Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er at også kontrakter om tjenester i vedlegg I B til direktiv 92/50, som ikke fullt ut er underlagt direktivets detaljerte tildelingsregler, må utformes i samsvar med traktatens grunnleggende friheter og ikke-diskrimineringsprinsippet. EU-domstolen vurderte de omtvistede kravene og kriteriene opp mot artikkel 49 EF som restriksjoner på fri bevegelighet for tjenester. Tiltak som gjør deltakelse mindre attraktiv for leverandører fra andre medlemsstater, må anvendes ikke-diskriminerende, være begrunnet i tvingende allmenne hensyn, være egnet til å ivareta formålet og ikke gå lenger enn nødvendig. Dommen presiserer særlig at krav om allerede etablert lokal kontorstruktur ved tilbudsinnlevering kan være uforholdsmessig når formålet kan ivaretas med mindre inngripende midler, for eksempel kontraktsforpliktelser ved oppstart. Videre kan tildelingskriterier som i realiteten premierer overkapasitet eller eksisterende markedsposisjon, være ulovlige dersom de mangler tilstrekkelig tilknytning til kontraktens formål eller går lenger enn det som er nødvendig.
Faktum
Insalud utlyste to konkurranser om hjemmebaserte lungebehandlingstjenester og andre teknikker for støttet pusting i de spanske provinsene Cáceres og Badajoz. Konkurransegrunnlaget inneholdt både adgangskrav og tildelingskriterier. Som adgangskrav måtte tilbyder allerede ved tilbudsfrist ha minst ett publikumsåpent kontor i provinshovedstaden. Blant tildelingskriteriene ble det gitt tilleggspoeng dersom tilbyderen allerede eide oksygenproduksjons-, kondisjonerings- og tappeanlegg innen 1 000 kilometers radius, og dersom tilbyderen allerede hadde publikumsåpne kontorer i nærmere angitte byer i provinsen. Ved poenglikhet skulle leverandøren som tidligere hadde levert tjenesten, foretrekkes. Contse, Vivisol og Oxigen Salud angrep disse elementene og anførte at de stred mot traktatens regler om ikke-diskriminering, etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester samt direktiv 92/50 artikkel 3 nr. 2. Den spanske domstolen forela tolkningsspørsmålet for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok først utgangspunkt i at saken syntes å gjelde en offentlig tjenestekontrakt, ikke en tjenestekonsesjon, blant annet fordi det offentlige fortsatt bar ansvaret ved tjenestesvikt og betalte for tjenesten. Samtidig understreket Domstolen at vurderingen uansett måtte skje i lys av traktatens grunnleggende friheter. For tjenester i vedlegg I B til direktiv 92/50 gjaldt ikke direktivets fullstendige regime for tildelingskriterier; dermed ble primærretten avgjørende.
Domstolen vurderte først om de omtvistede elementene utgjorde restriksjoner. Kravet om publikumsåpent kontor allerede ved tilbudsinnlevering påførte kostnader som bare ville lønne seg dersom kontrakten ble vunnet, og gjorde derfor deltakelse mindre attraktiv. Det samme gjaldt tilleggspoeng for eksisterende lokale kontorer. Også kriteriet om eksisterende oksygenanlegg innen 1 000 kilometer kunne avholde leverandører som ikke allerede hadde slik struktur fra å inngi tilbud. Endelig var utslagskriteriet om tidligere leverandør egnet til å favorisere den etablerte markedsaktøren.
Deretter anvendte Domstolen den etablerte testen for restriksjoner: ikke-diskriminerende anvendelse, tvingende allmenne hensyn, egnethet og nødvendighet. Beskyttelse av pasienters liv og helse kunne i utgangspunktet være et legitimt hensyn. Men kontorkravet ved tilbudsfrist ble ansett klart uforholdsmessig. Domstolen la vekt på at kontoret ikke var et vesentlig element ved selve tjenesteleveransen, at konkurransegrunnlaget allerede krevde teknisk støttetjeneste 24 timer i døgnet, og at overgangsordninger ved leverandørskifte kunne sikre kontinuitet.
Samme proporsjonalitetsvurdering ble gjort for tilleggspoeng for allerede etablerte lokale kontorer. En kontraktsforpliktelse til å etablere nødvendig lokal tilstedeværelse ved kontraktsgjennomføring fremstod som et mindre restriktivt alternativ.
Når det gjaldt produksjonskapasitet og anlegg, fremhevet Domstolen at tildelingskriterier må ha tilknytning til kontraktens formål. Den første terskelen for produksjonskapasitet kunne etter omstendighetene være relevant for forsyningssikkerhet. Derimot gikk tilleggspoeng for kapasitet langt utover forventet forbruk lenger enn nødvendig. Kriteriene premierte dermed overkapasitet som ikke var nødvendig for kontraktens gjennomføring.
Til slutt slo Domstolen fast at et automatisk utslagskriterium til fordel for den som tidligere hadde levert tjenesten, er diskriminerende. Den endelige vurderingen av om vilkårene var oppfylt i hovedsaken, ble overlatt til den nasjonale domstolen, men Domstolen ga klare føringer om at artikkel 49 EF er til hinder for slike ordninger når de ikke oppfyller kravene etter traktaten.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at artikkel 49 EF er til hinder for adgangskrav og tildelingskriterier av den typen saken gjaldt, dersom de anvendes diskriminerende, ikke er begrunnet i tvingende allmenne hensyn, ikke er egnet eller går lenger enn nødvendig. Dommen retter særlig kritikk mot krav om allerede etablert lokal kontortilstedeværelse ved tilbudsfrist, tilleggspoeng for eksisterende lokal infrastruktur og et utslagskriterium som favoriserer tidligere leverandør. Den konkrete anvendelsen i hovedsaken måtte vurderes av den nasjonale domstolen.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for utformingen av kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier i anskaffelser hvor oppdragsgiver ønsker lokal beredskap eller nærhet til leveransen. Den viser at oppdragsgiver som utgangspunkt ikke kan kreve at leverandøren allerede ved tilbudsfrist har etablert kontorer eller infrastruktur i leveringsområdet dersom formålet kan sikres gjennom kontraktsforpliktelser ved oppstart. Dommen illustrerer også skillet mellom krav som gjelder leverandørens kapasitet og kriterier som faktisk må være knyttet til kontraktens formål og stå i forhold til behovet. Videre advarer den mot kriterier som i realiteten beskytter incumbent-leverandører eller eksisterende markedsstruktur.