Rettslig kjerne
Dommen avklarer at begrepet oppdragsgiver i det tidligere varekjøpsdirektivet 77/62 skal tolkes formålsbestemt for å sikre fri bevegelighet for varer og effektiv virkning av anskaffelsesreglene. En juridisk person som ikke foretar innkjøp på statens eller et lokalt organs regning, er ikke av den grunn staten eller et lokalt organ. Den kan likevel omfattes som et offentligrettslig organ eller tilsvarende enhet etter den nasjonale oppregningen i vedlegg I. For Irland omfattet vedlegget andre offentlige myndigheter hvis offentlige innkjøp er underlagt statens kontroll. Domstolen la til grunn at uttrykket også dekker tilfeller der staten i det minste indirekte kan utøve kontroll over innkjøpene. Det kreves altså ikke at kontrollen uttrykkelig er rettet mot hver enkelt anskaffelse. Dersom staten har opprettet enheten, tillagt den offentlige oppgaver, utnevner ledelsen og har omfattende styrings- og økonomiske kontrollbeføyelser, kan dette være tilstrekkelig til at enheten anses som oppdragsgiver.
Faktum
Connemara Machine Turf Co. Ltd anla sak for irsk High Court etter at Coillte Teoranta hadde gjennomført to innkjøp av gjødsel over terskelverdien uten kunngjøring i De europeiske Fellesskapers Tidende. Connemara hadde levert tilbud i begge konkurransene, men fikk ikke kontrakt. Tvisten gjaldt om Coillte i det hele tatt var bundet av anskaffelsesdirektivet. Coillte var opprettet ved irsk lov som et privatrettslig selskap med formål å drive skogbruk og tilknyttet virksomhet på næringsbasis. Samtidig eide selskapet nasjonalparker og skulle også etablere og vedlikeholde ulike tilbud av rekreativ, sportslig, utdanningsmessig, vitenskapelig og kulturell karakter. Staten hadde overført betydelige verdier til selskapet, var hovedaksjonær, utnevnte sentrale ledelsespersoner og hadde flere styrings- og kontrollbeføyelser etter loven. High Court ba derfor EU-domstolen tolke om Coillte var en oppdragsgiver etter direktiv 77/62 og direktiv 93/36.
Domstolens vurdering
Domstolen avgrenset først saken i tid. De faktiske forholdene knyttet seg til anbud som var kunngjort før gjennomføringsfristen for direktiv 93/36 var utløpt, og Irland hadde heller ikke gjennomført dette direktivet. Derfor vurderte Domstolen bare direktiv 77/62.
Deretter tok Domstolen stilling til om Coillte kunne anses som staten eller et lokalt organ etter artikkel 1 bokstav b. Her pekte den på at Coillte var en juridisk person, og at det var fastslått at selskapet ikke foretok innkjøp på statens eller et lokalt organs regning. På dette grunnlaget kunne det ikke klassifiseres som staten eller et lokalt organ i direktivets forstand.
Spørsmålet ble så om Coillte likevel falt inn under vedlegg I punkt VI for Irland, som omfatter andre offentlige myndigheter hvis offentlige innkjøpsavtaler er underlagt statens kontroll. Domstolen understreket at samordningen av anskaffelsesprosedyrene skal fjerne hindringer for fri varebevegelse, og at begrepet oppdragsgiver derfor må tolkes formålsbestemt.
I den konkrete vurderingen la Domstolen vekt på flere forhold: Staten hadde opprettet Coillte og overlatt det oppgaver som dels besto i å opprettholde statsskogene og en skogbruksindustri, dels i å etablere installasjoner i allmennhetens interesse. Staten hadde rett til å utnevne selskapets øverste ledelse. Ministeren kunne gi skriftlige instrukser om hovedlinjene i statens skogbrukspolitikk og om etablering og opprettholdelse av bestemte tjenester eller installasjoner. I tillegg forelå økonomiske kontrollbeføyelser, blant annet knyttet til kapital, lån, garantier, investeringer og rapportering.
Selv om ingen bestemmelse uttrykkelig sa at statlig kontroll særlig omfattet Coilltes innkjøp, mente Domstolen at disse styrings- og kontrollmekanismene innebar at staten i det minste indirekte kunne utøve kontroll over innkjøpene. Det var tilstrekkelig. Coillte måtte derfor anses som en offentlig myndighet hvis innkjøp var underlagt statens kontroll, og dermed som oppdragsgiver etter direktiv 77/62.
Konklusjon
EU-domstolen besvarte den prejudisielle foreleggelsen slik at en enhet som Coillte Teoranta er en oppdragsgiver etter artikkel 1 bokstav b i direktiv 77/62, som endret ved direktiv 88/295. Domstolen bygget ikke dette på at enheten var staten eller et lokalt organ, men på at den for Irlands del falt inn under kategorien andre offentlige myndigheter hvis innkjøp er underlagt statens kontroll. Indirekte statlig kontroll var tilstrekkelig.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for avgrensningen av hvilke enheter som omfattes av anskaffelsesregelverket, særlig i grensetilfeller der virksomheten er organisert som eget selskap og driver deler av virksomheten på kommersielt grunnlag. Den viser at formell selskapsform ikke er avgjørende. Det sentrale er om staten har etablert enheten, tillagt den oppgaver av offentlig interesse og har slike styrings- og kontrollbeføyelser at innkjøpene i det minste indirekte er under statlig kontroll. Dommen illustrerer også at oppdragsgiverbegrepet skal tolkes bredt og funksjonelt for å sikre regelverkets effektivitet og like konkurransevilkår i markedet.