Rettslig kjerne
Dommen gjelder prosessuell avvisning i traktatbruddssaker på anskaffelsesområdet, ikke materiell tolkning av når direktiv 92/50 krever kunngjøring eller konkurranse. EU-domstolen bygger på tidligere praksis om at et traktatbruddssøksmål vedrørende inngåelse av en offentlig kontrakt må avvises dersom den aktuelle kontrakten ved utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen allerede har uttømt alle sine virkninger. Vurderingen knytter seg dermed til om den omtvistede kontrakten fortsatt hadde rettsvirkninger på det relevante tidspunktet. Dersom kontrakten var fullt oppfylt og avsluttet, foreligger det ikke lenger et egnet gjenstand for en dom om traktatbrudd i den konkrete saken. Kommisjonen kan heller ikke opprettholde saken bare ved å vise til en fortsatt uenighet om direktivforståelsen. Påstått risiko for gjentakelse må underbygges tilstrekkelig klart. Når Kommisjonen ikke beviste at den samme fremgangsmåten ble videreført i senere år, og kontraktene for 2001 var avsluttet før fristutløpet, skulle saken avvises.
Faktum
Kommisjonen mottok klage om at greske myndigheter i 2001 hadde tildelt kontrakter direkte, uten forutgående kunngjøring, til lokale landbrukssammenslutninger innen gjennomføringen av det integrerte systemet for forvaltning og kontroll (IACS). En rammeavtale av 20. februar 2001 mellom blant annet departementer og den greske sammenslutningen av prefekturer la opp til at lokale sammenslutninger skulle informere landbrukere, bistå ved utfylling av søknader og samle inn og oversende skjemaer til prefekturene. Det ble deretter inngått gjennomføringskontrakter på prefekturnivå. Kommisjonen mente dette stred mot direktiv 92/50/EØF og sendte åpningsbrev 18. desember 2002 og begrunnet uttalelse 19. desember 2003 med to måneders frist. Hellas gjorde gjeldende at ordningen for 2001 var avsluttet lenge før fristens utløp, og at senere år bygget på en annen modell.
Domstolens vurdering
Domstolen avgrenset først prøvingen til søksmålets gjenstand. Kommisjonen hadde uttrykkelig gjort gjeldende traktatbrudd bare for bistanden ytt innenfor IACS i 2001, og dette ble bekreftet under rettsmøtet. Spørsmålet var derfor ikke en generell gresk praksis over flere år, men de konkrete kontraktene for 2001.
Deretter viste Domstolen til fast praksis i anskaffelsessaker: Et traktatbruddssøksmål skal avvises dersom den aktuelle kontrakten ved utløpet av fristen i den begrunnede uttalelsen allerede hadde uttømt alle sine virkninger. Det avgjørende tidspunktet var 19. februar 2004, altså fristen for å etterkomme den begrunnede uttalelsen.
For å vurdere dette så Domstolen på kontraktenes innhold og funksjon. Tjenestene gjaldt bistand til forberedelse og innlevering av støttesøknader som dannet grunnlag for støtteutbetaling for det aktuelle året. Det dreide seg dermed i hovedsak om tjenester knyttet til et bestemt regnskapsår. Rammeavtalen og gjennomføringskontraktene bestemte dessuten at de opphørte når samlet støtte var utbetalt til de landbrukerne som hadde søkt.
Hellas opplyste at støtteutbetalingene for 2001 var fullført i løpet av året etter, altså lenge før 19. februar 2004. Kommisjonen klarte ikke å tilbakevise dette eller fremlegge forhold som tilsa at kontraktene fortsatt hadde virkninger ved fristens utløp. Domstolen la derfor til grunn at både rammeavtalen og de omtvistede kontraktene for 2001 allerede var fullt uttømt.
Kommisjonen anførte også at samme overtredelse var gjentatt i senere år, og at korrekt anvendelse av direktivet derfor ikke var sikret for fremtiden. Domstolen godtok ikke dette. Den pekte på at Kommisjonen ikke med tilstrekkelig klarhet hadde vist at fremgangsmåten etter 2001 var den samme som i 2001. Hellas hadde blant annet anført, støttet av dokumenter, at det senere ikke ble satt av statlige budsjettmidler til godtgjørelse til disse sammenslutningene, og at betaling i stedet kom fra den enkelte landbruker. Dette tydet på en vesentlig annerledes ordning. Den fortsatte uenigheten mellom partene om tolkningen av direktiv 92/50 kunne i seg selv heller ikke begrunne realitetsbehandling.
På denne bakgrunn ble søksmålet avvist uten at Domstolen tok stilling til om de greske myndighetene materielt hadde brutt anskaffelsesreglene i 2001.
Konklusjon
EU-domstolen avviste Kommisjonens traktatbruddssøksmål. Grunnen var ikke at Hellas nødvendigvis hadde handlet lovlig, men at de omtvistede kontraktene for 2001 allerede hadde uttømt alle sine virkninger før fristen i den begrunnede uttalelsen utløp. Kommisjonen hadde heller ikke godtgjort tilstrekkelig klart at samme påståtte overtredelse ble videreført i senere år. Domstolen tok derfor ikke stilling til de materielle spørsmålene etter direktiv 92/50/EØF.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er viktig som prosessuell rettskilde i anskaffelsessaker for traktatbruddssøksmål. Den viser at Kommisjonen må gripe inn mens den omtvistede kontrakten fortsatt har virkninger, eller på annen måte sannsynliggjøre en pågående eller gjentakende overtredelse. For offentlige anskaffelser sier dommen lite om den materielle rekkevidden av kunngjøringsplikt eller direkte anskaffelser, men mye om prosessforutsetningene for håndheving på EU-nivå. For rettskildebruken bør dommen derfor først og fremst brukes om avvisning, søksmålsinteresse og betydningen av at kontrakter er fullt gjennomført før fristutløpet i den begrunnede uttalelsen.