Rettslig kjerne
Dommen fastslår at direktiv 89/665 krever klar, presis og bindende nasjonal gjennomføring som gjør leverandørenes rettsstilling tilstrekkelig sikker. En medlemsstat kan ikke nøye seg med generelle prosessregler om midlertidig forføyning eller med en nasjonal domstols praksis som tolker slike regler i samsvar med direktivet, dersom den nasjonale reguleringen ikke uttrykkelig sikrer de fullmakter og rettsmidler direktivet krever. Etter artikkel 2 må klageinstansene ha myndighet til å treffe midlertidige tiltak også uten at det nødvendigvis først er reist annullasjonssøksmål, og det må foreligge regler om erstatning. Videre må artikkel 3 gjennomføres ved nasjonale tiltak som gjør Kommisjonens intervensjonsprosedyre operativ også der oppdragsgiver kan være en privat enhet som omfattes av anskaffelsesreglene. Traktatens alminnelige lojalitetsplikt er ikke tilstrekkelig som erstatning for slike tiltak.
Faktum
Kommisjonen reiste traktatbruddssak mot Hellas fordi staten etter Kommisjonens syn ikke hadde gjennomført direktiv 89/665 fullt ut innen fristen 21. desember 1991. Under den administrative prosessen opplyste Hellas at et presidentdekret var vedtatt for offentlige bygge- og anleggskontrakter, men saken for EU-domstolen gjaldt bare manglende gjennomføring for offentlige innkjøpskontrakter. Hellas anførte at eksisterende regler om offentlige kontrakter, sivilprosess, forvaltningsprosess og vedtektene for landets øverste forvaltningsdomstol samlet ga tilstrekkelig rettsbeskyttelse, særlig gjennom adgang til midlertidig beskyttelse. Staten viste også til at et nytt presidentdekret var under utarbeidelse, og at forsinkelsen skyldtes formelle og prosessuelle vanskeligheter samt utvikling i nasjonal rettspraksis. Kommisjonen mente dette ikke oppfylte direktivets krav til full og korrekt gjennomføring.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at saken bare gjaldt manglende gjennomføring av direktiv 89/665 for offentlige innkjøpskontrakter. Domstolen vurderte først de greske reglene som ble påberopt som grunnlag for midlertidig rettsbeskyttelse. Den konstaterte at disse i hovedsak var generelle prosessregler om utsettelse av gjennomføringen av en anfektet forvaltningsakt ved annullasjonssøksmål. Slike regler sikret ikke i seg selv korrekt gjennomføring av artikkel 2 nr. 1 bokstav a), fordi direktivet krever at klageinstansene skal kunne treffe midlertidige tiltak, herunder avbryte eller få avbrutt anskaffelsesprosedyren, uten at dette nødvendigvis forutsetter et forutgående annullasjonssøksmål.
Hellas viste til at den nasjonale høyeste forvaltningsdomstolen tolket de nasjonale reglene i samsvar med direktivet. Domstolen avviste at dette var tilstrekkelig. Med henvisning til fast praksis understreket den at rettssikkerheten krever at private har en klar og bestemt rettsstilling, slik at de fullt ut kan kjenne sine rettigheter og om nødvendig håndheve dem ved nasjonale domstoler. Når ordlyden i den nasjonale regelen begrenset midlertidig beskyttelse til bestemte prosessuelle situasjoner, kunne en praksis ved domstolen ikke oppfylle disse kravene alene.
Domstolen konstaterte videre at den nasjonale lovgivningen ikke inneholdt regler om erstatning til personer som har lidt skade ved overtredelse av anskaffelsesreglene, slik artikkel 2 nr. 1 bokstav c) krever. I tillegg manglet regler som gjennomførte artikkel 3 om Kommisjonens adgang til å intervenere ved klare og åpenbare brudd. Her presiserte Domstolen at oppdragsgiverrollen under visse omstendigheter også kan tilfalle private enheter, særlig virksomheter som mottar offentlige subsidier. Derfor var traktatens generelle lojalitetsplikt ikke nok; medlemsstatene måtte vedta særskilte gjennomføringstiltak som også sikret overholdelse hos slike private oppdragsgivere.
Til slutt avviste Domstolen Hellas’ henvisning til interne formelle og prosessuelle vanskeligheter. En medlemsstat kan ikke påberope seg forhold i sin nasjonale rettsorden for å begrunne manglende overholdelse av forpliktelser og frister etter et direktiv. På denne bakgrunn fastslo Domstolen traktatbrudd.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Hellas hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter artikkel 5 i direktiv 89/665 ved ikke innen fristen å vedta de lover og administrative bestemmelser som var nødvendige for å etterkomme direktivet fullt ut for offentlige innkjøpskontrakter. Dommen bygger særlig på at nasjonale generelle prosessregler og direktivkonform rettspraksis ikke ga tilstrekkelig klar og sikker gjennomføring av reglene om midlertidige tiltak, erstatning og Kommisjonens intervensjonsprosedyre. Hellas ble også dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som en tidlig og prinsipiell avgjørelse om gjennomføring av håndhevelsesreglene i anskaffelsesretten. Den viser at medlemsstatene må sikre et klart, uttrykkelig og operativt nasjonalt klagesystem. Generelle regler om midlertidig forføyning eller domstolsskapte løsninger er ikke tilstrekkelig dersom de ikke fullt ut dekker direktivets krav. For offentlige anskaffelser understreker avgjørelsen betydningen av effektive rettsmidler før kontrakt inngås, erstatningsadgang og tydelige prosessregler. Den illustrerer også at håndhevelsesreglene må omfatte alle oppdragsgivere som omfattes av anskaffelsesregelverket, ikke bare tradisjonelle offentlige myndigheter.