Rettslig kjerne
Avgjørelsen fastslår at en medlemsstat begår traktatbrudd når den ikke innen den fastsatte fristen vedtar de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre et direktiv. I denne saken var plikten uttrykkelig fastsatt i artikkel 44 nr. 1 i direktiv 92/50/EØF, som krevde gjennomføring innen 1. juli 1993. Dommen illustrerer at pågående nasjonale lovforberedelser, utkast til lov eller forskrift og interne konsultasjoner ikke oppfyller gjennomføringsplikten. Det avgjørende er om bindende nasjonale tiltak faktisk er vedtatt innen fristen. Dommen er kort og inneholder ingen nærmere materiell tolkning av anskaffelsesreglene i direktivet, men den bekrefter et grunnleggende EU-rettslig prinsipp om at medlemsstatene må sikre rettidig og formell gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. Manglende underretning til Kommisjonen inngikk i Kommisjonens anførsler, men domsslutningen bygger på at nødvendige tiltak ikke var vedtatt innen fristen.
Faktum
Kommisjonen anla sak etter EF-traktaten artikkel 169 med påstand om at Frankrike ikke hadde gjennomført rådsdirektiv 92/50/EØF om offentlige tjenestekontrakter. Etter direktivets artikkel 44 nr. 1 skulle medlemsstatene innen 1. juli 1993 sette i kraft nødvendige gjennomføringstiltak og umiddelbart underrette Kommisjonen. Da Kommisjonen ikke hadde mottatt melding om franske tiltak, sendte den først formell åpningsskrivelse 9. august 1993 og deretter grunngitt uttalelse 26. september 1994. Frankrike svarte at et lovforslag var fremlagt for Senatet for blant annet å utvide eksisterende regler om åpenhet og konkurranse til tjenestekontrakter tildelt av visse private organer under offentlig tilsyn. Videre opplyste Frankrike at et dekret fra Conseil d'État for kontrakter inngått av staten og lokale myndigheter var under avsluttende interministerielle konsultasjoner. Det forelå imidlertid ikke vedtatte gjennomføringstiltak innen fristen.
Domstolens vurdering
Domstolens vurdering er kort og konsentrert om gjennomføringsplikten etter direktivets artikkel 44 nr. 1. Utgangspunktet var at medlemsstatene innen 1. juli 1993 skulle sette i kraft de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som var nødvendige for å etterkomme direktivet, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Kommisjonen hadde opplyst at den ikke hadde mottatt melding om franske gjennomføringstiltak, og den hadde fulgt traktatbruddsprosedyren med formell åpningsskrivelse og deretter grunngitt uttalelse.
Frankrike bestred ikke at det forelå en overtredelse. Staten viste i stedet til at et lovforslag var lagt frem for Senatet når det gjaldt tjenestekontrakter tildelt av visse private organer som ivaretok allmenninteresser under offentlig tilsyn, og at det var planlagt forskriftsendringer. For kontrakter inngått av staten og lokale myndigheter viste Frankrike til et kommende dekret som fortsatt var under interne konsultasjoner. Disse opplysningene dokumenterte etter Domstolens syn ikke at direktivet faktisk var gjennomført i nasjonal rett innen den fastsatte fristen.
Domstolen bygget dermed på et enkelt, men grunnleggende premiss: så lenge nødvendige nasjonale regler ikke er vedtatt innen fristen, foreligger traktatbrudd. At lovgivningsarbeid er igangsatt, eller at gjennomføring er nært forestående, endrer ikke dette. Domstolen foretok ingen nærmere analyse av de materielle anskaffelsesreglene i direktivet, fordi tvisten utelukkende gjaldt manglende og forsinket gjennomføring. På dette grunnlaget fastslo Domstolen at Frankrike hadde misligholdt sine forpliktelser etter artikkel 44 nr. 1 i direktiv 92/50/EØF. Frankrike ble også dømt til å betale sakskostnadene, fordi Kommisjonen hadde krevd dette og Frankrike tapte saken.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Frankrike hadde misligholdt sine forpliktelser etter artikkel 44 nr. 1 i direktiv 92/50/EØF ved ikke å vedta nødvendige gjennomføringstiltak innen den foreskrevne fristen. Dommen bygger ikke på en materiell tolkning av konkrete anskaffelsesregler, men på den formelle og tidsbestemte plikten til rettidig gjennomføring av direktivet. At nasjonale lov- og forskriftsarbeider var under behandling, var ikke tilstrekkelig. Frankrike ble dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har først og fremst betydning som en bekreftelse av medlemsstatenes plikt til rettidig og fullstendig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver. For offentlige anskaffelser viser den at EU-domstolen håndhever gjennomføringsfrister strengt, også når staten har igangsatt lovarbeid eller forbereder forskrifter. Avgjørelsen sier lite om innholdet i reglene for tjenestekontrakter, men er relevant som rettskilde for skillet mellom faktisk vedtatte gjennomføringstiltak og rene planer eller utkast. I en anskaffelsesrettslig sammenheng understreker dommen betydningen av formell hjemmel, klar nasjonal regulering og korrekt underretning til Kommisjonen når nye direktivregler skal innarbeides.