Rettslig kjerne
Dommen slår fast at EU-lovgiver gyldig kunne unnta voldgifts- og meglingstjenester samt enkelte nærmere angitte juridiske tjenester fra direktiv 2014/24. Ved gyldighetskontrollen la Domstolen til grunn at EU-lovgiver har et vidt skjønn når den foretar politiske og komplekse reguleringsvalg, og at forskjellsbehandling bare er ulovlig dersom den ikke bygger på objektive kriterier eller er åpenbart uegnet. For voldgift og megling var det avgjørende at tjenesteyteren normalt må aksepteres av begge tvistens parter, noe som vanskelig lar seg forene med ordinære anskaffelsesregler. For advokattjenester om prosessoppdrag og prosessforberedende rådgivning var det sentralt at disse tjenestene bygger på et intuitu personae-forhold, fritt advokatvalg og streng taushetsplikt, som gjør objektiv konkurranseutsetting vanskelig. For andre juridiske tjenester knyttet til utøvelse av offentlig myndighet var unntaket også saklig begrunnet. Domstolen avviste at unntakene i seg selv krenket nærhetsprinsippet eller artikkel 49 og 56 TEUV.
Faktum
Saken oppsto etter at Belgia gjennomførte direktiv 2014/24 i nasjonal rett ved lov om offentlige kontrakter av 17. juni 2016. Loven unntok blant annet voldgifts- og meglingstjenester og enkelte juridiske tjenester fra anskaffelsesregelverket. Tre saksøkere, som var utdannede advokater og jurister, anla søksmål for den belgiske forfatningsdomstolen med krav om annullasjon av disse nasjonale bestemmelsene. De anførte at unntakene skapte en ubegrunnet forskjellsbehandling ved at de aktuelle tjenestene ble holdt utenfor konkurranse etter anskaffelsesreglene. Den belgiske domstolen mente at avgjørelsen av saken avhang av om direktivets unntaksbestemmelser selv var gyldige etter EU-retten, og forela derfor spørsmål for EU-domstolen om gyldigheten av artikkel 10 bokstav c) og d) nr. i), ii) og v) i direktiv 2014/24.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om den prejudisielle anmodningen kunne realitetsbehandles. Den kom til at spørsmålet var relevant, fordi de belgiske bestemmelsene gjennomførte direktivets unntak, og ugyldighet på EU-nivå kunne få betydning for hovedsakens utfall.
I realiteten vurderte Domstolen først nærhetsprinsippet. Den uttalte at når EU-lovgiver uttrykkelig har unntatt bestemte tjenester fra direktivets anvendelsesområde, innebærer det at lovgiver har overlatt til medlemsstatene å avgjøre om og hvordan slike tjenester eventuelt skal underlegges nasjonale anskaffelsesregler. Dette var ikke i strid med nærhetsprinsippet.
Når det gjaldt artikkel 49 TEUV og 56 TEUV, fremhevet Domstolen at formålet med anskaffelsesdirektivene er å samordne prosedyrer for å beskytte fri bevegelighet og åpne markeder. At enkelte tjenester ikke omfattes av direktivet, betyr imidlertid ikke i seg selv at traktatfrihetene krenkes. Domstolen prøvde derfor gyldigheten særlig opp mot det generelle likebehandlingsprinsippet.
Domstolen viste til at EU-lovgiver har et vidt skjønn ved komplekse reguleringsvalg. Forskjellsbehandling må bygge på objektive og forholdsmessige kriterier. For voldgifts- og meglingstjenester la Domstolen avgjørende vekt på at voldgiftsdommere og meklere utpekes eller godkjennes av begge parter i en tvist. En oppdragsgiver kan derfor ikke ensidig konkurranseutsette og velge tjenesteyter på vanlig måte. Disse tjenestene har derfor objektive særtrekk som skiller dem fra andre tjenester.
For juridisk representasjon i rettssaker og voldgift, samt rådgivning som forbereder slike saker eller gis når tvist er høyst sannsynlig, fremhevet Domstolen at tjenestene ytes innenfor et intuitu personae-forhold mellom advokat og klient. Dette forholdet bygger på fritt valg av forsvarer og på et særlig fortrolighetsforhold. Domstolen pekte også på at taushetsplikten kunne trues dersom oppdragsgiver måtte beskrive og kunngjøre tildelingsvilkår for slike oppdrag. Disse objektive kjennetegnene gjorde at tjenestene ikke kunne likestilles med andre tjenester under direktivet.
For andre juridiske tjenester knyttet til utøvelse av offentlig myndighet, la Domstolen til grunn at koblingen til offentlig myndighetsutøvelse begrunner særbehandling. På denne bakgrunn fant Domstolen ikke noe som kunne påvirke gyldigheten av artikkel 10 bokstav c) og d) nr. i), ii) og v).
Konklusjon
EU-domstolen fant at prøvingen av spørsmålet ikke avdekket forhold som kunne påvirke gyldigheten av direktiv 2014/24 artikkel 10 bokstav c) og artikkel 10 bokstav d) nr. i), ii) og v). Unntakene for voldgift, megling og de aktuelle juridiske tjenestene ble dermed opprettholdt. Dommen fastslår at disse tjenestene, på grunn av sine objektive særtrekk, kan holdes utenfor direktivets prosedyreregler uten å krenke likebehandlingsprinsippet, nærhetsprinsippet eller artikkel 49 og 56 TEUV.
Praktisk betydning
Dommen bekrefter at unntakene i direktiv 2014/24 artikkel 10 skal forstås som reelle avgrensninger av direktivets anvendelsesområde. For offentlige oppdragsgivere betyr dette at prosessoppdrag, prosessnær juridisk rådgivning, voldgift, megling og enkelte juridiske tjenester knyttet til offentlig myndighetsutøvelse kan falle utenfor direktivets prosedyreregler. Samtidig sier dommen ikke at alle advokattjenester er unntatt; unntaket gjelder bare de nærmere angitte tjenestene. Andre juridiske tjenester må derfor vurderes etter de alminnelige anskaffelsesreglene. Dommen er særlig viktig ved avgrensningen mellom ordinære juridiske konsulenttjenester og tjenester som på grunn av fortrolighet, partsautonomi eller offentlig myndighetsutøvelse har et særskilt rettslig regime.