Rettslig kjerne
Dommen presiserer flere grunnleggende krav i eldre EU-anskaffelsesrett for bygge- og anleggskontrakter. For det første kan oppdragsgiver ikke ved begrenset anbudskonkurranse angi et maksimalt antall inviterte kandidater på fem, fordi dette åpner for færre enn fem inviterte og dermed strider mot direktivets minstekrav og kravet om reell konkurranse. For det andre må tildelingskriterier opplyses konkret i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget; en generell henvisning til nasjonal anskaffelseslovgivning oppfyller ikke kunngjøringskravet. For det tredje kan tekniske betegnelser og kvalifikasjonshenvisninger som i praksis er forståelige hovedsakelig for nasjonale aktører, innebære indirekte diskriminering i strid med tjenestefriheten. Dommen bekrefter også at dokumentasjon for teknisk kapasitet må holdes innenfor direktivets uttømmende rammer, og at pliktene til å kunngjøre kontraktstildeling og å oversende skriftlige rapporter til Kommisjonen må overholdes. Derimot avviste Domstolen Kommisjonens anførsler om forhåndskunngjøring og om sysselsettingskriteriet.
Faktum
Kommisjonen undersøkte over flere år anskaffelsesprosedyrer for oppføring og vedlikehold av skolebygg gjennomført av regionen Nord-Pas-de-Calais og departementet Nord. Undersøkelsen tok utgangspunkt i en kontrakt om oppføring av en skole i Wingles og ble senere utvidet til en rekke kontrakter under den såkalte «Plan Lycées». Kunngjøringene gjaldt blant annet moderniserings- og vedlikeholdsarbeider over en tiårsperiode og inneholdt bestemmelser om begrensede anbudskonkurranser, minstekrav til referanser og kvalifikasjoner samt flere tildelingskriterier, herunder et tilleggskriterium knyttet til sysselsetting. Kommisjonen reagerte også på henvisninger til franske bransjeklassifikasjoner, krav om registrering i Ordre des Architectes, manglende tildelingskunngjøringer og manglende oversendelse av skriftlige rapporter. Etter formelle varsel og grunngitte uttalelser anla Kommisjonen traktatbruddssak med åtte hovedanførsler.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet de enkelte anførslene separat. Når det gjaldt forhåndskunngjøring, fant Domstolen ikke grunnlag for å konstatere traktatbrudd på det grunnlaget som Kommisjonen hadde gjort gjeldende. Tilsvarende ble anførselen om et tilleggskriterium knyttet til kamp mot arbeidsledighet ikke tatt til følge, fordi et slikt kriterium ikke i seg selv er uforenlig med direktivet, så lenge det er forenlig med fellesskapsrettens grunnprinsipper og er kunngjort på forhånd. Kommisjonen hadde i denne saken ikke gjort gjeldende at kriteriet var diskriminerende eller ikke tilstrekkelig kunngjort, og denne delen av søksmålet ble derfor avvist.
For begrensede anbudskonkurranser la Domstolen til grunn at artikkel 22 nr. 2 i direktiv 93/37 må forstås slik at antallet virksomheter som oppdragsgiver har til hensikt å invitere, aldri kan være lavere enn fem. Når kunngjøringene anga «maksimalt antall kandidater ... 5», åpnet de samtidig for at færre enn fem kunne inviteres. Det var derfor i strid med direktivet.
Videre understreket Domstolen at dersom tildeling skjer til det økonomisk mest fordelaktige tilbudet, må tildelingskriteriene angis i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget. En generell henvisning til den franske Code des Marchés Publics oppfylte ikke dette kravet. Frankrike hevdet at kriteriene fremgikk av konkurransegrunnlaget, men hadde ikke dokumentert dette.
Domstolen vurderte også betegnelsen av delkontrakter ved bruk av franske klassifikasjoner fra bransjeorganisasjoner. Selv om henvisningene ikke formelt utelukket tilsvarende dokumentasjon, var de så spesifikke og lite tilgjengelige at franske foretak i praksis fikk et informasjonsfortrinn. Dette ble ansett som indirekte diskriminering og en restriksjon på tjenestefriheten etter traktaten artikkel 59.
Krav om at prosjekteringsansvarlig måtte dokumentere registrering i Ordre des Architectes favoriserte franske arkitekter og var derfor traktatstridig. For Wingles-konkurransen slo Domstolen dessuten fast at oppdragsgiver ikke kunne kreve faglige kvalifikasjonsbevis utenfor de bevismidlene som direktiv 71/305 artikkel 26 tillot.
Til slutt konstaterte Domstolen at Frankrike hadde brutt plikten til å kunngjøre resultatet av kontraktstildelinger og plikten til å oversende skriftlige rapporter til Kommisjonen etter anmodning. Disse bruddene ble i realiteten erkjent av den franske regjeringen.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Frankrike hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter EF-traktaten artikkel 59 samt flere bestemmelser i direktiv 71/305 og 93/37. Bruddene gjaldt særlig diskriminerende eller lite tilgjengelige krav og beskrivelser, utilstrekkelig angivelse av tildelingskriterier, for lavt mulig antall inviterte kandidater i begrenset prosedyre, manglende tildelingskunngjøringer og manglende skriftlige rapporter. Søksmålet ble avvist for øvrig, slik at Kommisjonen ikke fikk medhold i alle anførsler.
Praktisk betydning
Dommen er viktig som uttrykk for klassiske EU-rettslige minimumskrav til kunngjøring, konkurranse og likebehandling i bygge- og anleggsanskaffelser. Den viser særlig at oppdragsgiver ikke kan bruke nasjonale koder, klassifikasjoner eller registreringsordninger på en måte som i praksis favoriserer innenlandske aktører. Den illustrerer også skillet mellom kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier, samt betydningen av at tildelingskriterier formuleres konkret og på forhånd. For dagens anskaffelsesrett har dommen fortsatt verdi som prinsippavgjørelse om indirekte diskriminering, gjennomsiktighet, reell konkurranse og etterprøvbarhet, selv om den bygger på eldre direktiver.