Rettslig kjerne
Dommen bekrefter et grunnleggende prinsipp i EU-retten: Medlemsstatene må gjennomføre direktiver innen fastsatt frist ved egnede nasjonale tiltak, og kan ikke unnskylde manglende eller forsinket gjennomføring med forhold i intern rett eller pågående lovarbeid. Domstolen presiserer også at direktivers eventuelle direkte virkning bare er en minimumsgaranti for borgerne i særlige situasjoner hvor staten ikke har gjennomført direktivet korrekt. Denne muligheten erstatter ikke medlemsstatens plikt etter traktaten til å sikre full og rettidig gjennomføring. I anskaffelsesrettslig sammenheng betyr dette at direktiv 92/50/EØF krevde bindende nasjonale regler som faktisk gjorde direktivets system anvendelig for offentlige tjenestekontrakter. Administrative orienteringer eller henvisninger til fremtidige forskriftsendringer var ikke tilstrekkelig. Dommen gjelder dermed først og fremst gjennomføringsplikten som sådan, ikke tolkningen av enkeltbestemmelser i anskaffelsesdirektivet.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Tyskland med påstand om at staten ikke hadde satt i kraft nødvendige lover og administrative bestemmelser for å gjennomføre direktiv 92/50/EØF innen fristen 1. juli 1993. Etter at Kommisjonen ikke hadde mottatt underretning om fullstendige gjennomføringstiltak, sendte den åpningsbrev og senere begrunnet uttalelse. Tyskland oversendte ulike lov- og forskriftsforslag og opplyste at en lovendring var vedtatt, samt at forskrifter hadde trådt i kraft 1. mars 1994. Kommisjonens nærmere gjennomgang viste imidlertid at tiltakene ikke sikret at direktivet faktisk fikk anvendelse på offentlige tjenestekontrakter. Tyskland bestridte ikke traktatbruddet, men viste til at økonomidepartementet hadde meddelt oppdragsgivere at direktivet hadde umiddelbar anvendelse fra 1. juli 1993, og at ytterligere lovendringer var under arbeid.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at direktivets artikkel 44 nr. 1 påla medlemsstatene å sette i kraft nødvendige lover og administrative bestemmelser innen 1. juli 1993 og straks underrette Kommisjonen om dette. Den konstaterte at Tyskland ikke hadde gjennomført direktivet innen denne fristen.
For det første gjentok Domstolen sin faste praksis om at en medlemsstat ikke kan påberope seg bestemmelser, fremgangsmåter eller forhold i sin interne rettsorden for å begrunne at forpliktelser og frister etter et direktiv ikke er overholdt. Det var derfor uten betydning at lovgivningsarbeidet fortsatt pågikk, at delstatenes godkjenning ennå ikke forelå, eller at nasjonale forskrifter senere var planlagt endret.
For det andre vurderte Domstolen Tysklands anførsel om at direktivet etter departementets oppfatning fant umiddelbar anvendelse fra gjennomføringsfristens utløp. Her presiserte Domstolen at EF-traktaten artikkel 189 nr. 3 forutsetter at direktiver gjennomføres ved egnede nasjonale tiltak. At Domstolen i særlige tilfeller har anerkjent at borgere kan påberope seg et direktiv overfor en stat som ikke har gjennomført det, er bare en minimumsgaranti som følger av direktivets bindende karakter. Denne rettsvirkningen kan ikke brukes som begrunnelse for å unnlate rettidig og korrekt gjennomføring.
Domstolen skilte dermed klart mellom direkte virkning som et vern for borgerne og medlemsstatens selvstendige plikt til å etablere et fullstendig og bindende nasjonalt gjennomføringsregime. Administrative meddelelser til oppdragsgivere kunne ikke erstatte de nødvendige lover og administrative bestemmelser. Siden Tyskland heller ikke bestridte at full gjennomføring ikke forelå innen fristen, tok Domstolen Kommisjonens påstand til følge og fastslo traktatbrudd.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Tyskland ikke innen den fastsatte fristen hadde satt i kraft nødvendige lover og administrative bestemmelser for å etterkomme direktiv 92/50/EØF. Dermed hadde staten tilsidesatt sine forpliktelser etter direktivets artikkel 44 nr. 1. Dommen slår samtidig fast at henvisning til direktivets eventuelle direkte virkning ikke fritar en medlemsstat fra plikten til å vedta egnede nasjonale gjennomføringstiltak. Tyskland ble også pålagt å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har særlig betydning som prinsippavgjørelse om gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. For offentlige anskaffelser understreker den at medlemsstater må ha bindende, tilstrekkelige og rettidige nasjonale regler på plass når et direktiv skal gjennomføres. Det er ikke nok med administrative rundskriv, foreløpige løsninger eller henvisning til at leverandører eventuelt kan påberope seg direktivbestemmelser direkte. Avgjørelsen er derfor viktig ved vurderingen av staters implementering av anskaffelsesregelverk og ved traktatbruddssaker om forsinket eller mangelfull gjennomføring. Dommen sier derimot lite om konkrete regler for avvisning, tildeling eller prosedyrevalg i den enkelte anskaffelse.