Rettslig kjerne
Domstolen tolket direktiv 71/305/EØF slik at reglene om bevis for økonomisk, finansiell og teknisk kapasitet ikke etablerte en fullharmonisert ordning. Artikkel 25 angir ikke uttømmende hvilke opplysninger som kan kreves, og oppdragsgiver kan derfor kreve opplysninger om samlet verdi av arbeider som allerede er tildelt en entreprenør som ledd i vurderingen av økonomisk og finansiell kapasitet. Videre avskar ikke direktivet medlemsstatene fra å fastsette et maksimumsbeløp for arbeider som kan utføres samtidig av samme virksomhet. Når det gjelder offisielle lister og klassifisering i andre medlemsstater etter artikkel 28, har slik oppføring bare den funksjon at den kan tre i stedet for bestemte bevismidler, i den utstrekning klassifiseringen bygger på opplysninger av samme bevisverdi. Den binder ikke oppdragsgiver fullt ut med hensyn til hvilket kvalifikasjonsnivå som kreves. En oppdragsgiver kan derfor kreve dokumentasjon for nasjonalt fastsatte minstekrav, med mindre klassifiseringen i de to statene bygger på like strenge kriterier.
Faktum
Saken sprang ut av tre tvister for belgiske Conseil d'État om annullasjon av tildelingsbeslutninger i offentlige bygge- og anleggskontrakter. I sak C-27/86 ble saksøkeren forbigått til fordel for et høyere tilbud fordi selskapets samlede verdi av offentlige og private bygge- og anleggsarbeider under utførelse på kontraheringstidspunktet oversteg et maksimum fastsatt i belgisk rett. I de to tilknyttede sakene 28 og 29/86 ble italienske entreprenører avvist fordi de ikke godtgjorde å oppfylle belgiske krav til blant annet minimum egenkapital og gjennomsnittlig antall arbeidere og ledere for den aktuelle klassen, selv om de i Italia var anerkjent i en tilsvarende klasse. De nasjonale tvistene gjaldt dermed om slike belgiske krav var forenlige med direktiv 71/305/EØF.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om artikkel 25 uttømmende lister opp hvilke bevis som kan kreves for å dokumentere økonomisk og finansiell kapasitet. Med utgangspunkt i ordlyden, særlig artikkel 25 nr. 2, la den til grunn at bestemmelsen uttrykkelig åpner for at oppdragsgiver kan angi også andre former for bevis enn dem som er nevnt i bestemmelsen. Bevisreglene var derfor ikke uttømmende harmonisert.
På denne bakgrunn fant Domstolen at opplysninger om det samlede kontraktsbeløpet for bygge- og anleggsarbeider som allerede er tildelt en virksomhet, kan være relevante for vurderingen av dens økonomiske og finansielle kapasitet sett i lys av eksisterende forpliktelser. Slike opplysninger kunne derfor kreves som bevis etter artikkel 25. Domstolen gikk deretter videre til spørsmålet om belgisk rett kunne fastsette et maksimum for hvilke arbeider som kunne utføres samtidig. Den understreket at direktiv 71/305/EØF ikke hadde som formål å harmonisere uttømmende de materielle nasjonale reglene om kvalifikasjonsnivå, men å samordne prosedyrene og bevisordningene innenfor rammen av traktatens friheter. Innenfor disse rammene hadde medlemsstatene fortsatt kompetanse til å fastsette slike materielle krav, så lenge relevante fellesskapsrettslige grenser ble respektert. Domstolen fant ikke at en slik maksimumsgrense i seg selv stred mot etableringsfriheten eller friheten til å yte tjenester.
Når det gjaldt betydningen av oppføring på en offisiell liste i en annen medlemsstat, analyserte Domstolen artikkel 28 i sammenheng med artiklene 23 til 26. Den slo fast at harmoniseringen av offisielle lister var begrenset: den omfattet bevis for visse kvalitative forhold, men ikke selve kriteriene for klassifisering av entreprenørene. Et sertifikat fra en annen medlemsstat kunne derfor fungere som et alternativt bevismiddel, men bare i den utstrekning oppføringen bygget på opplysninger av samme bevisverdi. Oppdragsgiver kunne ikke uten videre trekke i tvil de faktiske opplysningene som fulgte av oppføringen, men beholdt retten til å fastsette hvilket kvalifikasjonsnivå som krevdes for den aktuelle kontrakten. Følgelig kunne belgiske oppdragsgivere kreve dokumentasjon for nasjonale minstekrav til egenkapital og bemanning, selv om entreprenøren var klassifisert i Italia i en tilsynelatende tilsvarende klasse, dersom klassifiseringskriteriene ikke var like strenge.
Konklusjon
EU-domstolen besvarte de prejudisielle spørsmålene med at artikkel 25 i direktiv 71/305/EØF ikke uttømmende angir hvilke bevis som kan kreves for økonomisk og finansiell kapasitet. Oppdragsgiver kan kreve opplysninger om samlet verdi av arbeider som allerede er tildelt entreprenøren, og medlemsstatene kan fastsette en maksimumsgrense for arbeider som kan utføres samtidig. Videre avskar ikke artiklene 25, 26 og 28 oppdragsgiver fra å kreve at en entreprenør anerkjent i en annen medlemsstat dokumenterer at nasjonale minstekrav til kapital og bemanning er oppfylt.
Praktisk betydning
Dommen illustrerer et tidlig skille mellom harmoniserte bevisregler og ikke fullt harmoniserte nasjonale kvalifikasjonskrav i anskaffelsesretten. For offentlige anskaffelser viser den at oppdragsgiver etter det daværende regelverket kunne bygge på nasjonale ordninger for entreprenørklassifisering og kapasitet, så lenge disse ikke stred mot fellesskapsrettens grunnprinsipper. Den er særlig relevant som rettshistorisk kilde for forståelsen av offisielle lister, gjensidig anerkjennelse og betydningen av utenlandsk registrering eller klassifisering. Dommen må leses i lys av senere direktiver, men den belyser fortsatt grunnspørsmålet om forskjellen mellom dokumentasjon av kapasitet og fastsettelsen av selve kvalifikasjonsnivået.