgi arbeidskraftskostnadene gjennom en nasjonal ordning for supplering eller utdyping av opplysninger. Kontrakten ble deretter tildelt Gea. Lavorgna, som kom på andreplass, angrep tildelingen og gjorde gjeldende at Gea skulle vært avvist fordi selskapet ikke hadde oppgitt arbeidskraftskostnadene i tilbudet og ikke kunne få rette dette i ettertid. Den foreleggende italienske domstolen stilte spørsmål om den nasjonale ordningen var forenlig med EU-rettens anskaffelsesprinsipper.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i sin faste praksis om at likebehandling krever at alle tilbydere gis samme muligheter ved utforming av tilbud, og at gjennomsiktighet krever at betingelser og regler for prosedyren er formulert klart, presist og utvetydig, slik at rimelig opplyste og normalt aktsomme tilbydere kan forstå dem på samme måte. På dette grunnlaget viste Domstolen til tidligere praksis, særlig Pizzo, om at en tilbyder ikke kan avvises for brudd på en forpliktelse som ikke fremgår uttrykkelig av konkurransedokumentene eller av gjeldende nasjonal rett, men bare av en fortolkning eller utfylling foretatt av myndigheter eller domstoler.
Domstolen presiserte deretter den motsatte situasjonen: Prinsippene er i utgangspunktet ikke til hinder for avvisning når forpliktelsen følger uttrykkelig av konkurransedokumentene eller av de gjeldende nasjonale bestemmelsene, og når mislighold uttrykkelig leder til avvisning. I slike tilfeller kan oppdragsgiver heller ikke uten videre tillate avhjelping av unnlatelsen. Artikkel 56 nr. 3 i direktiv 2014/24 åpner dessuten for at medlemsstatene kan begrense når oppdragsgiver kan be om supplering, presisering eller utfylling av opplysninger.
I den konkrete saken la Domstolen til grunn at plikten til å oppgi arbeidskraftskostnader særskilt og konsekvensen ved brudd fulgte klart av italiensk lov. Selv om kunngjøringen ikke gjentok plikten uttrykkelig, viste den til at den italienske anskaffelsesloven kom til anvendelse. Dermed kunne enhver rimelig opplyst og normalt påpasselig tilbyder i prinsippet gjøre seg kjent med kravet. På dette grunnlaget fant Domstolen at rettssikkerhet, likebehandling og gjennomsiktighet ikke var til hinder for en nasjonal regel om avvisning uten adgang til supplering.
Domstolen stanset likevel ikke der. Den viste til opplysninger om at det obligatoriske tilbudsskjemaet muligens ikke gjorde det fysisk mulig å oppgi arbeidskraftskostnadene særskilt, og at konkurransegrunnlaget kunne være utformet slik at tilbyderne ikke kunne legge ved andre dokumenter. Dersom dette faktisk var tilfellet, måtte den nasjonale domstolen vurdere om konkurransegrunnlaget hadde villedet tilbyderne. I en slik situasjon tilsier rettssikkerhet, gjennomsiktighet og forholdsmessighet at oppdragsgiver kan gi en frist for å bringe tilbudet i samsvar med nasjonal rett. Det avgjørende skillet går dermed mellom klare og oppfyllbare krav på den ene siden, og krav som konkurransegrunnlaget gjør praktisk umulige å oppfylle på den andre.
Konklusjon
Domstolen fastslo at direktiv 2014/24 og prinsippene om rettssikkerhet, likebehandling og gjennomsiktighet ikke er til hinder for at et tilbud avvises når arbeidskraftskostnader ikke er oppgitt særskilt, selv om plikten ikke er gjentatt i konkurransegrunnlaget, forutsatt at plikten og avvisningsvirkningen følger klart av nasjonal rett som konkurransegrunnlaget uttrykkelig viser til. Dersom konkurransegrunnlaget eller obligatoriske skjemaer derimot ikke gjorde det mulig å oppgi kostnadene, kan oppdragsgiver gi adgang til å rette forholdet innen en fastsatt frist.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for vurderingen av avvisning ved mangler i tilbudets økonomiske opplysninger. Den viser at oppdragsgiver som utgangspunkt kan håndheve klare, lovbestemte krav strengt, også når disse ikke er gjentatt fullt ut i konkurransegrunnlaget, dersom dokumentene uttrykkelig viser til regelverket. Samtidig understrekes at konkurransegrunnlaget og obligatoriske skjemaer må være utformet slik at tilbyderne faktisk kan oppfylle kravene. For oppdragsgivere betyr dette at henvisning til lov kan være tilstrekkelig for klare lovkrav, men at uklare eller teknisk mangelfulle skjemaer kan utløse plikt eller adgang til å gi rettingsmulighet. For leverandører illustrerer dommen betydningen av å kontrollere både konkurransedokumenter og de bakgrunnsreglene dokumentene viser til.