Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør forholdet mellom håndhevingsdirektivet 89/665/EØF og tjenestedirektivet 92/50/EØF i en overgangssituasjon der sistnevnte ikke var nasjonalt gjennomført. Domstolen fastslår for det første at artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665 ikke oppstiller særskilte krav for et organ som allerede er av rettslig karakter i traktatens forstand. For det andre kan ikke direktiv 89/665 tolkes slik at det automatisk gir eksisterende klageorganer for vare- og bygge- og anleggskontrakter kompetanse også for tjenestekontrakter. Spørsmålet om hvilket nasjonalt organ som er kompetent, hører i utgangspunktet under medlemsstatenes prosessuelle autonomi, forutsatt effektiv rettsbeskyttelse. Domstolen fremhever samtidig plikten til direktivkonform tolkning og at enkeltpersoner, når vilkårene er oppfylt, kan påberope seg ubetingede og tilstrekkelig presise bestemmelser i direktiv 92/50 overfor staten. Tjenester knyttet til prosjektering og medisinteknisk planlegging for et sykehusbygg ble klassifisert som vedlegg I A kategori 12.
Faktum
Tvisten oppsto etter en konkurranse om ingeniørrelaterte tjenester i forbindelse med oppføringen av en barneklinikk i Klagenfurt. Oppdraget omfattet blant annet planlegging, rådgivning og utredninger for ulike medisinske anlegg. HI deltok i konkurransen, men kontrakten ble tildelt et annet selskap, CMT Medizintechnik Gesellschaft mbH. HI brakte saken inn for Unabhängiger Verwaltungssenat für Kärnten (UVK) og gjorde gjeldende at konkurransen var gjennomført i strid med fellesskapsreglene om offentlige tjenestekontrakter. På dette tidspunktet var direktiv 89/665/EØF gjennomført i delstaten Kärnten for visse kontraktstyper, mens direktiv 92/50/EØF om tjenestekontrakter ennå ikke var gjennomført der; dette skjedde først 1. juli 1997. Den nasjonale instansen ba derfor EU-domstolen avklare både spørsmål om egen kompetanse og tolkningen av de aktuelle direktivene.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først spørsmålet om UVK måtte oppfylle de særlige kravene i artikkel 2 nr. 8 annet ledd i direktiv 89/665. Den la til grunn at bestemmelsen skiller mellom to modeller: enten overprøving ved domstol, eller overprøving ved et ikke-rettslig organ som må være underlagt ytterligere garantier og kontroll. Siden UVK hadde de kjennetegn som kreves for å anses som en domstol eller et tribunal etter traktaten, kom de særlige tilleggskravene for ikke-rettslige organer ikke til anvendelse.
Når det gjaldt om direktiv 89/665 i seg selv kunne gi UVK kompetanse til å behandle klager om tjenestekontrakter, svarte Domstolen benektende. Den viste til tidligere praksis om at det er opp til medlemsstatenes rettssystem å avgjøre hvilket organ som har kompetanse til å håndheve individuelle rettigheter etter EU-retten, så lenge rettighetene får effektiv beskyttelse. Artikkel 41 i direktiv 92/50 pålegger medlemsstatene å sikre effektiv overprøving, men angir ikke hvilket organ som skal være kompetent, og heller ikke at det må være det samme organet som for vare- og bygge- og anleggskontrakter.
Domstolen understreket deretter at manglende gjennomføring av direktiv 92/50 ikke fritar nasjonale myndigheter og domstoler fra plikten til å tolke nasjonal rett i lys av direktivets ordlyd og formål, så langt dette er mulig. Den nasjonale domstolen måtte derfor undersøke om nasjonal rett kunne forstås slik at klageadgang også forelå ved tildeling av offentlige tjenestekontrakter, eventuelt for samme organ som ellers behandlet anskaffelsesklager. Dersom slik tolkning ikke var mulig, viste Domstolen til at de berørte kunne kreve erstatning etter de alminnelige prinsippene om statens ansvar for manglende gjennomføring.
Om klassifiseringen av tjenestene fant Domstolen at oppgaver knyttet til forberedelse og gjennomføring av prosjektet for en barneklinikk og tilhørende medisinske anlegg klart falt inn under vedlegg I A kategori 12 i direktiv 92/50, altså ingeniør- og tilknyttede tekniske konsulenttjenester.
Når det siste spørsmålet gjaldt direkte virkning, gjentok Domstolen det generelle utgangspunktet: bestemmelser i et direktiv kan påberopes av enkeltpersoner overfor staten når de er ubetingede og tilstrekkelig presise. Den norske utdragsteksten er avbrutt før den fullstendige individuelle vurderingen av de aktuelle bestemmelsene fremgår, men dommen oppstiller uttrykkelig dette vurderingstemaet.
Konklusjon
Domstolen fastslo at artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665/EØF ikke gjelder som særskilt krav for organer som allerede er av rettslig karakter. Direktiv 89/665 kan heller ikke tolkes slik at eksisterende overprøvingsorganer for vare- og bygge- og anleggskontrakter automatisk får kompetanse også for tjenestekontrakter ved manglende gjennomføring av direktiv 92/50. Nasjonale domstoler må likevel søke en direktivkonform tolkning som sikrer effektiv rettsbeskyttelse. De aktuelle sykehusrelaterte ingeniør- og planleggingstjenestene faller under vedlegg I A kategori 12 i direktiv 92/50.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig som kilde for flere grunnspørsmål i anskaffelsesretten. Den viser at håndhevingsreglene ikke uten videre bestemmer hvilket nasjonalt klageorgan som er kompetent; dette avhenger av nasjonal prosessordning, men innenfor rammen av kravet om effektiv rettsbeskyttelse. Dommen illustrerer også betydningen av direktivkonform tolkning når nasjonal gjennomføring er mangelfull eller forsinket. For offentlige oppdragsgivere og klageorganer er klassifiseringen av tekniske og ingeniørfaglige sykehustjenester som vedlegg I A-tjenester et sentralt punkt. Videre peker avgjørelsen på at manglende gjennomføring kan utløse spørsmål om direkte virkning og eventuelt statlig erstatningsansvar.