Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør tre hovedpunkter i EU-anskaffelsesretten. For det første faller klage- og hasteprosedyrer etter direktiv 89/665 utenfor forordning 1215/2012 når saken ikke har tilknytning til utlandet. For det andre skal en rammeavtale anses som en «kontrakt» i direktiv 89/665s forstand, slik at inngåelsen av rammeavtalen er gjenstand for de effektive klageordningene i håndhevelsesdirektivet. For det tredje følger det av artikkel 33 i direktiv 2014/24, lest i lys av likebehandling og gjennomsiktighet, at oppdragsgiver ikke kan tildele nye kontrakter basert på en rammeavtale når den maksimale mengden og/eller den maksimale verdien som er angitt i avtalen, er nådd. Dommen understreker videre at nasjonale regler om rettsgebyrer og prosessuelle krav er tillatt i utgangspunktet, men bare så langt de ikke gjør utøvelsen av retten til klage og midlertidige tiltak umulig eller uforholdsmessig vanskelig, og at dette må vurderes konkret av den nasjonale domstolen.
Faktum
Saken sprang ut av østerrikske anskaffelser av SARS-CoV-2-antigentester under covid-19-pandemien. Republikken Østerrike og det føderale innkjøpsselskapet inngikk høsten 2020 flere rammeavtaler, opplyst til en verdi på 3 millioner euro hver, med én leverandør per avtale etter forhandling uten forutgående kunngjøring. EPIC angrep først inngåelsen av rammeavtalene og begjærte midlertidig forføyning, men presiserte senere at selskapet særlig bestred senere bestillinger under enkelte rammeavtaler fordi disse etter EPICs syn overskred avtalenes maksimale verdi og derfor utgjorde en ulovlig direkteanskaffelse. Den foreleggende østerrikske domstolen pekte på at nasjonal rett krevde betaling av faste rettsgebyrer per konkurranse og per særskilt angripbar beslutning, og at gebyrene kunne bli svært høye før retten realitetsbehandlet klagen eller begjæringen om midlertidige tiltak. Domstolen stilte derfor flere spørsmål om EU-retten.
Domstolens vurdering
EU-domstolen slo først fast at forordning 1215/2012 ikke regulerer de aktuelle klage- og hasteprosedyrene. Tvisten gjaldt kontroll av oppdragsgiveres beslutninger innenfor et særskilt offentligrettslig håndhevelsessystem etter direktiv 89/665, ikke en ordinær sivil- og handelsrettslig tvist som omfattes av Brussel Ia-forordningen. Når saken dessuten ikke hadde noen grenseoverskridende dimensjon, kunne verken artikkel 35 i forordningen eller artikkel 81 TEUV gi grunnlag for anvendelse.
Deretter behandlet Domstolen rammeavtalespørsmålet. Den viste til at direktiv 89/665 uttrykkelig omfatter rammeavtaler. En rammeavtale er derfor en «kontrakt» i håndhevelsesdirektivets forstand, herunder ved anvendelsen av artikkel 2a nr. 2 om standstill. Samtidig fremhevet Domstolen at artikkel 33 i direktiv 2014/24 må leses sammen med prinsippene om likebehandling og gjennomsiktighet. Disse prinsippene krever at omfanget av rammeavtalen er forutberegnelig for markedet. Når den maksimale mengden og/eller verdien som er fastsatt i rammeavtalen er oppnådd, er avtalen oppbrukt og kan ikke lenger brukes som grunnlag for nye avrop eller kontrakter. Å tillate ytterligere tildelinger ville omgå kunngjørings- og konkurransereglene.
Domstolen tok også opp beregningen av anslått verdi. Ved rammeavtaler er den relevante verdien etter direktiv 2014/24 den høyeste anslåtte samlede verdien av alle kontrakter som forventes tildelt i løpet av avtalens løpetid. Denne verdien er sentral både for terskelvurderingen og for å angi rammens yttergrense.
Når det gjaldt nasjonale rettsgebyrer og prosesskrav, understreket Domstolen at medlemsstatene har prosessuell autonomi, men at denne begrenses av ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet samt artikkel 47 i charteret. Gebyrer kan ikke være utformet slik at de i praksis hindrer eller urimelig forsinker adgangen til klage eller midlertidige tiltak, særlig i anskaffelsessaker hvor hurtig behandling er sentral. Det er den nasjonale domstolen som må vurdere om ordningen, blant annet sett i lys av en ugjennomsiktig prosedyre og usikkerhet om antall angripbare beslutninger og gebyrenes størrelse, gjør retten til effektive rettsmidler illusorisk eller uforholdsmessig vanskelig å utøve.
Konklusjon
Dommen fastslår at klage- og hasteprosedyrer etter direktiv 89/665 i en rent intern anskaffelsestvist ikke omfattes av forordning 1215/2012. Den slår videre fast at en rammeavtale er en kontrakt i håndhevelsesdirektivets forstand, og at oppdragsgiver ikke lovlig kan tildele nye kontrakter på en rammeavtale når den maksimale mengden eller verdien som er fastsatt i avtalen, er nådd. Nasjonale regler om rettsgebyrer og prosess må vurderes opp mot effektivitetsprinsippet, ekvivalensprinsippet og retten til effektive rettsmidler.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er særlig viktig for bruk av rammeavtaler. Oppdragsgivere må angi en reell maksimal verdi og/eller mengde og behandle denne som en bindende yttergrense for avrop. Når grensen er nådd, må videre behov konkurranseutsettes på nytt eller dekkes på annet lovlig grunnlag. Dommen er også sentral for nasjonale klageordninger: prosessregler, gebyrer og formaliteter kan ikke utformes slik at de undergraver rask og effektiv håndhevelse i anskaffelsessaker, særlig ved midlertidige tiltak. For leverandører og klageorganer understreker dommen betydningen av gjennomsiktighet om kontraktens omfang og av praktisk tilgjengelige rettsmidler.