Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er avgrensningen mellom de alminnelige anskaffelsesdirektivene og særreglene i forordning 1370/2007 for offentlig persontransport. Domstolen legger til grunn at artikkel 5 nr. 2 i forordningen kan anvendes ved direkte tildeling til en intern operatør også for busskontrakter som ikke er tjenestekonsesjoner, men bare når kontrakten ikke faller inn under en tildelingsprosedyre etter direktiv 2004/17 eller 2004/18. Forordningen fungerer dermed som lex specialis for visse former for intern tildeling i kollektivtransporten. Samtidig understrekes at vilkårene i artikkel 5 nr. 2 må tolkes strengt: den kompetente lokale myndigheten må utøve kontroll tilsvarende egen tjenestegren, den interne operatøren må i utgangspunktet operere innenfor det relevante geografiske området, og operatøren skal selv utføre den overveiende delen av transporttjenesten. Domstolen avklarer også at disse vilkårene må være oppfylt på tidspunktet for den faktiske kontraktsinngåelsen, ikke allerede ved forhåndskunngjøringen etter artikkel 7 nr. 2.
Faktum
Sakene gjaldt to tyske regionale myndigheters planlagte direkte tildeling av kontrakter om offentlig persontransport med buss til egne eller tilknyttede transportselskaper som interne operatører etter forordning 1370/2007 artikkel 5 nr. 2. I sak C-266/17 kunngjorde Rhein-Sieg-Kreis en planlagt kontrakt til Regionalverkehr Köln GmbH uten forutgående anbud. Konkurrenter angrep fremgangsmåten og anførte blant annet at kontrakten ikke var en tjenestekonsesjon, at kontrollvilkåret ikke var oppfylt, og at selskapet drev virksomhet utenfor det relevante geografiske området. I sak C-267/17 kunngjorde Kreis Heinsberg en tilsvarende planlagt direkte tildeling til WestVerkehr GmbH. Også her ble tildelingen bestridt av en markedsaktør. Den foreleggende domstolen ba EU-domstolen avklare forholdet mellom forordning 1370/2007 og direktiv 2004/17 og 2004/18, samt flere vilkår for bruk av intern operatør-modellen.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om artikkel 5 nr. 2 i forordning 1370/2007 i det hele tatt kan anvendes på busskontrakter som ikke er tjenestekonsesjoner. Den la til grunn at artikkel 5 nr. 1 annet punktum viser slike kontrakter til prosedyrene i direktiv 2004/17 eller 2004/18 bare i den utstrekning kontraktene faktisk omfattes av disse direktivene. Bestemmelsen kan derfor ikke forstås slik at artikkel 5 nr. 2 er generelt utelukket for alle ikke-konsesjonskontrakter om buss. Dersom en kontrakt ikke skal tildeles etter direktivprosedyrene, kan artikkel 5 nr. 2 komme til anvendelse.
Når det gjaldt kontrollvilkåret, godtok Domstolen at kompetanse kan være fordelt mellom en enkelt kompetent myndighet og en gruppe av myndigheter som ivaretar integrert offentlig persontransport. Det er ikke et krav om at all relevant kompetanse ligger samlet hos én myndighet, så lenge den kompetente lokale myndigheten faktisk utøver kontroll over den interne operatøren tilsvarende kontroll over egne tjenestegrener. Domstolen aksepterte også i prinsippet felles kontroll sammen med andre offentlige eiere.
Om geografisk virksomhet etter artikkel 5 nr. 2 bokstav b uttalte Domstolen at en intern operatør i utgangspunktet må drive offentlig persontransport innenfor området til den kompetente lokale myndigheten og ikke delta i anbudsprosedyrer utenfor dette området. Bestemmelsen er til hinder for at operatøren utenfor disse rammene driver transport for andre myndigheter, også når slike kontrakter er videreført etter overgangsbestemmelsen i artikkel 8 nr. 3. Virksomhet for andre kompetente lokale myndigheter innenfor deres områder uten konkurranse er heller ikke forenlig med ordningen slik den er utformet i artikkel 5 nr. 2 bokstav b.
Når det gjaldt egenutførelse etter artikkel 5 nr. 2 bokstav e, slo Domstolen fast at plikten til selv å utføre den overveiende del av tjenesten utelukker at denne overveiende delen utføres av et heleid datterselskap. Kravet retter seg mot den interne operatøren selv.
Til slutt presiserte Domstolen tidspunktet for vurderingen: vilkårene i artikkel 5 nr. 2 må være oppfylt ved selve inngåelsen av kontrakten uten forutgående anbudskonkurranse. Artikkel 7 nr. 2 om forhåndskunngjøring utløser ikke et tidligere skjæringstidspunkt for full oppfyllelse av alle vilkår.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at artikkel 5 nr. 2 i forordning 1370/2007 kan brukes ved direkte tildeling av busskontrakter også når kontrakten ikke er en tjenestekonsesjon, så lenge kontrakten ikke skal inngås etter prosedyrene i direktiv 2004/17 eller 2004/18. Domstolen presiserte videre at ordningen forutsetter reell kontroll over intern operatør, at operatørens virksomhet i hovedsak er geografisk begrenset som angitt i bestemmelsen, og at den interne operatøren selv må utføre den overveiende delen av tjenesten. Vilkårene må være oppfylt når kontrakten faktisk inngås.
Praktisk betydning
Dommen er sentral for forståelsen av direkte tildeling i kollektivtransport etter forordning 1370/2007. Den viser at interne tildelinger i bussmarkedet ikke automatisk er avskåret fordi kontrakten ikke er en tjenestekonsesjon. Samtidig setter dommen tydelige skranker: oppdragsgivere må dokumentere faktisk kontroll, kontrollere at intern operatør ikke har virksomhet utenfor de tillatte geografiske rammene, og sikre at kjerneytelsen ikke i realiteten utføres av datterselskaper eller andre underleverandører i strid med egenutførelseskravet. For norske anskaffelsesmiljøer er dommen særlig relevant ved vurderingen av in-house-lignende modeller i persontransport, og ved grensedragningen mellom sektorregelverk, anskaffelsesdirektiver og transportforordningen.