Rettslig kjerne
Dommens rettslige kjerne er at medlemsstatene må vedta egnede, bindende og rettidige gjennomføringstiltak for å oppfylle direktivforpliktelser. EU-domstolen understreket at en medlemsstat ikke kan påberope interne lovgivningsmessige vanskeligheter, pågående regelverksarbeid eller andre forhold i nasjonal rettsorden for å unnskylde oversittelse av gjennomføringsfrister. Domstolen presiserte videre at direktivers eventuelle direkte virkning bare er en minimumsgaranti for private overfor en pliktforsømmende stat. Denne rettsvirkningen fritar ikke medlemsstaten fra plikten etter traktaten til å gjennomføre direktivet fullstendig og i tide. I anskaffelsesrettslig sammenheng bekrefter dommen at direktiv 92/50/EØF krevde positiv nasjonal implementering for offentlige tjenestekontrakter, og at generelle orienteringer til oppdragsgivere om å anvende direktivet ikke er tilstrekkelig som gjennomføringstiltak.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak etter at den ikke var blitt underrettet om nasjonale tiltak som gjennomførte direktiv 92/50/EØF i Tyskland innen fristen 1. juli 1993. Tyske myndigheter opplyste først at gjennomføringsarbeidet var i gang, og oversendte senere lov- og forskriftsutkast samt vedtatte bestemmelser som gjaldt anskaffelser generelt. Etter Kommisjonens gjennomgang viste det seg imidlertid at de nødvendige tiltakene for å sikre anvendelsen av direktivet på offentlige tjenestekontrakter ikke var truffet. Kommisjonen avga derfor en grunngitt uttalelse. Tyskland svarte at de eksisterende forskriftene var trådt i kraft for vare- og bygge- og anleggskontrakter, mens utvidelse til tjenestekontrakter fortsatt var under lovforberedelse. For Domstolen bestred ikke Tyskland selve overtredelsen, men viste blant annet til at oppdragsgivere var blitt informert om at direktivet fra 1. juli 1993 var direkte anvendelig.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i artikkel 44 nr. 1 i direktiv 92/50/EØF, som påla medlemsstatene å sette i kraft nødvendige lover, forskrifter og administrative bestemmelser innen 1. juli 1993 og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Det var ubestridt at Tyskland ikke innen denne fristen hadde vedtatt de tiltakene som var nødvendige for offentlige tjenestekontrakter.
Domstolen viste deretter til fast rettspraksis om at en medlemsstat ikke kan påberope bestemmelser, praksis eller omstendigheter i sin interne rettsorden for å begrunne manglende oppfyllelse av forpliktelser og frister fastsatt i et direktiv. At gjennomføringsarbeidet pågikk, at delstatene ennå ikke hadde godkjent foreslåtte endringer, eller at lovgivningsprosessen ikke var avsluttet, kunne derfor ikke frita Tyskland fra ansvar.
Videre behandlet Domstolen Tysklands anførsel om at det føderale økonomiministeriet hadde informert relevante oppdragsgivere om at direktivet fra 1. juli 1993 var direkte anvendelig ved tildeling av tjenestekontrakter. Domstolen understreket at EF-traktaten artikkel 189 tredje ledd krever at direktiver gjennomføres ved egnede nasjonale tiltak. At private i visse situasjoner kan påberope et direktiv direkte mot staten når gjennomføring mangler eller er mangelfull, er bare en minimumsgaranti som følger av direktivets bindende virkning. Denne garantien kan ikke brukes som grunnlag for å frita en medlemsstat fra plikten til å treffe rettidige og tilstrekkelige gjennomføringstiltak som oppfyller direktivets formål.
På den bakgrunn forkastet Domstolen Tysklands forsvar. Siden direktivet ikke var innarbeidet i nasjonal rett innen fristen, var Kommisjonens søksmål velbegrunnet. Domstolen fastslo derfor traktatbrudd ved manglende rettidig gjennomføring av direktiv 92/50/EØF.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Tyskland hadde misligholdt sine forpliktelser etter artikkel 44 nr. 1 i direktiv 92/50/EØF ved ikke å vedta innen fristen de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som var nødvendige for å etterkomme direktivet. Domstolen godtok ikke anførselen om at oppdragsgiverne var informert om direktivets direkte anvendelighet. Direkte virkning kan ikke erstatte medlemsstatens plikt til korrekt og rettidig gjennomføring. Tyskland ble også dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har først og fremst betydning som en prinsipiell bekreftelse av medlemsstatenes gjennomføringsplikt på anskaffelsesområdet. For offentlige anskaffelser viser den at direktivregler ikke anses tilstrekkelig gjennomført bare fordi forvaltningen er instruert om å ta hensyn til dem, eller fordi direktivet i enkelte tilfeller kan ha direkte virkning. Det kreves egnede og bindende nasjonale regler. Dommen er særlig relevant som bakteppe for vurderinger av implementering, regelverkshull og statens ansvar ved forsinket eller mangelfull gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. Den sier derimot lite om konkrete tildelingsspørsmål eller om anvendelsen av enkeltbestemmelser i selve tjenestedirektivet.