Rettslig kjerne
Dommens kjerne er tolkningen av unntaket for transportvirksomheter i den opprinnelige versjonen av artikkel 2 nr. 2 bokstav a) i direktiv 77/62. EU-domstolen la til grunn at begrepet måtte forstås slik at det omfattet transportsektoren som helhet, ikke bare virksomheter som fysisk transporterer personer eller gods fra ett sted til et annet. Organer som stiller nødvendig lufthavninfrastruktur og tilknyttede tjenester til rådighet for lufttransporten, kunne derfor omfattes av unntaket. På den bakgrunn falt ANA-EP utenfor direktivets anvendelsesområde på det relevante tidspunktet, og plikten til kunngjøring etter artikkel 9 kom ikke til anvendelse.
Dommen fastslår også prosessuelt at Kommisjonens begrunnede uttalelse i en traktatbruddsprosedyre må inneholde en sammenhengende og detaljert redegjørelse for hvorfor et traktatbrudd antas å foreligge, men at Kommisjonen ikke må angi hvilke konkrete tiltak medlemsstaten bør treffe for å bringe traktatbruddet til opphør.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Portugal etter at den ble kjent med at Aeroportos e Navegação Aérea (ANA-EP) i 1987 hadde kunngjort en anbudskonkurranse om levering og installasjon av en telefonsentral i Lissabons lufthavn i et portugisisk ukeblad, uten å sende kunngjøringen til Kontoret for De europeiske fellesskapers offisielle publikasjoner for publisering i EF-tidende. Kommisjonen mente at ANA-EP var en oppdragsgiver etter direktiv 77/62, og at artikkel 9 derfor var brutt.
Portugal bestred dette. Staten gjorde dels gjeldende at det påståtte forholdet ikke kunne tilregnes medlemsstaten, dels at direktivet uansett ikke fikk anvendelse fordi ANA-EP måtte anses som en transportvirksomhet. ANA-EP var etter nasjonal regulering en offentlig virksomhet med ansvar for drift og utvikling av den offentlige tjenesten til støtte for sivil luftfart, herunder lufttrafikkledelse, lufthavnsdrift og utvikling av luftfartsinfrastruktur.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først Portugals avvisningsinnsigelser. Når det gjaldt innsigelsen om at det påståtte traktatbruddet ikke kunne tilregnes Portugal, uttalte Domstolen at dette forutsatte en vurdering av de faktiske forholdene i saken og derfor hørte til realiteten, ikke formaliteten. De øvrige prosessuelle innsigelsene ble forkastet. Domstolen gjentok at en begrunnet uttalelse etter EØF-traktaten artikkel 169 må inneholde en sammenhengende og detaljert redegjørelse for hvorfor Kommisjonen mener at medlemsstaten har tilsidesatt traktaten. Samtidig presiserte Domstolen at Kommisjonen ikke er forpliktet til å angi hvilke tiltak som vil kunne bringe det påtalte traktatbruddet til opphør. Etter Domstolens syn oppfylte den begrunnede uttalelsen disse kravene, og fristen på én måned var tilstrekkelig sett i lys av den forutgående administrative prosedyren.
I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i ordlyden og formålet bak den daværende artikkel 2 nr. 2 bokstav a) i direktiv 77/62, som unntok offentlige innkjøpsavtaler inngått av transportvirksomheter. Domstolen viste til direktivets betraktninger om at transportområdet den gang omfattet både offentligrettslige og privatrettslige organer, og at det av hensyn til den felles transportpolitikken og likebehandling mellom aktører innen ulike transportgrener var nødvendig å holde slike organer utenfor direktivets anvendelsesområde inntil særskilt samordning forelå.
På denne bakgrunn avviste Domstolen Kommisjonens syn om at unntaket skulle tolkes innskrenkende til bare å gjelde virksomheter som utfører selve transporten. Begrepet «transportvirksomheter» måtte etter Domstolens syn forstås slik at det omfattet sektoren for transportytelser som helhet. ANA-EPs oppgaver var nært forbundet med lufttransport av personer og gods, fordi slik transport ikke kunne gjennomføres uten nødvendig infrastruktur og de tjenester som lufthavnene stiller til rådighet. Virksomheter som ivaretar aktiviteter og tjenester knyttet til eksisterende lufthavn- og luftfartsinfrastrukturer, måtte derfor anses som transportvirksomheter i denne bestemmelsens forstand.
Domstolen fant støtte for denne forståelsen i direktiv 90/531/EØF om forsyningssektorene, som uttrykkelig omfattet virksomhet som stiller lufthavner til rådighet for lufttransportører, og hvor ANA-EP var nevnt blant oppdragsgiverne. Konsekvensen var at ANA-EP ikke var omfattet av direktiv 77/62 på det relevante tidspunktet. Dermed forelå ingen plikt til kunngjøring etter artikkel 9, og Portugals traktatbrudd kunne ikke konstateres.
Konklusjon
EU-domstolen frifant Portugal. Domstolen kom til at ANA-EP, som drev og utviklet lufthavn- og luftfartsinfrastruktur og tilknyttede tjenester, var en transportvirksomhet etter den opprinnelige artikkel 2 nr. 2 bokstav a) i direktiv 77/62. Selskapets anskaffelse falt derfor utenfor direktivets anvendelsesområde, og manglende oversendelse av kunngjøring til EF-tidende innebar ikke brudd på artikkel 9. Dommen presiserer også at Kommisjonens begrunnede uttalelse må være detaljert og sammenhengende, men ikke behøver å angi hvilke tiltak medlemsstaten må treffe.
Praktisk betydning
Dommen har først og fremst betydning som historisk tolkningsbidrag til anskaffelsesregelverket før forsyningssektorene ble regulert særskilt. Den viser at unntaket for transportvirksomheter i det eldre vareanskaffelsesdirektivet ble tolket bredt og omfattet også organer som stilte nødvendig transportinfrastruktur til rådighet. For dagens rettskildebruk er dommen særlig relevant ved tolkning av eldre regelverk og ved forståelsen av bakgrunnen for skillet mellom klassisk sektor og forsyningssektorene.
Prosessuelt er avgjørelsen fortsatt relevant fordi den oppsummerer minstekravene til Kommisjonens begrunnede uttalelse i traktatbruddssaker: redegjørelsen må være klar og detaljert, men trenger ikke beskrive de konkrete gjennomføringstiltakene medlemsstaten bør velge.