Rettslig kjerne
Dommen klargjør for det første at artikkel 29 nr. 1 i direktiv 71/305 oppstiller to lovlige tildelingskriterier: laveste pris eller det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Dersom oppdragsgiver velger det siste, må vurderingen bygge på kvalitative og kvantitative kriterier som kan variere etter kontrakten. Et rent matematisk kriterium som tilbud nærmest et beregnet gjennomsnitt oppfyller ikke dette. For det andre avklarer dommen rammene for traktatbruddssakens administrative fase: åpningsbrevet skal avgrense tvisten og gi staten mulighet til å forsvare seg, men behøver ikke være like detaljert som den begrunnede uttalelsen. Kommisjonen kan utdype allerede varslede klagepunkter senere. For det tredje slår dommen fast at direktivpålagt meddelelsesplikt må oppfylles formelt. Det er ikke tilstrekkelig at Kommisjonen på annen måte faktisk kjenner til nasjonale regler; unnlatelse av offisiell oversendelse utgjør i seg selv traktatbrudd.
Faktum
Italia hadde tidligere blitt domfelt for manglende gjennomføring av direktiv 71/305 og vedtok deretter lov nr. 584/1977. Senere vedtok Italia lov nr. 741/1981 med supplerende regler for å fremskynde prosedyrer for offentlige bygge- og anleggsarbeider. Kommisjonen mente flere bestemmelser i denne loven var uforenlige med direktivet, blant annet regler om tildelingskriterier, utsatt anvendelse av regler om kunngjøring og dokumentasjon av kapasitet, samt en bestemmelse om uoppsettelighet. Kommisjonen mente også at Italia hadde brutt artikkel 33 ved ikke å oversende lovteksten formelt. Etter åpningsbrev og begrunnet uttalelse erkjente Italia enkelte punkter og varslet lovendringer, men forholdene var ikke rettet innen fristen. Under saken frafalt Kommisjonen enkelte klagepunkter etter italienske forklaringer eller senere lovendringer. Domstolen tok derfor stilling til de gjenværende punktene.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først Italias innsigelse om at ett klagepunkt var utvidet i den begrunnede uttalelsen. Den understreket at den administrative fasen etter traktaten skal avgrense tvistens gjenstand og sikre medlemsstaten en reell mulighet til å fremsette merknader. Dette er en vesentlig prosessuell garanti. Samtidig kan det ikke kreves samme detaljnivå i åpningsbrevet som i den begrunnede uttalelsen; åpningsbrevet kan være en kortfattet første fremstilling, og Kommisjonen kan senere utdype klagepunkter som allerede er varslet i generelle vendinger. På den bakgrunn fant Domstolen at klagepunktet kunne realitetsbehandles.
I realiteten la Domstolen til grunn at italiensk rett oppstilte et særskilt tildelingskriterium der kontrakten kunne tildeles tilbudet som var lik eller nærmest et beregnet gjennomsnitt. Dette var ikke forenlig med artikkel 29 nr. 1. Ved bruk av kriteriet «det økonomisk mest fordelaktige tilbudet» må oppdragsgiver kunne foreta en skjønnsmessig vurdering basert på både kvalitative og kvantitative forhold, tilpasset den aktuelle kontrakten. Direktivet åpner derfor ikke for å erstatte denne vurderingen med ett rent kvantitativt kriterium som gjennomsnittspris.
For de øvrige gjenværende punktene konstaterte Domstolen traktatbrudd fordi Italia ikke bestridte at nasjonale regler utsatte eller undergravde direktivets krav til kunngjøring i EF-tidende, dokumentasjon av entreprenørens økonomiske, finansielle og tekniske kapasitet, og vilkårene for å bruke hastepreget prosedyre.
Når det gjaldt artikkel 33 om oversendelse av gjennomføringsregler, avviste Domstolen argumentet om at Kommisjonen allerede kjente lovteksten. Meddelelsesplikten tjener til å sette Kommisjonen i stand til å kontrollere om gjennomføringen er reell og fullstendig. I lys av traktatens lojalitetsplikt er manglende offisiell oversendelse et selvstendig traktatbrudd.
Konklusjon
Domstolen fastslo at Italia hadde tilsidesatt direktiv 71/305 ved å vedta artikkel 10 nr. 1, 3 og 5 samt artikkel 13 i lov nr. 741. Særlig var et tildelingskriterium basert på gjennomsnittspris uforenlig med direktivets artikkel 29 nr. 1. Videre fastslo Domstolen at Italia hadde brutt artikkel 33 ved ikke offisielt å oversende lovteksten til Kommisjonen. Italia ble dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har varig betydning for forståelsen av tildelingskriterier i anskaffelsesretten. Den viser at når regelverket åpner for tildeling til det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, må vurderingen bygge på relevante kriterier som gir rom for en reell kvalitativ og kvantitativ bedømmelse av tilbudene. Mekaniske eller rent matematiske mellomløsninger kan ikke uten videre behandles som dette kriteriet. Dommen er også viktig prosessuelt: Kommisjonen kan presisere varslede klagepunkter i den begrunnede uttalelsen. Endelig understreker avgjørelsen at formell melding av nasjonale gjennomføringstiltak til Kommisjonen er en selvstendig plikt. For offentlige anskaffelser illustrerer dommen betydningen av uttømmende direktivregulering, korrekt kunngjøring og etterprøvbar gjennomføring.