Rettslig kjerne
EU-domstolen understreket at kvalifikasjonen av en kontrakt er et unionsrettslig spørsmål og ikke kan avgjøres av hvilken betegnelse partene bruker nasjonalt. Når en avtale både har trekk av leie og bygge- og anleggsarbeid, må vurderingen ta utgangspunkt i kontraktens hovedformål. Dersom hovedformålet er utførelse av et byggverk som svarer til oppdragsgiverens fastsatte behov, foreligger en offentlig bygge- og anleggskontrakt etter direktiv 93/37, selv om avtalen også inneholder en forpliktelse til senere utleie. Leieunntaket i direktiv 92/50 gjelder da ikke. Domstolen presiserte også at oppdragsgiverens behov må være konkretisert på en måte som viser at oppdragsgiveren har definert byggets karakter eller hatt avgjørende innflytelse på prosjekteringen. Om rettskraft uttalte Domstolen at EU-retten som utgangspunkt ikke krever gjenopptakelse av endelige avgjørelser, men at nasjonale domstoler må bruke eksisterende nasjonale prosessuelle muligheter til å supplere eller gjenoppta en rettskraftig avgjørelse dersom dette er mulig etter nasjonal rett og nødvendig for å bringe situasjonen i samsvar med EU-retten.
Faktum
Comune di Bari offentliggjorde i 2003 en markedsundersøkelse for å få oppført et nytt samlet domstolskompleks i Bari. Tilbudsgrunnlaget beskrev detaljerte funksjonelle og tekniske behov for bygget, og det ble lagt til grunn en kombinasjon av offentlig finansiering og leie. Pizzarottis forslag ble valgt. Etterpå ble den offentlige finansieringen først redusert og deretter helt bortfalt. Pizzarotti fremmet da et nytt forslag basert på oppføring av bygninger for senere utleie. Det oppsto langvarige tvister for italienske forvaltningsdomstoler om kommunen måtte gjennomføre prosessen og om ulike fullbyrdelsesavgjørelser var forenlige med tidligere rettskraftige avgjørelser. Den foreleggende domstolen ba EU-domstolen avklare dels om den planlagte kontrakten i realiteten var en bygge- og anleggskontrakt, dels hvilken betydning EU-retten har for nasjonale regler og avgjørelser om rettskraft når resultatet strider mot anskaffelsesreglene.
Domstolens vurdering
Domstolen avklarte først at riktig tidsmessig regelverk i hovedsaken var direktiv 92/50 og direktiv 93/37, ikke direktiv 2004/18, fordi den relevante prosedyren ble igangsatt før gjennomføringsfristen for 2004-direktivet var utløpt. Spørsmålene kunne likevel behandles, fordi de relevante definisjonene i stor grad var sammenfallende.
I realiteten la Domstolen til grunn at klassifiseringen av kontrakten er et spørsmål etter EU-retten. Det er derfor ikke avgjørende at avtalen nasjonalt omtales som leie. Når en kontrakt inneholder elementer fra flere kontraktstyper, skal den rettslige kvalifikasjonen skje ut fra kontraktens hovedformål. I den foreliggende saken var byggearbeidene ennå ikke påbegynt da avtalen ble foreslått. Dermed måtte det legges til grunn at avtalens hovedformål var selve oppføringen av bygget, mens den etterfølgende utleien var en følge av dette.
Domstolen fremhevet videre at det kreves at bygge- og anleggsarbeidet svarer til oppdragsgiverens fastsatte behov. Dette vilkåret er oppfylt når oppdragsgiveren har truffet tiltak for å definere arbeidets karakter eller i det minste har hatt avgjørende innflytelse på prosjekteringen. I saken viste Domstolen til den detaljerte oversikten over krav utarbeidet for domstolskomplekset, med tekniske, funksjonelle og kapasitetsmessige spesifikasjoner. Dette talte for at oppdragsgiverens behov var presist definert og at prosjektet derfor måtte anses som et bygge- og anleggsarbeid etter direktiv 93/37.
Når det gjaldt rettskraft, bekreftet Domstolen betydningen av nasjonale regler om endelige avgjørelser av hensyn til rettssikkerheten. EU-retten krever som utgangspunkt ikke at en domstol gjenopptar en rettskraftig avgjørelse bare fordi den senere viser seg å være i strid med EU-retten. Lucchini-dommen ble ansett som særpreget og ikke overførbar til denne saken. Samtidig uttalte Domstolen at dersom nasjonal prosessrett åpner for å supplere eller gjenoppta en rettskraftig avgjørelse under visse vilkår, må denne muligheten brukes også for å bringe forholdet i samsvar med EU-rettens anskaffelsesregler. Domstolen understreket her at anskaffelsesreglene ivaretar sentrale EU-rettslige hensyn som likebehandling, gjennomsiktighet og uforvridd konkurranse.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at en kontrakt som i hovedsak gjelder oppføring av et byggverk tilpasset oppdragsgiverens fastsatte behov, er en offentlig bygge- og anleggskontrakt, selv om den også inneholder en forpliktelse til å leie ut bygget når det står ferdig. En slik kontrakt omfattes dermed ikke av leieunntaket. Videre fastslo Domstolen at en nasjonal domstol i siste instans, dersom nasjonal prosessrett åpner for det, skal supplere eller gjenoppta en rettskraftig avgjørelse som har skapt en situasjon i strid med EU-anskaffelsesretten, slik at situasjonen kan bringes i samsvar med EU-retten.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for grensedragningen mellom reell leie av fast eiendom og anskaffelse av bygge- og anleggsarbeider. Offentlige oppdragsgivere kan ikke unnta et prosjekt fra anskaffelsesregelverket bare ved å strukturere det som leie av et fremtidig bygg. Dersom oppdragsgiveren har definert funksjoner, kapasitet, tekniske krav eller på annen måte styrt prosjektets utforming, og hovedformålet er å få oppført et bygg som dekker disse behovene, peker dommen mot at anskaffelsesreglene for bygge- og anleggskontrakter kommer til anvendelse. Dommen er også praktisk viktig prosessuelt: Der nasjonal rett gir adgang til å korrigere rettskraftige avgjørelser, må disse mekanismene også kunne brukes for å gjenopprette samsvar med EU-anskaffelsesretten.