Rettslig kjerne
Dommens rettslige kjerne er at søksmålets gjenstand i en traktatbruddssak fastlegges gjennom den forutgående administrative prosedyren, særlig den begrunnede uttalelsen. Kommisjonen kan derfor ikke i stevningen erstatte eller omforme det opprinnelige klagepunktet til et annet. I denne saken gjaldt den begrunnede uttalelsen at provinsforvaltningen i Ascoli Piceno hadde inngått kontrakt ved underhåndsprosedyre uten kunngjøring, i strid med direktiv 71/305. I stevningen ble dette derimot formulert som at den italienske republikk unnlot å gripe inn for å forhindre eller fjerne virkningene av den påståtte overtredelsen. Domstolen anså dette som et annet klagepunkt. Selv om medlemsstaten i utgangspunktet er ansvarlig for overtredelser begått av egne organer, kunne ikke denne generelle statsansvarsforståelsen brukes til å opprettholde et søksmål som prosessuelt bygget på en annen anførsel enn den som var varslet i den administrative fasen. Resultatet ble avvisning, uten realitetsavgjørelse om anskaffelsesreglene.
Faktum
Saken sprang ut av et italiensk veiprosjekt mellom Ascoli Piceno og hovedveinettet ved Adriaterhavskysten. På 1970-tallet ble arbeidene delt i fire deler, og del IV ble tildelt entreprenøren Rozzi Costantino. Senere ble arbeidene konkretisert gjennom tolv supplerende prosjekter som utvidet strekningen betydelig. Arbeidene i det ellevte og tolvte supplerende prosjektet ble 21. mai 1990 kontrahert direkte med samme entreprenør for et samlet beløp på 36 250 000 000 LIT. Kommisjonen mente disse arbeidene falt inn under direktiv 71/305/EØF og at unntakene i direktivets artikkel 9 ikke kom til anvendelse, slik at kontrakten skulle vært kunngjort i EF-tidende. Etter åpningsbrev og begrunnet uttalelse anla Kommisjonen traktatbruddssak mot Italia.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i fast praksis om at gjenstanden for et søksmål etter EØF-traktaten artikkel 169 blir fastlagt under den forutgående administrative prosedyren. Den begrunnede uttalelsen fungerer dermed som den prosessuelle rammen for et senere traktatbruddssøksmål. Stevningen kan ikke støttes på andre klagepunkter enn dem som er fremsatt der.
Domstolen sammenlignet deretter innholdet i den begrunnede uttalelsen med Kommisjonens påstand i stevningen. I den begrunnede uttalelsen gjorde Kommisjonen gjeldende at Italia hadde misligholdt sine forpliktelser etter direktiv 71/305 fordi provinsforvaltningen i Ascoli Piceno hadde inngått den aktuelle kontrakten ved underhåndsprosedyre uten kunngjøring i De europeiske fellesskaps Tidende. I stevningen var klagepunktet formulert annerledes: Italia skulle ha misligholdt sine forpliktelser fordi staten ikke grep inn fra begynnelsen for å hindre eller fjerne virkningene av den påstått fellesskapsstridige kontraktsinngåelsen.
Domstolen la til grunn at dette ikke bare var en språklig omformulering, men et annet klagepunkt. Forskjellen hadde også betydning for Italias forsvar, ettersom staten anførte at spørsmålet i stevningen gjaldt tilsyns- og inngripensplikt, mens den administrative fasen hadde dreid seg om selve lovligheten av kontraktstildelingen. Domstolen bemerket riktignok at enhver medlemsstat er ansvarlig overfor Fellesskapet for overtredelser av fellesskapsretten begått av dens organer. Likevel kunne ikke dette oppveie at Kommisjonen ikke hadde anlagt søksmål om det samme klagepunktet som i den begrunnede uttalelsen.
På denne bakgrunn kom Domstolen til at søksmålet var prosessuelt uholdbart. Den tok derfor ikke stilling til om vilkårene for unntak fra kunngjøringsplikt etter direktiv 71/305 artikkel 9 bokstav b faktisk var oppfylt. Saken ble avvist.
Konklusjon
EU-domstolen avviste Kommisjonens traktatbruddssøksmål mot Italia. Avvisningen bygget ikke på en realitetsvurdering av om den direkte tildelingen var lovlig etter direktiv 71/305, men på at Kommisjonen hadde endret søksmålets gjenstand mellom den begrunnede uttalelsen og stevningen. Dommen slår fast at klagepunktene i en traktatbruddssak må være de samme gjennom hele prosessen. Kommisjonen ble også pålagt å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen er først og fremst viktig som prosessuell rettskilde i traktatbruddssaker, men har også betydning i anskaffelsesretten fordi mange slike saker gjelder manglende kunngjøring eller ulovlig direkte tildeling. Den viser at Kommisjonen må identifisere det påståtte anskaffelsesbruddet presist allerede i den administrative fasen. Det er ikke tilstrekkelig å gå over til et mer generelt anbringende om statens manglende kontroll eller inngripen når saken bringes inn for Domstolen. For nasjonale myndigheter og oppdragsgivere illustrerer dommen skillet mellom realitetsspørsmål om direktivbrudd og prosessuelle spørsmål om hva saken faktisk gjelder.