Dommen i sin helhet
Samling av avgjørelser
DOMSTOLENS DOM (Tredje avdeling)
7. august 2018*
«Anmodning om forhåndsavgjørelse – offentlige kontrakter – klagebehandling – direktiv 89/665/EF – erstatningssøksmål – artikkel 2 nr. 6 – nasjonal lovgivning som gjør realitetsbehandlingen av ethvert erstatningssøksmål betinget av at oppdragsgiverens beslutning, som ligger til grunn for den påståtte skaden, først endelig erklæres ulovlig – annullasjonssøksmål – forutgående klage for en klagenemnd – domstolsprøving av avgjørelser truffet av klagenemnda – nasjonal lovgivning som utelukker anførsler som ikke har vært fremsatt for klagenemnda – Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter – artikkel 47 – rett til effektiv domstolsbeskyttelse – effektivitetsprinsippet og ekvivalensprinsippet»
I sak C-300/17, angående en anmodning om forhåndsavgjørelse i henhold til artikkel 267 TEUV, innlevert av Kúria (øverste domstol, Ungarn) ved avgjørelse av 11. mai 2017, innkommet til Domstolen den 24. mai 2017, i saken
Hochtief AG mot
Budapest Főváros Önkormányzata, har
DOMSTOLEN (Tredje avdeling), sammensatt av avdelingsformann L. Bay Larsen og dommerne J. Malenovský, M. Safjan, D. Šváby og M. Vilaras (refererende dommer), generaladvokat: M. Wathelet, justissekretær: fullmektig R. Șereș, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 30. april 2018, etter at det er avgitt innlegg av:
- Hochtief AG ved ügyvéd A. László og konzulenz I. Varga,
- den ungarske regjering ved M.Z. Fehér og G. Koós, som befullmektigede,
\* Prosessspråk: ungarsk.
- den greske regjering ved M. Tassopoulou, D. Tsagkaraki, E. Tsaousi og K. Georgiadis, som befullmektigede,
- den østerrikske regjering ved M. Fruhmann, som befullmektiget,
- den polske regjering ved B. Majczyna, som befullmektiget,
- Europa-Kommisjonen ved P. Ondrůšek og A. Tokár, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til avgjørelse i rettsmøtet den 7. juni 2018, avsagt følgende
Dom
1Anmodningen om forhåndsavgjørelse gjelder tolkningen av Rådets direktiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klagebehandling i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989 L 395 s. 33), som endret ved Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 (EUT 2014 L 94 s. 1) (heretter «direktiv 89/665»).
2Anmodningen er innlevert under en tvist mellom Hochtief AG og Budapest Főváros Önkormányzata (Budapest kommune, Ungarn, heretter «oppdragsgiver») i forbindelse med en sak om erstatning for et tap som Hochtief hadde lidt som følge av en overtredelse av reglene vedrørende offentlige kontrakter.
Rettsregler
EU-retten
3I artikkel 1 nr. 1 fjerde ledd i direktiv 89/665 fastsettes følgende:
«Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som hører under anvendelsesområdet for [Europaparlamentets og Rådets] direktiv 2014/24/EU [av 26.2.2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18/EF (EUT 2014 L 94 s. 65)] eller direktiv [2014/23], de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og særlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelser som er angitt i artikkel 2 til 2f i dette direktiv, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med EU-retten vedrørende offentlige anskaffelser eller de nasjonale reglene til gjennomføring av denne.»
4Artikkel 1 nr. 3 i direktiv 89/665 bestemmer:
«Medlemsstatene sikrer at klagebehandlingen etter nærmere bestemmelser som medlemsstatene kan fastsette, i det minste er tilgjengelig for personer som har eller har hatt interesse i å oppnå en bestemt kontrakt, og som har lidt eller vil kunne lide skade som følge av en påstått overtredelse.»
5Direktivets artikkel 2 nr. 1, 2 og 6 bestemmer:
«1. Medlemsstatene påser at de tiltak som treffes med henblikk på klagebehandlingen omhandlet i artikkel 1, omfatter de nødvendige fullmakter til:
[…] 2 ECLI:EU:C:2018:635 b) å annullere eller foranledige annullering av ulovlige beslutninger, herunder å fjerne de diskriminerende tekniske, økonomiske eller finansielle spesifikasjonene i anbudsmateriell, i anbudsbetingelsene eller i andre dokumenter i forbindelse med den aktuelle prosedyren for inngåelse av en kontrakt, c) å tilkjenne skadelidte personer skadeserstatning.
2. Fullmaktene omhandlet i nr. 1 og artikkel 2d og 2e kan tillegges særlige organer som har ansvaret for ulike aspekter ved klagebehandlingen.
[…]
6. Medlemsstatene kan fastsette at den anfektede beslutningen, når det kreves skadeserstatning med den begrunnelse at beslutningen er ulovlig, først skal annulleres av et organ som har den nødvendige kompetanse til dette.»
Ungarsk rett
6§ 108 nr. 3 i közbeszerzésekről szóló 2003. évi CXXIX. törvény (lov nr. CXXIX av 2003 om offentlige kontrakter, Magyar Közlöny 2003/157, heretter «lov om offentlige kontrakter») har følgende ordlyd:
«Søkeren kan tilpasse sin søknad om deltakelse frem til det tidspunktet fristen for inngivelse av tilbud utløper.»
7Denne lovens § 350 bestemmer:
Ǥ 350
Muligheten for å gjøre ethvert sivilrettslig krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av rettsreglene vedrørende offentlige kontrakter eller prosedyren for inngåelse av disse, er betinget av at klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en avgjørelse fra klagenemnda, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av rettsreglene.»
8Lovens § 351 har følgende ordlyd:
«Dersom en tilbyder overfor oppdragsgiveren fremsetter krav om erstatning som utelukkende er begrenset til de utgifter vedkommende har hatt i forbindelse med utarbeidelsen av tilbudet og deltakelsen i prosedyren for inngåelse av den offentlige kontrakten, er det for å kunne gjøre et slikt erstatningskrav gjeldende tilstrekkelig at tilbyderen godtgjør:
a) at oppdragsgiveren har overtrådt en rettsregel vedrørende offentlige kontrakter eller prosedyren for inngåelse av disse, b) at vedkommende hadde en reell mulighet for å få tildelt kontrakten, og c) at overtredelsen har svekket vedkommendes muligheter for å få tildelt kontrakten.»
9§ 339/A i Polgári perrendtartásról szóló 1952. évi III. törvény (lov nr. III av 1952 om innføring av den sivile rettergangslov) (heretter «lov om sivil rettergang») bestemmer følgende:
«Med mindre annet er bestemt, prøver retten den administrative avgjørelsen på grunnlag av den gjeldende lovgivning og de faktiske omstendighetene på det tidspunktet avgjørelsen ble truffet.»
De faktiske omstendighetene i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene
10Den 5. februar 2005 kunngjorde oppdragsgiveren en konkurranse med forhandling prosedyre om inngåelse av en offentlig bygge- og anleggskontrakt, hvis verdi oversteg det i EU-retten fastsatte taket, med forutgående kunngjøring. Det ble innen den angitte fristen mottatt fem tilbud, hvorav ett ble inngitt av konsortiet «HOLI» (heretter «konsortiet»), som ledes av Hochtief.
11Den 19. juli 2005 underrettet oppdragsgiveren konsortiet om at dets tilbud var uantagelig på grunn av en interessekonflikt, og at det derfor var blitt utelukket fra anbudskonkurransen. Denne beslutningen ble begrunnet med at konsortiet som prosjektleder hadde utpekt en ekspert som hadde medvirket ved utarbeidelsen av den offentlige anbudskonkurransen på vegne av oppdragsgiveren.
12Ved avgjørelse av 12. september 2005 ga Közbeszerzési Döntőbizottság (klagenemnd for offentlige anskaffelser, Ungarn) (heretter «klagenemnda») avslag på konsortiets klage inngitt til prøving av denne beslutningen. Klagenemnda vurderte at utpekingen av eksperten i søknaden om deltakelse ikke kunne kvalifiseres som en administrativ feil, slik Hochtief hadde gjort gjeldende. Dersom Hochtief ble gitt tillatelse til å avhjelpe denne feilen, ville dette være ensbetydende med en tilpasning av søknaden om deltakelse, som er utelukket i henhold til § 108 nr. 3 i lov om offentlige kontrakter. Klagenemnda fastslo likeledes at oppdragsgiveren ikke hadde begått en feil i forbindelse med prosedyren ved å fortsette behandlingen av denne med de to egnede søkerne, ettersom det fulgte av denne lovens § 130 nr. 7 at dersom det blant søkerne fantes et tilstrekkelig antall deltakere som hadde inngitt en forskriftsmessig søknad, gjaldt det en plikt til å oppfordre disse til å inngi tilbud.
13Fővárosi Bíróság (retten i første instans i Budapest, Ungarn) frifant ved dom av 28. april 2006 klagenemnda i det søksmålet som konsortiet hadde anlagt til prøving av avgjørelsen av 12. september 2005.
14I forbindelse med anken av denne dommen av 28. april 2006, som ble iverksatt ved Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest, Ungarn), anmodet Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest) ved avgjørelse av 13. februar 2008 Domstolen om en forhåndsavgjørelse, noe som førte til dom av 15. oktober 2009, Hochtief og Linde-Kca-Dresden (C-138/08, EU:C:2009:627).
15I løpet av 2008 fastslo Europa-Kommisjonen i forbindelse med sin undersøkelse av den i hovedsaken omhandlede anbudskonkurransen at oppdragsgiveren hadde overtrådt reglene vedrørende offentlige kontrakter, dels ved å anvende en konkurranse med forhandling prosedyre, dels ved å ha utelukket en søker i prekvalifiseringsfasen uten å gi søkeren mulighet for i samsvar med dom av 3. mars 2005, Fabricom (C-21/03 og C-34/03, EU:C:2005:127), å godtgjøre at den utpekte ekspertens medvirkning som prosjektleder ikke var konkurransevridende.
16Som følge av dom av 15. oktober 2009, Hochtief og Linde-Kca-Dresden (C-138/08, EU:C:2009:627), stadfestet Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest) den 20. januar 2010 dommen av 28. april 2006. Lagmannsretten bemerket blant annet at den ikke hadde tatt stilling til om oppdragsgiveren hadde handlet ulovlig da oppdragsgiveren konstaterte at det forelå en interessekonflikt i forbindelse med konsortiets søknad, uten å gi sistnevnte konsortium mulighet til å forsvare seg, fordi den nevnte anførselen ikke var blitt gjort gjeldende i stevningen i første instans. Det var først i forbindelse med ankesaken at Hochtief for første gang gjorde gjeldende at konsortiets utelukkelse fra deltakelse utgjorde en uforholdsmessig begrensning av dettes rett til å inngi en søknad eller et tilbud, som var i strid med artikkel 220 EF, artikkel 6 i Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene med hensyn til inngåelse av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199 s. 54) og Domstolens praksis. 4 ECLI:EU:C:2018:635
17Ved dom av 7. februar 2011 stadfestet Legfelsőbb Bíróság (tidligere betegnelse for øverste domstol, Ungarn) dommen avsagt av Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest) den 20. januar 2010.
18Den 11. august 2011 iverksatte Hochtief på grunnlag av Kommisjonens konstateringer en revisjonsanke til prøving av den samme dommen avsagt av Fővárosi Ítélőtábla (den regionale lagmannsretten i Budapest).
19Den 6. juni 2013 forkastet Fővárosi Közigazgatási és Munkaügyi Bíróság (forvaltnings- og arbeidsretten i Budapest, Ungarn) revisjonsanken ved kjennelse, som ble stadfestet ved kjennelse avsagt av Fővárosi Törvényszék (retten i første instans i Budapest, Ungarn), som traff avgjørelse i siste instans.
20Hochtief, som fortsatt påberopte seg Kommisjonens uttalelser, anla deretter et søksmål med påstand om at oppdragsgiveren ble idømt betaling av en erstatning på 24 043 685 ungarske forint (HUF) (ca. 74 000 EUR) tilsvarende de utgiftene selskapet hadde hatt i forbindelse med deltakelsen i prosedyren for inngåelse av den offentlige kontrakten.
21Oppdragsgiveren ble frifunnet i første instans og i ankeinstansen, hvoretter Hochtief har iverksatt en kassasjonsanke ved den foreleggende retten, idet selskapet særlig har gjort gjeldende at artikkel 2 nr. 1 i direktiv 89/665 og artikkel 2 nr. 1 i Rådets direktiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelse av EF-reglene for fremgangsmåten ved tilbudsgivning innenfor vann- og energiforsyning samt transport og telekommunikasjon (EFT 1992 L 76 s. 14) er blitt overtrådt.
22Den foreleggende retten har i det vesentlige anført at det fremgår av direktiv 89/665 at iverksettingen av et erstatningssøksmål kan gjøres betinget av en forutgående annullasjon av den anfektede beslutningen ved et administrativt organ eller en domstol (dom av 26.11.2015, MedEval, C-166/14, EU:C:2015:779, avsnitt 35), slik at direktivets artikkel 2 i prinsippet ikke er til hinder for en nasjonal bestemmelse som § 350 i lov om offentlige kontrakter. Anvendelsen av sistnevnte bestemmelse, sammenholdt med andre bestemmelser i lov om offentlige kontrakter og lov om sivil rettergang, kan imidlertid være til hinder for at en søker i en konkurranse med forhandling, som som Hochtief er blitt avskåret fra å delta, kan anlegge et erstatningssøksmål, fordi denne ikke kan gjøre gjeldende en avgjørelse som endelig fastslår at reglene vedrørende offentlige kontrakter er blitt overtrådt. Det kan under disse omstendighetene være berettiget enten å innføre en mulighet til å føre bevis for en slik overtredelse på annen måte, eller å fravike den interne regelen til fordel for effektivitetsprinsippet, eller å tolke denne i lys av EU-retten.
23På denne bakgrunn har Kúria (øverste domstol, Ungarn) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål:
«1) Er EU-retten til hinder for en prosessuell bestemmelse i en medlemsstat, hvoretter muligheten for å gjøre ethvert sivilrettslig krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av en rettsregel på området for inngåelse av offentlige kontrakter, er betinget av at klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en avgjørelse fra klagenemnda for offentlige anskaffelser, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av rettsregelen? 2) Kan en bestemmelse i en medlemsstat, hvoretter muligheten for å gjøre et krav om skadeserstatning gjeldende er betinget av at klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en avgjørelse fra klagenemnda for offentlige anskaffelser, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av rettsregelen, erstattes av en annen bestemmelse i henhold til EU-retten? Er det med andre ord mulig for den skadelidte å godtgjøre overtredelsen av bestemmelsen på annen måte? 3) Er det innenfor rammen av en sak som er anlagt med henblikk på å oppnå skadeserstatning, i strid med EU-retten, og særlig med prinsippene om effektivitet og ekvivalens, eller kan det ha en virkning som er i strid med denne retten eller disse prinsippene, at en prosessuell bestemmelse i en medlemsstat utelukkende tillater en rettslig anfektelse av en administrativ avgjørelse på grunnlag av de rettslige argumentene som er blitt fremført i saken for klagenemnda for offentlige anskaffelser, selv i det tilfellet der den skadelidte som begrunnelse for den påberopte overtredelsen av rettsregelen utelukkende kan gjøre gjeldende at vedkommendes utelukkelse på grunn av en interessekonflikt var ulovlig i henhold til Den europeiske unions domstols faste praksis, og dette således medfører utelukkelse fra prosedyren for inngåelse av den offentlige kontrakten av en annen årsak i samsvar med reglene for konkurranse med forhandling prosedyre, ettersom det i så fall har funnet sted en tilpasning av tilbudet?»
Anmodningen om gjenåpning av retsforhandlingernes muntlige del
24Hochtief har ved brev innlevert til Domstolens justiskontor den 12. juli og den 27. juli 2017 fremsatt begjæring om gjenåpning av den muntlige forhandlingen i henhold til artikkel 83 i Domstolens prosessreglement.
25Hochtief har til støtte for sin begjæring for det første påberopt seg anmodningen om forhåndsavgjørelse innlevert av Székesfehérvári Törvényszék (retten i første instans i Székesfehérvár, Ungarn) ved avgjørelse av 6. desember 2017, innkommet til Domstolen den 5. juni 2018 og registrert som sak C-362/18. Selskapet har nærmere bestemt gjort gjeldende at besvarelsen av de spørsmålene som er forelagt i den foreliggende saken, avhenger av besvarelsen av de spørsmålene som er forelagt i sak C-362/18, og at det med henblikk på å sikre ensartet rettspraksis bør gis partene mulighet til å fremføre sine synspunkter vedrørende sistnevnte sak.
26Hochtief er dernest av den oppfatning at det er en forutsetning for at Domstolen kan treffe avgjørelse vedrørende denne anmodningen om forhåndsavgjørelse, at det tas hensyn til en rekke forhold som ikke har vært drøftet av partene. Selskapet ønsker særlig å kunne fremsette sine bemerkninger til en erklæring som ble fremsatt av den ungarske regjeringens representant i rettsmøtet, om at dom av 15. oktober 2009, Hochtief og Linde-Kca-Dresden (C-138/08, EU:C:2009:627), som ble avsagt under sakens behandling for de ungarske domstolene, var gjenstand for en dom avsagt av sistnevnte. Det er Hochtiefs oppfatning at det er av avgjørende betydning for besvarelsen av de to første spørsmålene som er forelagt i forbindelse med den foreliggende anmodningen om forhåndsavgjørelse, å fastlegge hvilken bedømmelse disse domstolene har foretatt av den nevnte dommen.
27Det skal i denne forbindelse bemerkes at Domstolen i henhold til prosessreglementets artikkel 83 til enhver tid, etter å ha hørt generaladvokaten, ved kjennelse kan bestemme at den muntlige forhandlingen skal gjenåpnes, særlig dersom den finner at saken er utilstrekkelig opplyst, eller dersom en part etter at denne delen av forhandlingene er avsluttet, har fremkommet med nye opplysninger vedrørende sakens faktiske omstendigheter som er av avgjørende betydning for Domstolens avgjørelse, eller dersom saken bør avgjøres på grunnlag av et argument som ikke har vært drøftet av partene eller de berørte som er omfattet av artikkel 23 i statutten for Den europeiske unions domstol.
28I nærværende sak er Domstolen, etter å ha hørt generaladvokaten, av den oppfatning at den har alle de opplysningene til rådighet som er nødvendige for at den kan treffe avgjørelse vedrørende anmodningen om forhåndsavgjørelse, og at denne ikke skal besvares på grunnlag av et argument som ikke er blitt drøftet for Domstolen.
29For det første avhenger besvarelsen av de spørsmålene som er blitt forelagt i denne saken, ikke – i motsetning til det Hochtief har anført – av besvarelsen av de spørsmålene som er blitt forelagt i sak C-362/18. Selv om tvistene i hovedsakene i nærværende sak og i sak C-362/18 inngår i en lignende sammenheng, forholder det seg ikke desto mindre slik at de i sak C-362/18 forelagte
6ECLI:EU:C:2018:635 spørsmålene, som – slik Hochtief selv har anført i sin begjæring – hovedsakelig gjelder en medlemsstats ansvar for en tilsidesettelse av EU-retten som kan tilregnes en domstol som treffer avgjørelse i siste instans, skiller seg fra de spørsmålene som er blitt forelagt i den foreliggende saken, hvilke spørsmål gjelder betingelsene for realitetsbehandling av et erstatningssøksmål mot en oppdragsgiver.
30For det andre fremgår det ikke at den foreliggende anmodningen om forhåndsavgjørelse skal undersøkes i lys av et forhold som ikke har vært drøftet av partene. Særlig ble dom av 15. oktober 2009, Hochtief og Linde-Kca-Dresden (C-138/08, EU:C:2009:627), som Hochtief har påberopt seg til støtte for anmodningen om gjenåpning av den muntlige forhandlingen, nevnt av den foreleggende retten i forelæggelsesavgjørelsen og av partene i hovedsaken, likesom de berørte som er omfattet av artikkel 23 i statutten for Den europeiske unions domstol, fikk mulighet til å fremsette sine såvel skriftlige som muntlige bemerkninger i denne henseende.
31Henset til ovenstående betraktninger finner Domstolen at det er unødvendig å beslutte gjenåpning av den muntlige forhandlingen.
Det første og det andre spørsmålet
32Med de to første spørsmålene, som skal undersøkes samlet, ønsker den foreleggende retten nærmere bestemt opplyst om artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 skal tolkes slik at den er til hinder for en nasjonal prosessuell bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede, hvoretter muligheten for å gjøre ethvert sivilrettslig krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av rettsreglene vedrørende offentlige kontrakter eller prosedyren for inngåelse av disse, er betinget av at klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en avgjørelse fra denne klagenemnda, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av rettsreglene.
33Det skal for det første bemerkes at det følger av artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 at medlemsstatene kan fastsette at den anfektede beslutningen, når det kreves skadeserstatning med den begrunnelse at beslutningen er ulovlig, først skal annulleres av et organ som har den nødvendige kompetanse til dette.
34Det fremgår derfor av selve ordlyden av denne bestemmelsen at medlemsstatene i prinsippet har mulighet til å vedta en nasjonal prosessuell bestemmelse som § 350 i lov om offentlige kontrakter, hvoretter muligheten for å gjøre ethvert sivilrettslig krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av rettsreglene vedrørende offentlige kontrakter er betinget av at en klagenemnd som den i hovedsaken omhandlede eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en avgjørelse truffet av en slik klagenemnd, endelig har fastslått at det har funnet sted en overtredelse av rettsreglene (jf. i denne retning dom av 26.11.2015, MedEval, C-166/14, EU:C:2015:779, avsnitt 36).
35For det andre bemerkes at slik Domstolen gjentatte ganger har fastslått, fastsetter direktiv 89/665 bare minstekravene som klagebehandlingen innført i de nasjonale rettsordener skal oppfylle, med henblikk på å sikre overholdelsen av EU-retten vedrørende offentlige kontrakter (jf. bl.a. dom av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 42 og den der nevnte rettspraksis).
36Artikkel 2 nr. 6 i direktiv 89/665 begrenser seg således til å fastsette muligheten for medlemsstatene til å gjøre anleggelsen av et erstatningssøksmål betinget av at den anfektede avgjørelsen annulleres av et organ som har den nødvendige kompetanse til dette, uten å gi noen anvisning om de eventuelle betingelsene eller begrensningene person kunne ha kjennskap til eksistensen av den ulovligheten som denne tildelingsbeslutningen var beheftet med. I en slik situasjon risikerte en seksmånedersfrist nemlig å gjøre det umulig for en skadelidt person å innhente de nødvendige opplysningene med henblikk på et søksmål som anfekter lovligheten av den omhandlede anskaffelsesprosedyren, noe som derved kunne hindre iverksettelsen av dette søksmålet og derfor gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve retten til å iverksette et erstatningssøksmål.
Den situasjonen som er omhandlet i hovedsaken, skiller seg imidlertid klart fra den situasjonen som forelå i den saken som gav opphav til dom av 26. november 2015, MedEval (C-166/14, EU:C:2015:779).
Det bemerkes således at til forskjell fra den preklujonsregelen som forelå i den saken som gav opphav til dom av 26. november 2015, MedEval (C-166/14, EU:C:2015:779), skader den prosessuelle regelen fastsatt i § 339/A i lov om sivil rettergang, slik generaladvokaten har anført i punkt 47–49 i forslaget til avgjørelse, ikke substansen i adgangen til effektive rettsmidler og til en upartisk domstol som er sikret ved chartrets artikkel 47 nr. 1 og 2 (jf. analogt dom av 26.9.2013, Texdata Software, C-418/11, EU:C:2013:588, avsnitt 87).
Selv om det for øvrig er korrekt at denne nasjonale prosessuelle regelen pålegger en nøye overensstemmelse mellom de anførsler som fremsettes for klagenemnda, og dem som fremsettes for de domstolene som skal etterprøve avgjørelser truffet av denne nemnda, og derfor utelukker enhver mulighet for en rettsundergivens til å fremsette en ny anførsel under saken, forholder det seg likevel slik at dette, slik generaladvokaten har anført i punkt 49 i forslaget til avgjørelse, bidrar til å opprettholde den effektive virkningen av direktiv 89/665/EOF, hvoretter det, slik
Domstolen allerede har fastslått, skal sikres at det effektivt og navnlig så raskt som mulig kan klages over oppdragsgivernes ulovlige beslutninger (jf. i denne retning dom av 15.9.2016, Star Storage m.fl., C-439/14 og C-488/14, EU:C:2016:688, avsnitt 43 og den der nevnte rettspraksis).
Det skal i denne forbindelsen bemerkes at Domstolen har fastslått at prinsippet om at initiativet til en sak tilkommer partene, noe som innebærer at domstolen har en forpliktelse til ikke å gå ut over sakens gjenstand og til å støtte sin avgjørelse på de faktiske omstendighetene som er fremført for den, og bare handle på eget initiativ i unntakstilfeller der allmenne hensyn krever det, innebærer en beskyttelse av retten til kontradiksjon, og det sikrer en hensiktsmessig saksbehandling, navnlig slik at forsinkelser som følge av en stillingtaken til nye anførsler unngås (dom av 14.12.1995, van Schijndel og van Veen, C-430/93 og C-431/93, EU:C:1995:441, avsnitt 20 og 21, og av 7.6.2007, van der Weerd m.fl., C-222/05 – C-225/05, EU:C:2007:318, avsnitt 34 og 35).
I den foreliggende saken var det, slik det fremgår av saksdokumentene som er forelagt for Domstolen, ikke umulig for Hochtief å iverksette en klage med påstand om annullasjon av oppdragsgiverens beslutning om å utelukke saksøkeren fra prosedyren, verken for klagenemnda eller deretter for de domstolene som skal etterprøve den avgjørelsen som er truffet av denne nemnda.
Det kan heller ikke antas at det var umulig for Hochtief rettidig å fremsette en anførsel som i det vesentlige vedrører at selskapet ikke fikk mulighet til å bevise at medvirkningen fra den eksperten som selskapet hadde utpekt som prosjektleder, og som hadde trådt inn på vegne av oppdragsgiveren, ikke i den foreliggende saken var konkurransevridende i samsvar med den læren som kan utledes av avsnitt 33–36 i dom av 3. mars 2005, Fabricom (C-21/03 og C-34/03, EU:C:2005:127).
Den fortolkningen som Domstolen foretar av en EU-rettslig regel under utøvelse av sin kompetanse i henhold til artikkel 267 TEUV, belyser og presiserer i samsvar med Domstolens faste praksis i nødvendig utstrekning betydningen og rekkevidden av den aktuelle regelen, slik som den skal forstås og anvendes, henholdsvis burde ha vært forstått og anvendt fra sin ikrafttredelse (jf. bl.a. dom av 27.3.1980, Denkavit italiana, 61/79, EU:C:1980:100, avsnitt 16, og av 13.1.2004, Kühne & Heitz, C-453/00, EU:C:2004:17, avsnitt 21).
Det følger herav at en tilbyder som Hochtief i en situasjon som den i hovedsaken omhandlede var i stand til å fremføre klagepunktet om at selskapet ikke fikk mulighet til å godtgjøre at den omstendigheten at selskapet hadde utpekt en ekspert som hadde deltatt i utarbeidelsen av konkurransegrunnlaget på vegne av oppdragsgiveren, som prosjektleder, ikke var konkurransevridende, selv når det ikke foreligger noen relevant praksis fra Domstolen i denne henseende.
For øvrig forholder det seg slik at selv om det er korrekt at dom av 3. mars 2005, Fabricom (C-21/03 og C-34/03, EU:C:2005:127), først forelå på ungarsk etter at Hochtief hadde brakt saken inn for klagenemnda, noe som også gjaldt for søksmålet til prøving av klagenemndas avgjørelse ved den nasjonale domstolen i første instans, gjør denne omstendigheten det likevel ikke i seg selv mulig å konkludere at det var absolutt umulig for saksøkeren i hovedsaken å fremføre et slikt klagepunkt.
Det følger av det ovenstående at EU-retten, og navnlig artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665/EOF, sammenholdt med chartrets artikkel 47, skal fortolkes slik at den i forbindelse med et erstatningssøksmål ikke er til hinder for en nasjonal prosessuell bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede, som bare tillater en rettslig anfektelse av avgjørelsene fra en klagenemnd som i første instans prøver beslutninger som treffes av oppdragsgiverne i forbindelse med prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter, for så vidt angår de anførslene som er blitt fremsat for denne nemnda.
10ECLI:EU:C:2018:635
Sakskostnader
Ettersom behandlingen av saken i forhold til hovedsakens parter utgjør et ledd i den saken som verserer for den foreleggende retten, tilkommer det denne å treffe avgjørelse om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgiftene som er avholdt i forbindelse med inngivelse av innlegg for Domstolen, ikke erstattes.
På grunnlag av disse premissene kjenner Domstolen (Tredje avdeling) for rett:
1) Artikkel 2 nr. 6 i Rådets direktiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjops- samt bygge- og anleggskontrakter, som endret ved
Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/23/EU av 26. februar 2014 om tildeling av konsesjonskontrakter, skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for en nasjonal prosessuell bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede, hvoretter muligheten for å gjøre et hvilket som helst sivilt krav gjeldende på grunnlag av en overtredelse av regelverket vedrørende offentlige kontrakter eller prosedyren for inngåelse av disse er betinget av at Klagenemnda for offentlige anskaffelser eller en domstol som behandler et søksmål til prøving av en avgjørelse fra denne klagenemnda, endelig fastslår at det har funnet sted en overtredelse av regelverket.
2) EU-retten, og navnlig artikkel 1 nr. 1 og 3 i direktiv 89/665/EOF, som endret ved direktiv 2014/23/EU, sammenholdt med artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, skal fortolkes slik at den i forbindelse med et erstatningssøksmål ikke er til hinder for en nasjonal prosessuell bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede, som bare tillater en rettslig anfektelse av avgjørelsene fra en klagenemnd som i første instans prøver beslutninger som treffes av oppdragsgiverne i forbindelse med prosedyrene for inngåelse av offentlige kontrakter, for så vidt angår de anførslene som er blitt fremsat for denne nemnda.