Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen i dommen er at direktiv 2014/24 bygger på et vidt begrep om «økonomisk aktør». Etter artikkel 19 nr. 1 og artikkel 80 nr. 2, lest i lys av fjortende betraktning, kan en oppdragsgiver eller nasjonal lovgiver ikke utelukke deltakelse i anskaffelsesprosedyrer utelukkende fordi en aktør har en bestemt rettslig form eller mangler en annen. Dersom en enhet etter nasjonal rett har adgang til å tilby de aktuelle tjenestene på markedet, kan den som utgangspunkt ikke nektes adgang til å delta i en offentlig konkurranse om de samme tjenestene. Dommen viderefører tidligere praksis under eldre anskaffelsesdirektiver og slår fast at denne praksisen fortsatt gjelder etter direktiv 2014/24. Hensyn som kvalitet, profesjonalitet og kontinuerlig yrkesutøvelse kan ikke begrunne en generell avskjæring basert på organisasjonsform. Slike hensyn må i stedet ivaretas gjennom lovlige krav til kvalifikasjoner og gjennomføringsansvarlig personell.
Faktum
Parsec Fondazione Parco delle Scienze e della Cultura er en italiensk privatrettslig stiftelse uten fortjeneste for øye. Etter vedtektene arbeider stiftelsen blant annet med naturkatastrofer, risikoforebygging, miljø- og territoriell planlegging, sivilbeskyttelse og seismologi, og den utfører aktivitetene med høyt kvalifisert personell. For å kunne delta i konkurranser om tjenester knyttet til seismisk soneinndeling av territoriet ba Parsec om å bli registrert i ANACs register over aktører som kan levere arkitekt- og ingeniørtjenester. ANAC avslo fordi stiftelsen ikke falt inn under de uttømmende kategoriene i italiensk lovgivning for slike tjenester. Den foreleggende italienske domstolen la til grunn at de aktuelle tjenestene var omfattet av kategorien arkitekt- og ingeniørtjenester, og stilte spørsmål om denne nasjonale begrensningen var forenlig med direktiv 2014/24.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at den italienske lovgivningen i praksis utelukket en stiftelse uten fortjeneste for øye fra å delta i konkurranser om arkitekt- og ingeniørtjenester, selv om stiftelsen etter nasjonal rett kunne tilby slike tjenester på markedet. Domstolen viste deretter til sin tidligere praksis, særlig CoNISMa, hvor det var fastslått at medlemsstatene kan regulere hvilke enheter som generelt har adgang til å tilby bestemte ytelser på markedet, men at de ikke kan nekte enheter som faktisk har slik markedsadgang, å delta i offentlige anskaffelsesprosedyrer om de samme ytelsene.
Domstolen slo fast at denne praksisen fortsatt gjelder etter direktiv 2014/24. Den fremhevet at begrepet «økonomisk aktør» etter artikkel 2 nr. 1 punkt 10 og fjortende betraktning skal forstås bredt, uavhengig av hvilken rettslig form enheten har valgt. Videre viser artikkel 19 nr. 1 og artikkel 80 nr. 2 uttrykkelig at økonomiske aktører ikke kan avvises utelukkende fordi de etter nasjonal rett måtte være fysisk eller juridisk person. Dette bekrefter at rettslig form i seg selv ikke kan være et generelt avvisningsgrunnlag.
Domstolen avviste argumentet om at den nasjonale begrensningen kunne begrunnes i behovet for høy profesjonalitet og kvalitet ved arkitekt- og ingeniørtjenester. Den italienske regjeringen hadde ikke påvist noen særskilt sammenheng mellom tjenestekvalitet og den rettslige formen til leverandøren. Også en antakelse om at kommersielle eller løpende yrkesutøvende aktører oftere vil ha kontinuitet og etterutdanning, kunne ikke gå foran EU-retten.
Til slutt viste Domstolen til at direktiv 2014/24 allerede inneholder mekanismer for å sikre faglig kvalitet, blant annet muligheten til å kreve opplysninger om navn og faglige kvalifikasjoner for personellet som skal utføre kontrakten. Kvalitetshensyn kan derfor ivaretas gjennom kvalifikasjons- og gjennomføringskrav, ikke gjennom en generell utelukkelse av ideelle enheter på grunn av organisasjonsform.
Konklusjon
Artikkel 19 nr. 1 og artikkel 80 nr. 2 i direktiv 2014/24, lest i lys av fjortende betraktning, er til hinder for nasjonal lovgivning som utelukker ideelle organisasjoner fra å delta i konkurranser om ingeniør- og arkitekttjenester, når disse enhetene etter nasjonal rett har adgang til å tilby de samme tjenestene på markedet. En generell begrensning basert på rettslig form er derfor uforenlig med direktivet.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning for hvordan oppdragsgivere og nasjonale regelverk avgrenser hvem som kan delta i anskaffelser av tjenester med profesjonsinnslag. Den viser at deltakelse ikke kan begrenses til bestemte organisasjonsformer dersom andre enheter lovlig kan levere samme ytelse i markedet. For offentlige anskaffelser innebærer dette at krav til kvalitet og profesjonalitet må formuleres som kvalifikasjonskrav, dokumentasjonskrav eller krav til personell, ikke som krav om en bestemt rettslig form. Dommen er særlig relevant ved anskaffelser av rådgivnings-, prosjekterings- og andre faglige tjenester hvor nasjonal rett tradisjonelt har særregler for profesjonsutøvelse.