Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør at anskaffelsesdirektivet for bygge- og anleggskontrakter etter 1993-regimet ikke etablerer noen plikt til å tildele kontrakt bare fordi én tilbyder er funnet egnet. Domstolen tolket artikkel 18 nr. 1 i lys av direktivets system og formål om effektiv konkurranse. Tildeling etter direktivet forutsetter normalt at oppdragsgiver kan anvende objektive tildelingskriterier ved å sammenligne ulike tilbud. Når bare ett tilbud gjenstår, foreligger det ingen slik sammenligningssituasjon, og direktivet pålegger derfor ikke kontraktstildeling. Dommen sier samtidig ikke at avlysning er fritt frem i enhver situasjon utenfor direktivets øvrige rammer; den fastslår bare at artikkel 18 nr. 1 ikke inneholder en tildelingsplikt i denne situasjonen. I tillegg fastslo Domstolen at artikkel 18 nr. 1 er ubetinget og tilstrekkelig presis, og derfor kan påberopes av enkeltpersoner overfor nasjonale domstoler.
Faktum
Saken gjaldt en østerriksk anbudskonkurranse om montering av stålveirekkverk i midtrabatten på en motorveistrekning. Etter at oppdragsgiver først hadde valgt en løsning med betongbarrierer, ble det av tekniske grunner utlyst en ny konkurranse for stålbarrierer. Fire foretak eller sammenslutninger leverte tilbud, blant dem Fracasso og Leitschutz. Oppdragsgiver undersøkte tilbudene og avviste de tre øvrige med hjemmel i nasjonal lovgivning, slik at bare Fracasso og Leitschutz sto igjen. Deretter besluttet oppdragsgiver å gå tilbake til betongløsningen og avlyste konkurransen med grunnlag i en nasjonal bestemmelse som åpnet for avlysning når bare ett tilbud gjensto etter avvisning. Fracasso og Leitschutz angrep avlysningen, og den nasjonale klageinstansen ba EU-domstolen om tolkning av direktivet.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først utgangspunkt i ordlyden i direktiv 93/37 og konstaterte at direktivet ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse som pålegger oppdragsgiver å tildele kontrakten til den eneste tilbyderen som er ansett som egnet. Deretter vurderte Domstolen om en slik plikt likevel kunne utledes av direktivets system.
Domstolen viste til artikkel 8 nr. 2, som pålegger oppdragsgiver å underrette kandidater eller tilbydere om grunnene til at det er besluttet ikke å tildele en kontrakt eller å gjenoppta fremgangsmåten. Etter Domstolens syn viser denne bestemmelsen at direktivet forutsetter at en oppdragsgiver kan beslutte ikke å tildele kontrakten, uten at bestemmelsen oppstiller et krav om at dette bare kan skje i unntakstilfeller eller på grunnlag av særlig alvorlige grunner.
Videre uttalte Domstolen at heller ikke artiklene 7, 18 og 30 kunne forstås slik at de etablerer en plikt til å tildele kontrakt dersom bare ett foretak viser seg egnet. Tvert imot måtte bestemmelsene leses i lys av direktivets formål om å sikre utvikling av effektiv konkurranse. Domstolen viste her til fortalen og til bestemmelser som krever et tilstrekkelig antall kandidater i begrensede prosedyrer og forhandlet prosedyre, nettopp for å sikre reell konkurranse.
Et sentralt premiss var at artikkel 18 nr. 1 viser til tildeling på grunnlag av kriteriene i direktivets kapittel om tildelingskriterier, særlig artikkel 30. Disse kriteriene forutsetter etter Domstolens syn at oppdragsgiver kan sammenligne ulike tilbuds pris eller andre egenskaper for å identifisere det mest fordelaktige tilbudet etter objektive kriterier. Når det ved avslutningen av prosedyren bare gjenstår ett tilbud, er en slik sammenligning ikke mulig. På den bakgrunn konkluderte Domstolen med at oppdragsgiver ikke er forpliktet til å tildele kontrakten til den eneste egnede tilbyderen.
I den andre delen av vurderingen slo Domstolen fast at artikkel 18 nr. 1 kan påberopes av enkeltpersoner for nasjonale domstoler. Begrunnelsen var at bestemmelsen ikke krever særskilte gjennomføringstiltak, og at de forpliktelser som følger av den, er ubetingede og tilstrekkelig presise.
Konklusjon
Domstolen fastslo at artikkel 18 nr. 1 i direktiv 93/37 ikke pålegger oppdragsgiver å tildele en bygge- og anleggskontrakt når bare én egnet tilbyder gjenstår. Direktivet åpner dermed for at konkurransen kan avsluttes uten tildeling i en slik situasjon. Samtidig fastslo Domstolen at artikkel 18 nr. 1 er tilstrekkelig klar og ubetinget til å kunne påberopes direkte av enkeltpersoner for nasjonale domstoler. Avgjørelsen gjelder tolkningen av den aktuelle direktivbestemmelsen, ikke en generell og ubetinget adgang til avlysning uavhengig av øvrige rettslige rammer.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som kilde for forståelsen av at anskaffelsesregelverket ikke uten videre etablerer tildelingsplikt selv om det etter kvalifikasjonsvurdering og avvisning bare står én tilbyder igjen. Den illustrerer at konkurransehensynet og muligheten for sammenligning mellom tilbud står sentralt i direktivsystemet. For praksis betyr dette at spørsmålet om avlysning ikke kan avgjøres bare ut fra at det foreligger ett gyldig eller egnet tilbud, men heller ikke at et slikt tilbud automatisk må aksepteres. Dommen har også betydning for læren om direkte virkning, ved at den bekrefter at en sentral tildelingsbestemmelse i anskaffelsesdirektivet kan påberopes for nasjonale domstoler.