Rettslig kjerne
Dommen fastslår at artikkel 30 nr. 1 i direktiv 93/37 ikke bare oppregner lovlige tildelingskriterier, men også forutsetter at oppdragsgiver i den enkelte bygge- og anleggskontrakt må kunne velge mellom laveste pris og det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. En nasjonal regel som på generelt og abstrakt grunnlag binder oppdragsgiver til alltid å bruke laveste pris ved åpne og begrensede prosedyrer, er i strid med direktivet. Begrunnelsen er at direktivet skal fremme reell konkurranse og gjøre det mulig å sammenligne tilbud og akseptere det beste tilbudet på grunnlag av objektive kriterier. Når lovgiver på forhånd utelukker bruk av det økonomisk mest fordelaktige tilbudet for en hel kategori prosedyrer, fratas oppdragsgiver muligheten til å ta hensyn til kontraktens art og særlige kjennetegn. Dommen knytter dermed valget av tildelingskriterium til konkurransehensynet og til behovet for en kontraktsspesifikk vurdering, særlig der arbeidene er teknisk komplekse.
Faktum
Saken oppsto etter at Brescia kommune hadde tildelt Sintesi en konsesjonskontrakt for bygging og drift av et underjordisk parkeringsanlegg. Etter kontrakten med kommunen skulle Sintesi utlyse gjennomføringen av arbeidene ved begrenset anbudskonkurranse på europeisk nivå i samsvar med EU-reglene om offentlige bygge- og anleggsarbeider. I kunngjøringen valgte Sintesi tildeling etter det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, vurdert ut fra pris, teknisk fortjeneste og gjennomføringstid. Ett invitert foretak, Provera, deltok ikke og anførte at prosedyren var ulovlig. Etter klage uttalte den italienske tilsynsmyndigheten at italiensk lov for slike kontrakter bare tillot tildeling etter laveste pris, og at bruk av det økonomisk mest fordelaktige tilbudet derfor var i strid med nasjonal rett. Sintesi brakte vedtaket inn for nasjonal domstol, som forela tolkningsspørsmål for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først spørsmålet om anmodningen kunne tas til følge. Selv om Kommisjonen hadde reist spørsmål om direktivets anvendelse fordi prosedyren ble gjennomført av en konsesjonshaver, la Domstolen vekt på at den nasjonale domstolen hadde opplyst at Sintesi etter sin kontrakt var forpliktet til å følge EU-reglene om offentlige bygge- og anleggsarbeider. Det var derfor ikke klart at tolkningen av artikkel 30 var uten betydning for hovedtvisten, og anmodningen ble ansett admissibel.
I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i direktivets formål om å utvikle reell konkurranse ved offentlige kontrakter. Dette formålet innebærer at tildelingen skal organiseres slik at oppdragsgiver kan sammenligne de ulike tilbudene og akseptere det mest fordelaktige tilbudet på grunnlag av objektive kriterier. Artikkel 30 nr. 1 angir de tillatte tildelingskriteriene: enten laveste pris alene eller det økonomisk mest fordelaktige tilbudet vurdert etter ulike kontraktsavhengige kriterier.
Domstolen aksepterte at laveste pris er et objektivt kriterium som uttrykkelig er nevnt i bestemmelsen. En nasjonal regel som krever bruk av dette kriteriet, hindrer derfor ikke i seg selv sammenligning av tilbud på grunnlag av et objektivt og forhåndsfastsatt kriterium. Likevel fant Domstolen at problemet oppstår når lovgiver på generelt og abstrakt grunnlag fastsetter ett eneste kriterium for alle bygge- og anleggskontrakter i åpne eller begrensede prosedyrer. Da fratas oppdragsgiver muligheten til å ta hensyn til den enkelte kontrakts art og særlige kjennetegn ved valget av tildelingskriterium.
Domstolen understreket at nettopp dette valget kan være nødvendig for å sikre fri og reell konkurranse og for å gjøre det mulig å identifisere det beste tilbudet. I saken pekte den foreleggende domstolen på at arbeidene var teknisk komplekse, blant annet fordi parkeringsanlegget skulle oppføres i Brescias historiske sentrum. I en slik situasjon kunne oppdragsgiver med fordel ha tatt hensyn til tekniske forhold gjennom kriterier som nevnt i artikkel 30 nr. 1 bokstav b). På denne bakgrunn konkluderte Domstolen med at artikkel 30 nr. 1 er til hinder for nasjonale regler som generelt og abstrakt pålegger bruk av laveste pris ved tildeling av bygge- og anleggskontrakter etter åpen eller begrenset anbudskonkurranse.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at artikkel 30 nr. 1 i direktiv 93/37 er til hinder for nasjonale regler som ved åpne eller begrensede prosedyrer generelt pålegger oppdragsgiver å bruke laveste pris som eneste tildelingskriterium i bygge- og anleggskontrakter. Selv om laveste pris er et lovlig kriterium, kan ikke nasjonal lovgiver på forhånd utelukke bruk av det økonomisk mest fordelaktige tilbudet for hele kontraktskategorier. Oppdragsgiver må kunne ta hensyn til kontraktens art og kompleksitet.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning for forståelsen av tildelingskriterier i klassisk anskaffelsesrett. Den viser at EU-retten ikke tillater en ordning hvor nasjonal lovgiver på generelt grunnlag binder oppdragsgiver til bare ett av de lovlige tildelingskriteriene når direktivet forutsetter et valg i den enkelte kontrakt. For bygge- og anleggskontrakter, særlig teknisk komplekse prosjekter, understreker dommen behovet for å kunne bruke kvalitetsrelaterte kriterier når dette er nødvendig for å identifisere det beste tilbudet. Avgjørelsen illustrerer også at hensynet til gjennomsiktighet og bekjempelse av korrupsjon ikke gir grunnlag for å sette til side direktivets struktur for valg av tildelingskriterium.