Rettslig kjerne
Dommen klargjør for det første at direktiv 92/13 artikkel 2 nr. 1 bokstav c gir medlemsstatene et valg mellom ulike modeller for klageinstansenes kompetanse, og at en nasjonal ordning med domstolsfastsatte tvangsgebyrer kan oppfylle direktivets krav så lenge ordningen effektivt kan bringe overtredelser til opphør og beløpet er egnet til å virke avskrekkende. Direktivet krever ikke at lovgiver fastsetter tvangsgebyrets størrelse i detalj eller at bare endelige tvangsgebyrer kan brukes.
For det andre fastslår dommen at bestemmelser i direktivet som etablerer en attesteringsordning og en forliksprosedyre, må gjennomføres ved nasjonale regler med bindende, klare og tilstrekkelig bestemte virkninger. Det er ikke nok at ordningene omtales i informasjonstiltak eller at de fremgår indirekte av EU-reglene. Dommen bygger dermed på det alminnelige unionsrettslige kravet om klar og rettssikker gjennomføring av direktiver.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Frankrike etter EF-traktaten artikkel 169 med påstand om mangelfull gjennomføring av direktiv 92/13/EØF. Bakgrunnen var fransk lov nr. 93-1416, som regulerte klageadgang ved overtredelser av kunngjørings- og konkurranseplikter i forsyningssektorene. Loven ga domstolene adgang til å pålegge etterlevelse og ilegge foreløpige og endelige tvangsgebyrer før kontrakt ble inngått.
Kommisjonen mente likevel at den franske tvangsgebyrordningen ikke i tilstrekkelig grad sikret den avskrekkende virkningen som direktivet krevde. I tillegg anførte Kommisjonen at Frankrike ikke hadde gjennomført direktivets kapittel 2 om attestering og kapittel 4 om forliksprosedyre. Frankrike bestred dette og hevdet blant annet at eksisterende ordninger og offentlig informasjon om direktivet var tilstrekkelig.
Domstolens vurdering
EU-domstolen skilte klart mellom de ulike delene av direktivet. Når det gjaldt tvangsgebyr etter artikkel 2 nr. 1 bokstav c og nr. 5, la domstolen vekt på at direktivteksten ikke angir om det er lovgiver eller domstol som skal fastsette beløpet. Bestemmelsen krever bare at beløpet skal være stort nok til å avholde oppdragsgiveren fra å begå eller fortsette overtredelsen. Domstolen uttalte at et tvangsgebyr etter sin natur er et tvangsmiddel med avskrekkende formål, og at en særskilt nasjonal lovbestemmelse som gjentar dette, ikke i seg selv er nødvendig.
Domstolen avviste også Kommisjonens syn om at den franske ordningen var utilstrekkelig fordi retten kunne ta hensyn til adressatens atferd og vanskeligheter ved gjennomføringen. Tvert imot ble dette ansett å henge sammen med grunnleggende hensyn til en rettferdig rettergang. Direktivet krevde heller ikke at bare endelige tvangsgebyrer kunne brukes; også en ordning der endelig tvangsgebyr bygger på et foreløpig tvangsgebyr, kunne falle innenfor medlemsstatenes skjønn etter artikkel 2 nr. 1 bokstav c.
For attesteringsordningen i kapittel 2 kom domstolen til motsatt resultat. Selv om ordningen gir oppdragsgivere en mulighet og ikke en plikt til å la seg attestere, følger det av artikkel 3 at medlemsstatene må gi dem denne muligheten i nasjonal rett. Gjennomføring kunne derfor ikke bero på uformell informasjon alene. Domstolen viste til fast praksis om at direktivbestemmelser må gjennomføres ved regler med uomtvistelig bindende virkning, og som er tilstrekkelig spesifikke, bestemte og klare av hensyn til rettssikkerheten.
Samme tilnærming ble lagt til grunn for forliksprosedyren i artiklene 9 til 11. Siden berørte virksomheter etter direktivet kan be om forlik, måtte det finnes nasjonale gjennomføringsbestemmelser som gjorde dem kjent med at en slik prosedyre eksisterer og hvordan den kan brukes. Offentlig informasjon i et fagblad var ikke tilstrekkelig. Frankrike hadde derfor ikke oppfylt gjennomføringsplikten for kapittel 2 og 4 innen fristen i artikkel 13.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Frankrike hadde tilsidesatt sine forpliktelser etter direktiv 92/13/EØF ved ikke å ha gjennomført bestemmelsene om attestering og forliksprosedyre innen fristen. Derimot fikk Kommisjonen ikke medhold i anførselen om at de franske reglene om tvangsgebyr var utilstrekkelige. Dommen viser dermed både at medlemsstatene har et visst skjønn ved utforming av effektive klagemidler, og at direktivfestede ordninger må være uttrykkelig og rettssikkert gjennomført i nasjonal rett.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er særlig relevant for forståelsen av håndhevelsesregler i anskaffelsesretten. Den viser at EU-retten kan akseptere ulike nasjonale modeller for sanksjoner og midlertidige tiltak, så lenge de er effektive og oppfyller direktivets formål. Samtidig understrekes et strengt krav til formell og klar gjennomføring av direktivbestemmelser som etablerer prosedyrer eller rettigheter for leverandører og oppdragsgivere.
For offentlige anskaffelser betyr dette generelt at medlemsstatene ikke kan nøye seg med praksis, informasjonstiltak eller administrative løsninger når direktivet forutsetter en identifiserbar rettsordning. Leverandører må kunne finne rettsgrunnlaget og forstå hvilke prosedyrer som finnes.